Leksehjelp og rettferdighet

Avisene skriver i dag om både forstå-seg-på’ere og politikere som føler det er urettferdig at noen elever kjøper kvalifisert hjelp til leksene mens andre ikke gjør det samme. Problemet virker å være todelt, noen syns det er galt at elever får et fortrinn gjennom å arbeide ekstra sammen med en lærer de må betale ekstra for, mens andre syns det er synd at elevene trenger å arbeide ekstra.

APs Trond Giske stiller i VG feil diagnose, men kommer med deler av riktig medisin. Han siteres på:  – Denne utviklingen er en fallitterklæring. Fordi den gir uttrykk for at foreldre ikke føler barna deres får god nok tilpasset opplæring i vanlig skole. Vi ser konturene av et klasseskille i skolen, sier Giske.

Terje Skyvulstad i Utdanningsforbundet kommer med denne avsporingen: – Konsekvensen av dette er at elever med foreldre som har råd til det, får et bedre tilbud enn de øvrige elevene. Det undergraver den politiske ambisjonen om at alle skal gis like muligheter i norsk skole. Dette er det alvorligste ved denne utviklingen, sier Terje Skyvulstad, nestleder i Utdanningsforbundet

Giske mener større lærertetthet, tidlig innsats, bedre oppfølging og flere spesialpedagoger kan demme opp for den massive etterspørselen etter privatlærere og privatskoler.

– Det sier seg selv at med 30 elever i klassen, blir det ikke mange minutter på hver i individuell oppfølgning. Det hjelper ikke å gi læreren mer faglig kompetanse hvis de ikke har tid til å følge opp hver enkelt elev, mener Giske.

Årsaken til at Trond Giske treffer riktig med utskrivelsen av medisin er at dette har mange tenkt på og sagt før ham. Lærerne har sagt dette i mange år, men det er tydeligvis ingen som gidder å gjøre noe med dette. Lærerne sa det samme det jeg gikk på skolen på 1980-tallet.

Det som ikke kommer frem, men som er underliggende for denne diskusjonen er følgende:

Læreren skal gjennom sin undervisning tilrettelegge for individuell opplæring av 30 elever i løpet av en skoletime på ca 45 min. Av de 45 minuttene går det med noe tid til tant og fjas, før elevene kommer til ro, og så er det alltid noen admin-saker som skal håndteres. Igjen sitter man med kanskje 35 minutter effektiv undervisningstid, altså litt over 1 minutt per elev per time. Dette leder oss til å løfte av lokket på boksen med god gammel kunnskap om skolen og læring:

Læreren bruker undervisningstiden på å presentere stoffet for elevene, og vise noen eksempler. Dette har som mål å sette eleven i stand til å lære stoffet på gjennom egenaktivitet (lekser) og mengdetrening (lekser og egen-repetisjon). Det er meningen at foreldrene skal hjelpe elevene med egenaktivitet og repetisjon.

Denne kunnskapen – denne eldgamle kunnskapen, har de aller fleste politikere og forstå-seg-på’ere valgt å se bort fra. Ideen om at skolen skal dytte læring inn i hodene på skolen uten at elever og foreldre skal belemres med lekser på kveldstid er en utopi som ha fått leve alt for lenge i norsk skolepolitikk. Hvor denne ideen har sitt utspring fra vet jeg ikke, men den vitner om total mangel på kunnskap om hvordan læring foregår. Det er meningen at elevene i for eksempel matematikk skal være i stand til selv å velge riktig metode et problem skal løses med, for deretter å være i stand til å løse problemet selvstendig. Det sier seg selv at dette ikke er mulig uten mengdetrening og utstrakt veiledning, alternativt strengt avgrensede problemstillinger. Matematikk som er et fag som presenterer en verktøykasse med forskjellige verktøy for løsing av forskjellige problemer, krever mengdetrening – mye mengdetrening. Det er et fag som man lærer gjennom å forsøke å anvende verktøyene på forskjellig måte. Undervisningen må selvfølgelig forklare hvilke problemer hvert verktøy er ment å brukes til. Dette forsøker man å gjøre gjennom konkretisering. Det å konkretisere handler om å presentere relevante eksempler til elevene, det vil si å presentere eksempler som gjør hver enkelt elev i stand til selv å forstå hva det enkelte verktøy brukes til, hvilket igjen betyr at læreren trenger å kjenne flere eksempler på bruk av hvert verktøy. Det er ingen selvfølgelighet at læreren lærer å kjenne disse eksemplene gjennom faglig spesialisering og fordypning. Ja, det hjelper selvfølgelig, men det er ikke nødvendigvis slik at en «fag-idiot» er den som er best på å forklare på en enkel måte. Det tror jeg de fleste av oss har erfart. Det kan ofte være slik at fag-idiotene er de som er minst egnet til å forklare på en forståelig måte.

Men tilbake til utgangspunktet; leksehjelp, noen kjøper det, andre ikke. De som kjøper leksehjelp lærer mer enn de som ikke gjør det.  Er det urettferdig?

Svaret er naturligvis nei. Enhetsskolen i Norge skal presentere lærestoffet til elevene slik at de aller fleste oppnår middels høy kompetanse etter endt skolegang dersom de gjør lekser og repeterer på egenhånd. Noen foreldre har oppdaget at mengden lekser som gis til elevene ikke på langt nær er tilstrekkelig, og undervisningstiden i skolen strekker ikke til for å gi deres barn de eksempler som behøves for at eleven skal kunne tilegne seg stoffet med tilstrekkelig forståelse til å prestere over snittet. Og her ligger enda en nøkkel – de som kjøper leksehjelp er ikke fornøyde med at barna presterer middelmådig – eller til det mål som er definert at elevmassen i gjennomsnitt skal prestere.

Hva skal til for at alle skal få den samme læringen?

  • Langt større lærertetthet enn vi har i dag, sagt med andre ord, mye mindre klassestørrelser
  • Læreverk som er rikholdige på eksempler slik at lærerne har enkel tilgang på mange forskjellige måter å presentere forskjellige problemstillinger og løsninger på
  • Flere sosiallærere som kan håndtere elevene som har adferdsvansker, eller på annen måte ikke fungerer (sosialt) i skolesituasjonen
  • Organisert leksehjelp på skolen med kyndig veiledning av elevene (slik det gjøres på en del høyskoler og privatskoler)
  • Betydelig økning i egenaktivitet og oppgaveløsning for elevene slik at de får nødvendig mengdetrening
  • Gode, etablerte støtteordninger for lærere som ønsker etterutdanning eller tilleggsutdanning uten at de «avskiltes»  dersom de mangler noen studiepoeng. Erfaring og egnethet er langt viktigere enn faglig spesialisering. Det er viktig å huske at lærerne først og fremst arbeider med mennesker (elevene) – ikke med faglige utfordringer

 

Med ønske om god bedring! Det er mye å ta tak i..

Share

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.