General Mood om norges forsvarsevne

General Robert Mood mottok Fritt Ord prisen i går for sine uttalelser i media om norges forsvarsevne. Kristin Clemet kritiserte generalen da tildelingen ble kjent fordi han som en av forsvarets øverste ledere lojalt bør la være å kritisere de beslutninger som legger rammene for hans ledelsesoppdrag. Jeg støttet dette synet, men har i ettertid tenkt litt videre. Jeg mener fortsatt at en leder skal støtte de beslutninger hans/hennes overordnede fatter så lenge han/hun velger å fortsette i jobben. Er man uenig, så finner man noe annet å gjøre.

På den andre siden, så er General Mood en av de med mest kompetanse om forsvarsevnen til landet vårt. Når rammebetingelsene er så til de grader utilstrekkelige målt mot oppdraget til forsvaret, så er det viktig at de med innsikt og kompetanse forteller sannheten om tilstanden til en av nasjonens viktigste grunnpillarer.

Når Generalen med all mulig tydelighet forteller oss at rammebetingelsene til forsvaret er totalt utilstrekkelige sett i forhold til det oppdraget som forsvaret er forventet å kunne løse, så er det viktig at velgerne lytter.

Jeg har selv vært aktiv i Heimevernet siden 1991, og har med egne øyne observert det enorme gapet mellom forventet stridevne målt mot tilgjengelig øvingstid og ressurser til å oppnå en slik stridsevne. De siste 2 tiårs effektivisering av forsvaret har ikke vært til det bedre.

Etter min egen personlige erfaring har kvalitetsreformen vært alt annet enn nettopp dette. Før denne reformen ble innført, så kunne vi arrangere lokale øvelser for frivillige mannskaper, og på den måten, med kvalifiserte instruktører og veiledere bygge store ferdigheter blant de mannskaper som stilte opp. Ettersom disse øvelsene utgikk fra lokalområdene, så var det relativt lite transportbehov, og det behovet som fantes ble håndtert med «Heimevernets egenart» – praktiske løsninger basert på eget initiativ og bruk av private ressurser. Disse øvingsdøgnene ble aldri registrert i forsvarets lønnsystem, til tross for at vi måtte be om tillatelse til aktiviteten. Vi mottok nesten alltid ammunisjon og som regel mat, men ettersom vi ikke fikk registrert tjenestegjørende dager, så var vi hverken lønnet eller forsikret.

Når jeg i dag ser tilbake på denne tiden, så opparbeidet vi store ferdigheter innen de disipliner der vi fant tilgang på veiledere. Mangelen på forsikring gjorde at de skader vi pådro oss har vi måtte dekke på egen regning. For min egen del, har det medført en operasjon av et kne etter en skade. Forsikring må soldatene våre selvfølgelig ha, slik at skader som oppstår dekkes av etablerte forsikringsordninger. En årsak til at vi klarte å opparbeide store ferdigheter var at hver avdeling kunne operere og trene uten at høyere enhet blandet seg inn i aktivitetene. Vi fikk være i fred for karriereoffiserer som trengte å beholde en utilsmusset CV for å sikre sin karriereframtid. Vi hadde heldigvis ansvarlige og dyktige troppsbefal som presset mannskapene til å prestere og samtidig som de balanserte risiko med forbedring av stridsevne i aktivitetene. Ikke alle aktiviteter var nødvendige, men de var med på å bygge selvtillit, variert erfaring og kompetanse som i tur ga motivasjon til å fortsette med frivillig trening. Noen avdelinger var ikke like heldige, og hadde befal og ledere som ikke evnet å balansere risiko og treningsmål på samme måte.

Kvalitetsreformen i Heimevernet gjorde at de små avdelingene som gjennom mye frivillig trening hadde bygget store ferdigheter, ble slått sammen og inngikk i Innsatsstyrkene mange steder. Innsatsstyrkene ledes stort sett av offiserer med erfaring fra eller håp om karriere i forsvaret (Hæren). En konsekvens av dette er en stram kontroll av aktivitetene, med liten til ingen aksept for risiko eller «unødvendig» aktivitet som ved uhell kan gi flekker på en ellers fin CV. Alle de øvelsene som ga påfyll av ekstra motivasjon (sprengning, avansert førstehjelp, avansert samband, avansert skyting, med mere) forsvant. Det ble slutt på frivillige trening og øvelser, Heimevernets egenart begynte å svinne hen. Den er nå mer eller mindre borte. Egenarten som besto å i finne smarte, praktiske, gjennomførbare løsninger på utfordringer uten å låse seg til det materiell og de ressurser som forsvaret stiller til rådighet. Effektiviteten, engasjementet og initiativet forsvant til fordel for ordnede forhold og rene CV’er for de øverste offiserene.
Med all rettferdighet, selv om mange soldater ikke lenger finner motivasjon til å fortsette å yte sitt maksimale for Heimevernet lenger, så har kvalitetsreformen også fjernet spillerommet for en mengde «cowboyer». Det er ikke til å stikke under en stol at mangelen på kontroll tidligere gjorde at enkelte apekatter fikk fritt spillerom, noe som selvfølgelig ikke er bra. Det jeg savner er forsvarets evne til å ta vare på det som var bra, det som ga innsatsvilje, og gjorde at vi var villige til å bruke flere tusen kroner på eget utstyr, bruke 25 døgn i året av egen fritid til å trene. Det som ga oss motivasjon til å terpe på små detaljer i stridsdriller i timevis i strekk for å få drillen til å gli litt bedre. I alle år la vi alltid inn sanitetselementer i nesten alle momenter vi øvde på. Det gjorde at befal ble gode på å disponere mannskapene, og soldatene ble svært gode i skadehåndtering, stabilisere, sikre, transportere samtidig som vi evnet å gjennomføre stridsdrillene effektivt og godt. Skadde (simulerte skadde) var ikke lenger et problem, men en naturlig del i all aktivitet. Etter mange, mange timer med tørrtrening gjennomførte vi også denne typen stridsdriller med skarp ammunisjon, mot skyteskiver i terrenget. Selvfølgelig i kontrollerte former og rolig tempo, i egnet område, men læringseffekten… den kan jeg love deg var god. Slike treninger gjøres ikke lenger, fordi man ikke ser nytteverdien, og man ikke orker å gjøre jobben med å planlegge gjennomføring på en trygg måte. For det krever mye planlegging, tar mye tid å gjennomføre og krever ekstremt mye av befalet som leder aktiviteten. Det er fullt mulig å gjennomføre dette innenfor rammene av sikkerhetsdirektivet (UD-2.1), man må bare lære seg å lese den som en bok med forslag til hvordan aktiviteter kan gjennomføres i stedet for hva man ikke får lov til å gjøre.

Nå har forsvaret og Heimevernet ekstremt dårlig råd. Kurs som skal utdanne soldater til ledere og befal avlyses på grunn av økonomi. Øvelser og treninger avlyses jevnt og trutt. Soldatene i Heimevernet (vårt de Facto landforsvar) øver 3 dager hvert 3. år, kanskje. Det er så lite treningstid at de ikke rekker å venne seg til å gå i uniform før øvelsene og treningene er ferdige og de igjen reiser hjem til sivile liv. Med så lite trening av mannskapene er det tilnærmet meningsløst å opprettholde et Heimevern (landforsvar) i dagens form. Man må enten dramatisk øke øvings- og treningsmengden, eller redusere antallet mannskaper slik at økonomien tillater treningsmengde til et fornuftig nivå (minimum 15 tjenestegjørende dager hvert år).
Leire og øvingsfelt pusses opp for enorme summer før de legges brakk og fraflyttes. Det har blitt lange avstander mellom stedet soldatene bor og der de skal øve. Vi øver ikke lenger i lokalmiljøet, (forsvaret) er ikke lenger en del av lokalmiljøet. Vi er ikke lenger vant med å se soldater som trener i skogen eller tettstedene der vi bor. Dette påvirker også landets stridsevne fordi det gjør noe med vår holdning til forsvaret og forsvarets mannskaper og aktiviteter.

I dag så lagres soldatenes våpen i sentrale lager, ikke distribuert i alle hjem, heller ikke i lokale HV-leire i hver kommune. Vi er avhengig av 1 mann med nøkkel dersom det oppstår en akutt situasjon. Vi er tilbake til 1940 – dersom mannen med nøkkelen er på ferie, så blir det ikke noen mobilisering før han er tilbake. Borte er lokalkjennskapen og tilknytningen, borte er den korte veien til kommunenes vitale punkter, det være seg en bro som skulle sprenges for å hindre fremrykning, eller et mobiliseringslager som skulle forsvares. Nå er man avhengig av kjøretøy for å operere. På alle øvelser jeg har vært på siden 2001 har kjøretøyene vært levert av AVIS eller Hertz, fordi Heimevernet sine kjøretøy enten er for få, ikke fungerer, eller det ikke finnes godkjente sjåfører (med militært førerkort). Disse leiebilene har vært bestilt mange uker i forveien av hver øvelse. Dersom en akutt situasjon skulle oppstå, så kommer ikke Heimevernet ut av leirene sine, ganske enkelt på grunn av mangel på kjøretøy. Men hva gjør vel det når marinen har kjempedyre fartøy eller luftforsvaret har noen rådyre fly (som de ikke har råd til å bruke eller har reservedeler til)? Vi skal jo bare holde ut noen få uker til USA, Canada og Storbritannia (NATO) kommer og redder oss… Hvorfor skal de komme å redde oss? – vi gjør nesten ikke noe for å forsvare oss selv, ikke noe som monner i alle fall. Og hvorfor tror vi på vår evne til tidlig deteksjon av en mulig trussel, og våre politikeres vilje og evne til å reagere på informasjonen? Ukraina klarte det ikke, og vi feilet grovt sist (1940) enda regjeringen var blitt advart gjentatte ganger over noe tid. Vi har omtrent like store sjanser til å sikre en NATO mobilisering som et snøfnugg har for å klare seg gjennom en sommer i Egypt.

General Mood har hatt baller til å fortelle oss at Keiseren ikke har nye klær – Keiseren er naken – Norge har i praksis ikke noe forsvar. Han har fått Fritt Ord prisen for å være ærlig. Den prisen har han fortjent! Vi som er stemmeberettigede, må gjøre vår plikt og stemme på politikere som er villige til å satse på forsvaret. Forsvaret har vært alvorlig underfinansiert i mange, mange år

Share

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.