Politiets innsats under 22. Juli – Gjørv kommisjonen

Da var dagen kommet da noen utenfor Politiet tok av lokket på glasset med kritikk av kritikken mot Politiet etter deres elendige respons 22. Juli.

Når Politiet må stå med lua i hånda, nakken bøyd å motta kritikk slik de måtte etter 22. Juli 2011, så er det naturlig at det på ett eller annet tidspunkt kommer en motreaksjon. Kritikken går nesten alltid for langt på noen områder, og bommer på andre, men etter 22. Juli, så er det vel ikke så mange som mener at Politiet og sikkerhetstjenestene sto igjen med mye ære i behold.

Politiet samfunnsoppdrag er relativt enkelt forklart; sikre sivile og sivile interesser i fredstid. Det betyr, at så lenge det ikke er erklært krig, så er det Politiet, og kun Politiet som har lov til å benytte vold. Dette ene mandatet til utøvelse av voldsmakt gjør naturligvis at det stilles store krav til Politiet, både som etat og til den enkelte tjenestemann. Det er forventet at en tjenestemann skal utvise initiativ og risikovilje med det mål å sikre sivile og siviles interesser i en faresituasjon. På dette punktet var Politiets innsats 22. Juli under enhver kritikk.

I media har det blitt slått opp stort at Politiet manglet tilgang på båter og helikopter slik at de raskt kunne ta seg over til Utøya for å hjelpe ungdommene der. Det har vært øredøvende stille om tjenestemennenes totale mangel på initiativ og risikovilje. Hvor mange polititjenestemenn utviste initiativ til å skaffe en båt fra hytter og brygger i området? Hvor mange polititjenestemenn tok ledelsen og tok seg over til Utøya straks de var 3-4 tjenestemenn på landsiden?

Det var masse fritidsbåter tilgjengelig, flere sivile viste initiativ ved å kaste seg i båtene sine fra campingplassen (som ikke ligger så langt fra brygga) og dro ut mot Utøya for å plukke opp ungdommer fra vannet. Dette gjorde de sivile mens skytingen fortsatt foregikk, og en håndfull polititjenestemenn sto tafatte på brygga og ventet på at Delta skulle komme fra Oslo. Disse polititjenestemennene hadde samband (radio), og de hadde våpen i bilene sine, likevel sto de trygt og godt på landsiden og hørte på drapene mens ferierende sivile la ut fra campingplassen for å redde de svømmende ungdommene.

Man kan og bør si mye om sikringstiltak og sikkerhetsledelse fra storting og Politi. Det tok mange måneder å få stengt veien forbi storting og regjeringskvartal, noe som kunne vært gjort i løpet av timer om man hadde utvist initiativ og vilje til problemløsning. Sikkerhetsansvarlig ved stortinget eller kvartalet kunne enkelt tatt en telefon til Ragn-Sells og fått parkert et par avfallscontainere i veien slik at man ikke kunne kjøre forbi. De kunne likeledes tatt en telefon til DB Schenker og fått plassert en fraktcontainer i veibanen, eller de kunne fått forsvaret til å plassere en utrangert stridsvogn i veien. Enkle midlertidige tiltak inntil man fikk etablert mer permanente sperringer.

Hvorfor oppstår slik manglende initiativ?

Initiativ forsvinner når utøvende mannskaper ikke får lov til å ta initiativ. Når folk detaljstyres og blir straffet for å velge feil når en overordnet på et senere tidspunkt gjør en skrivebordevaluering av det som har foregått. Sånn kan vi ikke ha det.

Forsvaret har jobbet bevisst i mange år med det som kalles intensjonsbasert ledelse. Man har gått bort fra ordretypen «Jeg vil, du skal», og sier nå i tillegg «Min intensjon er..», med det element at dersom soldaten som er oppe i situasjonen ser at han/hun kan oppnå intensjonen, så har han/hun mandat til å endre på oppdragsløsningen. Hensikten med oppdraget er nemlig å nå et mål, og da kan man ikke være låst til en plan eller et dekret fra en leder som ikke er tilstede i situasjonen.

Den som har skoene på må ta stegene. Det betyr at polititjenestemennene som ankom brygge på landsida ved Utøya skulle vært vant til, gjennom sin daglige trening og arbeidsutførelse, å ta de beslutninger som raskest mulig hadde fått stanset skytingen på Utøya. De skulle ha samlet seg under eldste tjenestemanns ledelse, og på eget initiativ rekvirert en eller flere båter slik at de hadde kunnet ta seg over til Utøya umiddelbart. Deretter skulle de, med sine håndvåpen tatt opp jakten på drapsmannen. Om ikke for å stanse ham, så for å isolere ham og holde kontroll på ham inntil de kunne få støtte av Delta.

Politiets ledelse er ansvarlig for at tjenestemennene på stedet ikke evnet å ta initiativ til å engasjere drapsmannen. Publikum forventer at polititjenestemenn som er utrustet med våpen, som har trening i å bruke dem, og som har enerett på å utøve vold i fredstid (uansett situasjon), uten å kaste bort tid, gjør alt som er i deres makt for å avverge vold mot sivile. Om ikke det formelt er tjenestemennenes plikt, så er det helt klart det som forventes av dem. Er de ikke i stand til dette, så har deres ledelse sviktet, og det må de stå til ansvar for. – og da tenker jeg ikke på at de står i fare for å miste jobben. Til det er deres ansvar for stort.

Politiet og politiets ledelse ble slaktet etter 22. Juli. På noen punkter kunne kritikken vært justert, men det endrer ikke det faktum, at polititjenestemenn (flere), med tilgang på våpen, med kort vei til båter som kunne rekvireres sto med hendene i lomma og ventet på at Delta skulle komme og «gjøre jobben». Om dette ble beordret fra operasjonssentral eller ledelse er irrelevant. Det var et totalt svik mot ungdommene på Utøya, det var et svik mot de sivile som kastet seg i båtene sine for å hjelpe ungdommene. Det var et svik mot redningstjenesten (ambulansepersonalet), mot pårørende og mot det norske sivile samfunn som helhet. Dersom soldater i krig hadde utvist like lite initiativ som disse polititjenestemennene, så ville de blitt stilt for krigsrett og straffet. I det sivile Norge, så må vi heller forfølge de som ikke hadde bemyndiget tjenestemennene med initiativ og vane til å trå inn i situasjonen, og yte sitt ytterste for å avhjelpe de som var i nød. Så vidt jeg har registrert har det ikke blitt løftet en finger overfor de politiledere som unnlot å bemyndige sine tjenestemenn på denne måten. Derigjennom har hele justisvesenet i dette land sviktet, og oppgjørets time har enda ikke kommet. Vi har fått en rapport, noe papir, men ingen har måttet stå til ansvar utover at de har måttet finne en annen jobb – det er for lettvint

Share

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.