Forsvaret – flytter fram og tilbake

I dag skriver Klassekampen at den nye langtidsplanen til forsvaret sannsynligvis vil inneholde flytting av forsvarets helikopterskvadron 339 fra Bardufoss til Rygge. Årsaken til flyttingen er i følge avisen pengemangel.

Jeg husker fortsatt at 339 skvadronen flyttet fra Rygge til Bardufoss, så det er ikke så veldig lenge siden dette ble gjort. Jeg skal være den første til å innrømme at jeg ikke kjenner detaljene i saken utover Klassekampens artikkel, men jeg kan ikke skjønne annet enn at det må koste mye penger å flytte en helikopterskvadron fram og tilbake. Infrastrukturen på Rygge må helt sikkert rustes opp, for etter noen år med lite bruk er det antagelig litt rust her og der i de gamle militære systemene.

Med disse flyttingene fram og tilbake , kan det virke som om den langsiktige strategi og plan for forsvarets oppgaver og mål legges etter innfallsmetoden. Jeg har vanskelig å se for meg at det å flytte flyplasser opp og ned i hele landets lengde er basert på en gjennomarbeidet langsiktig strategi. Det samme gjelder andre installasjoner som vår forsvarsevne og kapasitet hviler på. Øvingsområder, skytefelt, marinebaser, flyplasser, leire pusses opp, legges brakk og selges for å spare noen kroner i noen få år med ekstra liten finansiering. Kanskje det er flere enn meg som syns omstillingen i forsvaret de siste ti-årene virker finansielt drevet, og ikke strategidrevet?

Hvordan kan våre folkevalgte, gjennom flere tiår, og regjeringer med deltagere fra nesten alle partier, bevisst la være å utarbeide robuste langtidsstrategier for forsvaret? Hvorfor bruker lille Norge, med våre naturressurser, vår geografisk viktige plassering så veldig lite penger på militærmakten?

Vi kaster penger etter nytt materiell tilsynelatende uten å ha en forpliktende strategi for anvendelse av materiellet gjennom dets levetid. Vi har kjøpt MTB’er og fregatter, og er godt i gang med å søle bort noen titalls milliarder i jagerfly. Men hva skal det brukes til? Hvor er den langsiktige forpliktende beslutningen om at alle de nye flyene skal holdes operative, med full infrastruktur i flyenes fulle levetid? en slik beslutning har ikke blitt fattet, det finnes tilsynelatende ikke noen visjon om å fatte en slik beslutning i fremtiden heller.

«Hvis noe skjer, så kommer amerikanerne, britene, canadierne, franskmennene, spaniolene, italienerne og tyskerne og redder oss. Vi skal bare holde ut noen dager, inntil de kommer..» – det har vært et mantra som har blitt gjentatt i mange tiår. Men er det realistisk?
Når vi ikke gidder å sikre landet vårt gjennom å ha et kraftig og robust forsvar, hvorfor skal mødre og fedre i NATO-land sende sine sønner og døtre i døden i en krig for å forsvare oss? Det fremstår som en illusjon, en utopi

Hvordan skal vi reise krav til storting og regjering om at de MÅ øke finansieringen av forsvaret, opprettholde et slags status quo inntil man får utarbeidet et strategidokument som beskriver hva vi forventer at forsvaret vårt, til enhver tid, skal levere. Basert på dette dokumentet, så må de fagmilitære (ikke byråkratene) fortelle oss hva som skal til for å levere dette; hva slags installasjoner, materiell og baser trenger vi, hvor mange årsverk behøves for styrkeproduksjon, hvor stort skal vårt territoriale ‘selvforsvar’ være. Hvilke alternative måter kan oppdraget løses på? materiellintensivt eller mannskapintensivt?
Deretter, når vi har definert mål og foretrukket struktur, da kan vi finne ut hva det vil koste. Da først vet vi om vi trenger å bruke 1% eller 3% av BNP.

 

Share

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.