Forsvaret – satses det eller ikke?

Regjeringen har lagt fram en ny langtidsplan for forsvaret for ikke så lenge siden. Det er ikke veldig lenge siden den forrige, så man kan lure på hvorfor det er nødvendig med en ny.. I all fall, bråk har det blitt fordi det skal kuttes massivt.

De foreslåtte kuttene innebærer blant annet å avvikle flere militærleire, avvikle flere avdelinger og flytting av avdelinger og enheter opp og ned langs landet vårt. Dette blir det selvsagt bråk av. Kommuner uten annet næringsgrunnlag enn forsvaret roper høyt om at avvikling av aktiviteten i kommunen vil skape en lokal krise, det er temmelig åpenbart at for eksempel Andøya blir et enda tristere sted å bo dersom forsvarets aktivitet på øya flyttes til andre steder.

Det er 3 ting som er verdt å merke seg i denne kuttrunden;

  • Regjeringen fortsetter Arbeiderpartiets politikk med å redusere og fjerne infrastruktur som er nødvendig for styrkeproduksjon i en større skala enn vi bedriver i dag. Det vil si, dersom man plutselig oppdager at vi som nasjon ikke kan forsvare oss mot for eksempel Russland med bruk av ekstremt kostbare jagerfly, men at vi i stedet behøver bakke-til-luft rakettforsvar og et stort antall soldater med håndvåpen, ja så har vi solgt unna, og fjernet infrastrukturen som skal til for å få dette til.
  • NATO sjef og tidligere statsminister (AP), Jens Stoltenberg er fornøyd med utviklingen i langtidsplanen for det norske forsvaret. Det at vår effektive forsvarsevne og evne til rask oppbygging fortsetter å reduseres, det er mindre viktig enn at vi bruker masse penger. Vi skal kjøpe masse dyrt materiell, jagerfly, ubåter, osv..
  • Soldater fra Heimevernet protesterer høylydt. De få soldatene i Heimevernet som faktisk er interessert i å gjøre en innsats, de protesterer og ønsker å gjennomføre demonstrasjoner og markeringer for å tvinge politikerne våre og forsvarets ledelse til å vurdere annerledes. Det er ikke slik at HV soldaten, med sine 4 tjenestegjørende dager per år lengter etter å få være mer borte fra arbeidsplass og familie. Soldatene ser at treningstid, kombinasjon av strategi, kjøretøy og forventning til evne til oppdragsløsning ikke henger på greip.

 

Hvis vi setter oss litt godt tilbake i stolen, tar på de «lange brillene», og funderer litt så er det mulig å tenke det følgende:

På 1930 tallet hadde det norske forsvaret svært få soldater, vi hadde liten tro på at vi skulle komme til å måtte forsvare landet vårt med våpen i overskuelig framtid, en stor nabonasjon hadde startet svært rask oppbygging av sitt militære, og vist tegn til aggresjon mot sine naboland. I dag så har Norge svært få soldater, vi har ingen tro på at vi skal måtte forsvare Norge med våpenmakt i overskuelig framtid, Russland har startet en rask oppbygging av sitt militære, og de har hærtatt deler av Ukraina samtidig med at vi ser klare tegn på sabotasje mot infrastruktur i Sverige (og kanskje i Norge? – radarer som slutter å virke osv..)

Den gangen, som nå, var det grupper som svært tydelig meldt fra at kapasiteten til det norske forsvaret var alt for dårlig, men politikerne var ikke interessert i å øke styrkeproduksjonen (antall soldater).

Det norske forsvaret satser på å kjøpe ekstremt kostbart materiell som skal benyttes av noen få godt utdannede soldater. Dette skal sikre at vi kan forsvare landet vårt så lenge at våre NATO allierte rekker å mobilisere og sende soldater til Norge for å støtte oss dersom for eksempel Russland velger å angripe oss.

Dersom det er Russland som angriper, hvor lang tid vil det ta dem å senke våre 4-5 fregatter, 5-6 ubåter og skyte ned våre kanskje 50 jagerfly? 3 dager kanskje? maksimalt? Soldatene på grensa har som oppgave å varsle, slik at de stående styrkene i Troms har et par timer på å innta stillingene sine før stridsvognene kommer rullende over Finnmarksvidda. – Vent litt, vi har jo ikke noen stående styrker i Troms lenger. Det betyr at dersom russerne kommer, så er hele landet hærtatt før en eneste soldat har kommet seg i sin alfa-stilling. Hvor sannsynlig er det at amerikanske, britiske, franske, tyske, tyrkiske og canadiske soldater skal komme hit og kjempe mot russerne når vi har latt dem overkjøre oss fullstendig?
Ja, vi har kjøpt en masse dyrt utstyr, sendt spesialsoldater til utlandet, og vi har kanskje klart å bruke opp 2% av BNP, men vi har nært 0 reell forsvarsevne for pengene.

Det hjelper lite å kaste masse penger inn i kostbart utstyr når langtidsplanene går ut på å fjerne grunnlaget for styrkeproduksjon (opptrening av soldater). De få soldatene vi har (HV) skal dekke store geografiske områder, det er ikke lenger en HV leir i hver kommune. HV styrkene er effektivisert i økonomisk forstand (sentralisert), men ettersom de ikke har på langt nær nok kjøretøyer, så kommer de til å bli sittende i de sentraliserte leirene sine, uten våpen og ammunisjon (slik som i 1940). De har alt for dårlig trening til å gjøre noen meningsfull nytte, fordi vi lever under en illusjon om at vi skal ha minst 3 måneder med styrkeoppbygging mellom en mobilisering og et faktisk angrep. I April 1940 var vi hærtatt før stortinget fikk «hue ut av ræva og iverksatt mobilisering» – hva får oss til å tro at morgendagens storting vil være tydeligere «på ballen», og tidligere ute?

Dersom Russland bestemmer seg for å sikre sin vestflanke som forberedelser til å kunne motstå et angrep fra Kina, så inntar Russland Norge, Sverige og Finnland, Baltikum og kanskje et par gamle østblokkland før NATO i det hele tatt har stått opp. Og dersom Kina viser interesse for å ta noen naturressurser fra sine naboland, så er det lite USA kommer til å gjøre med invasjonen av Norge så lenge de store nasjonene i sentrale Europa ikke er truet. Dersom Russland tar Norge, så kan ikke Europa gjøre en dritt, hva skal de gjøre? Si at nei, vi vil ikke ha gass, olje og oppdrettsfisk fra Russland lenger, vi skal i stedet fryse ihjel i løpet av vinteren fordi dere har vært slemme med lille Norge (og Ukraina).

Forsvarspolitikken i Norge trenger en realitets-sjekk, det vi trenger er mange soldater med støvler, håndvåpen og kjøretøy, faste og mobile bakke-til-luft rakettforsvar, små raske båter og fartøy som kan gjøre «stikk» og små ubåter som kan lytte og gjøre «stikk». 50 jagerfly blir ødelagt på bakken eller skutt ned, og 5 fregatter blir senket før frokost på angrepsdagen – og det var det!

Share

Ikke fengsel for bildrap?

Aftenposten beskriver i dag en pågående rettsak mot en 52-årig kvinne i Oslo som i 2014 kjørte ihjel en småbarnsmor og skadet hennes datter. Bilførerens advokater hevder i følge avisen at bildrapet skyldes midlertidig tap av bevissthet med medisinsk årsak. Det er i følge avisen 2 hovedteorier bak dette, enten at bilføreren var utslitt etter en fjelltur, eller at høyt blodtrykk har gitt henne et kortvarig bevissthetstap.

Hallo? – Er det plutselig slik at bilførere ikke er ansvarlig for å vurdere egen egnethet før man setter seg i bilen? Dersom jeg er utslitt, skal jeg fritas for mitt føreransvar da? Eller hvis jeg er medisinsk disponert for bevissthetstap, skal jeg da fritas for å vurdere hvorvidt det er trygt at jeg setter meg bak rattet?

Jeg tror forsvarsadvokatene totalt har mistet gangsynet. Det er selvfølgelig enhver bilførers ansvar å vurdere hvorvidt det er trygt å starte en kjøretur før man setter seg inn i bilen. Dersom man har så høyt blodtrykk at man kan miste bevisstheten midlertidig, så har men ett selvstendig ansvar for å si «Nei, jeg er ikke egnet til å kjøre bil nå». Piloter i rutefly har en ordning der de når som helst kan erklære seg selv «not fit to fly», hvilket gjør at de ikke kan straffes av arbeidsgiver når de velger å ikke sette seg bak spakene. Bilførere må selvsagt gjøre samme vurdering, er jeg «fit to drive»? Hvis ikke, så må jeg finne en annen måte å transportere meg selv dit jeg skal.

Jeg tenker det er særdeles viktig å opprettholde enkeltmenneskets selvstendige plikt til å ta ansvar for egne handlinger. Vi blir i stadig større grad ‘umyndiggjort’ ved at fastleger og andre skal ta ansvar på våre vegne, blant annet ved å vurdere vår egnethet som bilførere etter fylte 70, eller om vi har førerkort for stort kjøretøy. Det er veldig lite smart å frata enkeltmenneskene ansvaret for egne handlinger, og handlingenes konsekvenser, fordi det gjør oss kognitivt late, vi slutter å «bruke hue» som man sa i gamle dager.

Det er åpenbart at denne bilføreren, enten hun nå sovnet eller besvimte ikke skulle satt seg inn bak rattet i en bil. Når hun valgte det, og hun var så uheldig at det ikke gikk bra, så må hun selvsagt ta konsekvensene av det. Konsekvenser som er nedfelt i straffelov. Det er helt klart ikke godt nok at hun selv føler seg straffet tilstrekkelig, fordi hun er lei for det som har hendt. Om hun ikke blir straffet, hva slags presedens og signal sender man da ut? Bare du klarer å gi uttrykk for anger, så går du fri fra straff? I så fall, blir vi raskt et samfunn fullt av sutrete skuespillere ute av stand til å ta ansvar for egne liv og egen sikkerhet.

Share

Orlando – sosiale medier

Jeg registrerer at en mengde folk gir uttrykk for forferdelse over drapene i Orlando. Nå er det homoflagg på facebookprofiler, masse kommentarer om hvor forferdelig dette er, og en masse innlegg om skillet mellom muslimer og terroristen. Det er en slags «må være på rette siden» mentalitet som rår, det er om å gjøre å ta avstand fra handlingen. Det er om å gjøre å definere en ‘fiende’, noen vi kan peke på og definere som ansvarlige, men uten å fremstå som dømmende basert på hudfarge, religion eller etnisk bakgrunn. Men det er OK å dømme på basis av politikk eller holdninger.

Hvor er den kritiske tanke?

Det er selvfølgelig en forferdelig og tragisk hendelse. Det er åpenbart at vi ikke skal fordømme alle Afghanere eller muslimer for denne handlingen.
Men, hvor er refleksjonen om at gjerningsmannen her, en drittsekk av Anders Behring Breivik dimensjoner, i sitt sinnsforvirrende hode kan ha fått en idé om at dersom han uttrykker støtte til IS, så får han et lass med supportere? – Han slipper å stå alene i stormen som følger.

Anders B. Breivik måtte skrive et langt dokument, fordi det ikke er noen voldelige eller terrorgrupper som fremmer synspunktene hans. Gjerningsmannen i Orlando har det mye enklere, han kan si at han gjøre dette i Daesh/IS/ISILs navn. Da slipper han bruke 6 måneder på å smøre sammen noe skit i et langt dokument. Media og svært mange av synserne på Facebook og andre steder har definert ham som terrorist – de har bemektiget ham til noe mer enn en simpel fordomsfull drapsmann.

Gjerningsmannen har valgt seg ut en gruppe ofre som sikrer ham oppmerksomhet. Han kommer til å bli husket som terroristen, IS aksjonisten som drepte homofile med Koranen i hånd. Men hadde han Koranen i hånden? – De tidlige meldingene i media tyder ikke på det. Han var en voldelig mann, som av og til slang innom moskeen for å be. Der utviste han visstnok ikke spesielt sterk tro. Var han en del av IS? – så langt tyder ingenting på det.

Han tok en tur i loco-land, kjøpte seg en angrepsrifle, valgte seg ut en målgruppe og gikk i gang med å drepe. Jeg har lyst å karakterisere ham som søppel. Akkurat som Anders B. Breivik. De fortjener ikke å få kred som frontfigurer for en gruppe, eller å fremstilles som om de har støttespillere. Sannsynligvis er de «ensomme ryttere», som i sin ensomhet har definert noen å hate, noen de skulle drepe. De er søppel – det er bare så forferdelig synd at ikke politiet har klart å oppdage dem på forhånd, slik at de kunne forhindres fra å gjøre ugjerningene sine. Amerikanske myndigheter har en ekstra vanskelig oppgave gjennom de svært liberale våpenlovene i USA. Der har norske myndigheter en litt lettere oppgave, men hvis motivasjonen er sterk nok, så har Breivik vist oss at det er mulig å holde seg ‘under radaren’.

Det var mye mer terror og vold i tidligere tiår, det ser ut som vi er på vei til å få dette tilbake etter en relativt rolig periode i vår del av verden.

Share

Tysfjord-overgrepene og Kontroll og konstitusjonskomiteen

Martin Kolberg forsetter å utvise total arroganse i sin omgang med Telenor. Hva er det som rir den mannen? Har det blitt knute på hemoroidene eller noe? Noe er i allefall veldig galt. Kolberg har med støtte fra Lundteigen etablert presedens for at stortingets kontroll og konstitusjonskomité, etter eget forgodtbefinnende kan påta seg rolle som inkvisitor overfor statskontrollerte virksomheters tidligere og nåværende ledelses handlinger. Farvel til etablert organisering med maktdeling (for å unngå maktovergrep og korrupsjon). Dersom Kolberg og Lundteigen har lyst, så er det bare å fjerne grunnmuren for demokratiet vårt. Når Kolberg evner å svare kritiske røster som han gjør, så beviser han for alle og enhver at han er totalt uegnet i rollen.

Men, han har skapt en presedens, en farlig presedens – han har valgt å sette seg selv utenfor og over de strukturer som har som oppgave og mandat å etterforske, påtale og straffe eventuelle overtredere.

Det samme har en gruppe predikanter i trossamfunnet Læstadianerne i Tysfjord også gjort. De har gjort om Kolberg. Når de har fått nyss om overgrep, så har de iverksatt sin egen etterforskning (Aftenposten 13. juni). Kolberg har slått fast at slik opptreden er «innafor», så her har ordensmaktene våre fått en drittpakke. Hvordan i allverden skal politi og rettsvesenet løse opp i denne floka? Når loven skal gjelde likt for alle, så må det bli vanskelig å begrense predikantene i deres etablerte praksis? For Kolberg, han får jo lov.

Hvis vi skal forsøke å være litt greie med Kolberg, så kan vi kanskje si at han har blitt forledet av Stortingets og tidligere regjeringers sedvane med å ignorere Grunnloven. Ettersom Stortinget for noen år siden valgte å avstå suverenitet til EU i en enkeltsak, så har man innført EU direktiver under teppet, ved å vise til presedens. «Det var jo greit da, da må det være greit nå også». Kanskje det er denne praksisen som Kolberg har blitt vant til i sitt tidligere virke i Stoltenberg-regjeringene? Vi gjør som vi vil, – konstitusjonen er det ikke så viktig med, så lenge våre intensjoner passer oss selv godt..

Hva tenker Kolberg at hans handlinger gjør med investorers vilje til å investere i norske delvis statseide virksomheter, når en komité etter eget forgodtbefinnende kan finne på å høvle over virksomhetens ledere i alle TV-kanaler og med full pressedekning under dekke av å ville avklare tilfeller av korrupsjon? Hva sier det om risikoen for plutselige utforutsigbare verdifall i verdiene til disse selskapene? Og hva gjør det med vår felles formue? Vi som borgere i Norge, eier faktisk disse aksjene, og hva skjer med våre langsiktige verdier når Kolberg agerer som han gjør?

Det har vært en masse god kritikk fra både børsdirektører, NHO ledere, jus-professorer og en lang rekke andre, så det bør ikke være nødvendig å grave opp alt dette. Saken er glassklar – Kolberg har foretatt ett alvorlig overtramp, og tilsynelatende fått slippe unna med det

Share

Oslopakke 3

Tja, da var dagen her. Oslo byrådet (byregjeringen 🙂 ) har vedtatt å bygge ca halvparten av det planlagte strekket av den nasjonale stamveien E18. Kostnaden for samfunnet blir ikke liten. Isteden for at staten bygger veien som en infrastrukturinvestering, så skal mye finansieres med bompenger. Bompengene skal i tillegg til å finansiere store deler av utbyggingen også sørge for å begrense trafikken inn til Oslo.

Så langt, – ikke alt vel, men OK. Så kommer men’et – E18 og E6 er også stamveier som binder Sør og Nord, og Øst og Vest sammen – all denne trafikken har man gjennom tiår bevisst lagt gjennom Oslo – hva med den?

Joda – siden de ikke har noen alternativ omkjøring, så må de betale i dyre dommer for å kjøre på kronglete veier med dårlig kapasitet. Har du noen gang forsøkt å kjøre gjennom byen i rushtiden? Jeg brukte over 1 time i dag. Eneste grunnen til at jeg brukte bilen var at jeg måtte på et møte (forsvaret) på Rygge etter arbeid. Kollektivreise var ikke gjennomførbart, gitt at jeg hadde tenkt meg å levere arbeidsgiveren min en normal arbeidsdag i løpet av dagen, og samtidig komme meg hjem uten hotellovernatting. Vi som bor utenfor forstedene, og ikke har veldig gode kollektivløsninger er av og til, i større eller mindre grad avhengig av å kunne kjøre bil inn til, eller gjennom Oslo. Å kjøre bil i Oslo er ingen fornøyelse etter de siste årenes kreative byplanlegging.
Det var kanskje dumt av meg å flytte fra Oslo og ut på landet, men jeg føler ikke det er riktig at jeg skal betale svimlende summer i bompenger for å komme meg forbi Oslo. Helst ønsker jeg å kjøre rundt byen, istedet for gjennom.

Med de prisene som vi bilister nå pålegges å betale, så ser jeg for meg at vi samtidig stiller krav om å få noe igjen for pengene. Jeg er ikke interessert i å betale masse bompenger for at de som bor på Fornebulandet skal få T-bane hjemmefra og til Oslo sentrum – det kan de betale selv. Jeg vil ha en vei som går rundt Oslo – den kan jeg betale bompenger for, men jeg finner meg ikke i å betale blodpris på en vei jeg i utgangspunktet helst ikke vil kjøre på. Osloboerne som på død og liv vil sykle til arbeid, kan finansiere Oslopakka med eiendomsskatt – de som skal bruke disse godene, får dekke mesteparten av kostnadene.

Hvorfor i alle dager skal en bil fra Lillehammer eller Trondheim på vei til Sarpsborg eller Kristiansand eller Geilo, være nødt til å kjøre via Oslo sentrum? Det er helt «høl i huet». Med de prisene vi nå pålegges for å kjøre gjennom et bysentrum som etterhvert er planlagt til å være tilnærmet ufremkommelig for bilister, så må vi velgerne stille krav om at det bygges alternative veiakser for veibasert trafikk slik at man slipper å kjøre via Oslo. Bru over Oslofjorden, veiakse fra Gardermoen området til Drammen, tunnel fra Lillestrøm til Asker, gjennomskjæring for E6 fra området vinterbro lenger øst enn dagens ring 3 nordover, det hadde kanskje vært verdt bompengene vi nå ilegges.

Gi meg et tips om en politiker som ønsker å lage alternative, kostnadseffektive trafikkårer utenom Oslo, så skal jeg stemme på han eller henne. Nesten uavhengig av partitilhørighet. Norge som nasjon trenger en fornuftig langsiktig plan for samferdselutvikling. En plan som ser lenger enn nasjonal transportplan. Vi bygger ikke Bergensbane, Oslo havn eller hovedflyplass med 30 års horisont, vi bygger dette med 100 års horisont eller lenger. Da må være planverk også ha dette «i mente».
Når traverserende trafikk gjennom Oslo er uønsket nå og i fremtiden, så må våre politiske ledere ganske enkelt gi oss alternative ruter og veiakser – så enkelt er det. Når bompengene skal virke som pisk, hvor er gulrota? pisk og gulrot hører sammen, og skal presenteres og utdeles sammen.

Share

Kartleggingsprøver i småskolen

Sønnen min som i disse dager avslutter 2. klasse på småskolen har fått med seg resultatene etter kartleggingsprøver hjem. Kartleggingsprøvene er ment å skulle avdekke om elevene har lært det de skal, står det på skjemaet, slik at lærerne kan tilpasse opplæringen etter den enkeltes behov. Det er et pålegg som lærerne har fått. Uten at man har redusert antallet elever per lærer, så skal lærerne lage individuelle opplæringsmål, -planer og tilpasset -undervisning. «God dag, mann» – «Økseskaft» hører jeg i mitt indre øre..

Så til saken, min 7-åring kom hjem med en score på testen som må betegnes som lav. Det er ingenting i veien med hodet på gutten, men han er umoden (født i desember) og han er uinteressert i fagene. Poengoppnåelsen på årets prøve er godt under den såkalte bekymringsgrensen.

Dette får meg til å tenke følgende:

  1. Hvordan har spørsmålene på prøven vært formulert? er de formulert identisk med de oppgavene som vi har jobbet med som lekser? Hvis de har det, så vet jeg at han fint kan finne svaret om han får litt hjelp til å komme i gang med arbeidet, oppgaveløsningen som sådan altså. I leksene har vi jobbet med oppgaver typen 8 + 7 = ?
    Jeg kjenner sønnen min godt nok til å vite at dersom spørsmålet har vært stilt av typen, du har 8 kroner og får 7 til, hvor mye penger har du til sammen, så er han ikke i stand til å svare. Han er mer enn intelligent nok, men han er ikke vant til å koble spørsmålsformen til regneformen +. Hvis spørsmålet er hva er 8 + 7 ? så kan han svaret, men han må være motivert for å regne for at han skal gidde å forsøke
  2. Hvis nå denne prøven virkelig skal brukes til å lage individuell opplæring, slik det står på skjemaet, så er det rimelig idiotisk å gjennomføre prøven på slutten av skoleåret. Nå skal de ha 10-12 uker sommerferie, og bytte lærer før neste semester. Hvilket utbytte gir denne prøven i den sammenhengen? Neste år er det jo nytt pensum.. Dersom prøven hadde vært gjennomført til jul, så kunne man kanskje benyttet resultatene til noe, forutsatt selvfølgelig at man måler det man har øvet på.. eller øver på det man skal bli målt i. En prøve viser kun hvor flink prøvetakeren er til å ta en prøve – ikke noe annet..
  3. Sønnen min er født i desember, og sammenlignes med barn som er født i januar. Det er et ganske stort sprik i utvikling og modenhet blant barn i på dette alderstrinnet (7-8 år). Hvordan kan man tenke at slike tester på noen måte skal måle det samme på tvers av en gruppe med stor forskjell i modenhet?

Jeg er på ingen måte negativ til å teste ferdigheter og kunnskap, men det er svært viktig å ha hodet med seg når man utformer prøven. Hvem skal bruke resultatene? Hva skal de brukes til? Hvordan skal man kommunisere prøvens innhold, hensikt og resultat til foreldre og lærere (interessenter). Når jeg ser A4 arket som sønnen min har fått med hjem, så tenker jeg umiddelbart at denne prøven er ikke laget av eller for den som har undervisningsansvaret. Da hadde den hatt en annen utforming og annet innhold. Dette må være laget av noen som ikke har interesse av det som foregår i klasserommet til daglig, og som ikke er interessert i mitt barn. Det er forsåvidt greit dersom dette er én prøve av mange – men dette er selve PRØVEN. Det er denne ene som betyr noe – for en eller annen..

Når vi mottar slike prøveresultater, så tenker vi umiddelbart – Shit, vi har feilet som foreldre. Vi har ikke gitt barnet vårt tilstrekkelig og riktig backing og hjelp. Vi har gjort en dårlig jobb – her må noe gjøres anderledes.. Men hva? og hvordan?
Min kone er lærer i småskolen, og når hun og hennes kolleger deler ut resultater slik det vi fikk med hjem, så tenker de – Shit jeg har feilet som lærer. Jeg har ikke klart å gi barnet den undervisningen det har behov for.
Barnet føler seg misslykket. «Mamma – er jeg dårlig?» «Jeg er dårligst i klassen..» «Jeg vil ikke gå på skolen mere, det er ikke noe gøy» og så videre….  Dagen da resultatet på PRØVEN sendes med hjem er en dårlig dag for alle

Heldigvis vet jeg har mitt barn kun mangler motivasjon og vilje. Han har det som behøves av intellekt, og mere til. Jeg vet at han er født sent på året, og at han er både umoden og uinteressert i skolearbeidet. Det er ikke snakk om LEGO Ninjago eller drager og monstre, og da kan det være det samme, tenker han..
Jeg er trygg på at min sønn kommer til å klare å ta igjen 2. klasse-pensumet bare han får litt tid på seg. Jeg frykter at mange foreldre kanskje ikke har den samme tryggheten, og at de sitter igjen med en følelse av maktesløshet og mislykkethet.
Skolen informerer aldri om hva som forventes av innsats i hjemmet for at barna skal lykkes. Det snakkes aldri om at foreldre er nødt til å ta aktiv del i leksearbeidet, og hjelpe ungene med å få nødvendig mengdetrening. Det er ikke nok tid i skoledagen til at hver enkelt elev får jobbet nok med alt skolearbeidet i skoletiden til at de klarer å absorbere alt pensumet – det er en illusjon som mange hardnakket holder fatt i. Men en illusjon, det er det.

Så til slutt – hvis vi skiller snørr og bart – hva sitter vi igjen med?
Jeg har argumentert for at kartleggingsprøvene som i dag benyttes i småskolen langt på vei er tull. Ikke fordi prøver og kunnskapskartlegging er verdiløst, fordi det ér virkelig verdifullt i mange sammenhenger. Men, det må være sammenheng med hvem man tester, hva man tester, hvordan resultatene kommuniseres til de forskjellige interessentene, og hva resultatene er tenkt brukt til – og av hvem.
Jeg frykter at dette blir statistikk presentert av en byråkrat som ikke forstår å forklare begrensningene i målingene til en beslutningstaker som ikke selv forstår hvordan resultatene har fremkommet og verdien av dem..
De tror min sønns skole er dårlig, men sannheten er at min sønn var ikke interessert i å svare på spørsmålene i prøven. Skolen er helt grei den – læreren er bra. Jeg kan sikkert finne noe å klage på, men prøven avdekker ikke realitetene i dette tilfellet

Share