Sykler og biler i veibanen

Det er etterhvert svært mange som bruker sykkel og sykling som treningsform. Svært få av disse driver aktiv konkurranseidrett selv om en god del deltar i fellestreninger i en sykkelklubb eller deltar i annen organisert trening. Svært mange trener på egenhånd eller sammen med en venn eller to.

Våre veimyndigheter har bestemt at syklister og bilister skal dele veibanen. Dette fremstår som svært urettferdig for bilistene som må kvalifisere seg som trafikanter gjennom kostbar og strengt regulert føreropplæring. Etter gjennomført og bestått føreropplæring, må bilister gjennomføre regelmessig helsesjekk hos fastlege. Bilførere som disponerer eget kjøretøy, må betale svært høye éngangsavgifter ved kjøp, årlig veiavgift (opprinnelig navngitt luksusskatt), bompenger, drivstoffavgifter, forsikringer og så videre. Det stilles strenge krav til kjøretøyenes kapasiteter (krav til bremseevne, akselerasjonsevne, lys, avgasser, osv) og beskaffenhet (Periodisk kjøretøy kontroll, også kalt EU-kontroll). Syklister kvalifiserer seg til å delta i den samme trafikken, i den samme veibanen, ved å sette seg på en sykkel.

Svært mange steder investerer kommuner i kostbare gang- og sykkelveier for at gående og syklende skal kunne ferdes trygt langs ferdselsårene, uten å måtte forholde seg til biler og andre motorkjøretøy. Disse anlegges normalt parallelt med veibanen, og er forbeholdt gående og syklister (motorkjøretøy har normalt ikke adgang til gang- og sykkelveiene. Gang- og sykkelveiene finansieres av kommunen, det vil si gjennom skatteinntekter. Skilt for gang- og sykkelveg (skilt 522) ser slik ut:

Skilt 522 Gang- og sykkelveg

På gang- og sykkelveiene gjelder samme fartsgrense som i veibanen på den gjeldende strekning, men ettersom syklistene på gang- og sykkelveien må forholde seg til gående, så må de også forholde seg til trafikkreglene for syklister. Disse sier blant annet at man skal passere gående ved å gi tydelig signal med klokke i god tid før passering, og passering skal foregå i en hastighet kun litt høyere enn gangfart. Dette for ikke å skremme de gående (de mykeste trafikantene).

Det kan virke som syklister flest ikke ønsker å måtte forholde seg til fotgjengere, fordi det er svært vanlig å observere syklister i veibanen selv på steder der gang- og sykkelvei løper parallelt med veibanen kun et par meter til siden for veien. Som bilist og skattebetaler blir jeg provosert av slik ferdsel, fordi kommunen har brukt millioner av skattekroner på å bygge en egen trygg veibane som er forbeholdt gående og syklende rett ved siden av bilveien som bilistene har finansiert (og fortsatt betaler masse for). De millionene kommunen har brukt på å bygge gang- og sykkelvei kunne i stedet har vært brukt på å bygge barnehager, tilby etterutdanning til lærere, oppgradert vann- og kloakkledningsnett, bedre snøbrøyting, bedre gatebelysning, flere ansatte på pleiehjem, dyktigere saksbehandlere, nyere friidrettsanlegg, innhold/aktiviteter hos SFO, eller rett og slett lavere beskatning av kommunens innbyggere.

Jeg har ikke noe problem med å måtte forholde meg til proff-syklister i veibanen. Når disse trener langs landeveiene, så er det tydelig på deres ferdsel at de er trafikkvante, – de holder seg godt ut til siden, og de tilpasser farten etter forholdene. De oppfører seg stort sett på samme måte når de sykler i grupper under fellestreninger. Svært mange syklister oppfører seg ikke på denne måten, de buser fram, tar stor plass i veibanen, og virker som de har glede av å sperre for bilistene. Noen har åpenbart ikke fysikk til å holde følge med øvrig trafikk, og blir et hinder for denne.
Disse samme syklistene er ikke pålagt å ha noen forsikring, det stilles ikke noe krav til bremseevne på sykkelen, selv om en trent syklist fint kan holde høy fart (60 – 80 km/t). Det stilles ingen krav om helsesjekk for å avklare om syklisten er fysisk egnet til å ferdes blant biler i normal kjørehastighet (50, 60, 80 km/t). Dersom en syklist skulle ramle, sykkelen komme over i motsatt kjørebane for deretter å treffe en bil, så har ikke bilisten noen garanti for at syklisten er i stand til å betale for skadene han/hun har påført bilen gjennom uhellet. Skjer det samme med en motorsyklist vil skadene dekkes av motorsyklistens påbudte forsikringsordning.

Det er bra at befolkningen oppfordres til helsefremmende sykling, det er bra med miljøvennlige fremkomstmidler, det er bra med redusert trykk på bilveiene gjennom at folk sykler i stedet for å kjøre bil. Men – det må foregå på dertil egnet sted, det vil si, på gang- og sykkelveiene som er bygget for formålet. Bygget for penger som kunne gått med til aktiviteter for bestemor på gamlehjemmet, fulltidsbemanning på legesenteret, tilskudd til fotballklubben/håndballklubben, tilskudd til skytterlaget, motorsportklubben eller oppgradering av skolens svømmebasseng.

Vi må slutte å akseptere at Ole A-4 skal få lov til å tro han deltar i Tour dé France hver gang han trer på seg sykkelbuksa og setter seg på sykkelen. Vi må stille krav om at han/hun benytter sykkelveiene og de mindre sideveiene. Vi kan ikke tillate at hovedveiene benyttes som treningsstudio for en masse folk som helt fint kunne oppnådd den samme treningseffekten ved å benytte andre veistrekninger. Så lenge det ikke er konkurranse, eller konkurranserettet trening i organisert form, så er det ingen grunn til at syklister skal fortrenge bilister i veibanen som er bygget for motorisert ferdsel. Dersom det mangler sykkelveier, så får vi finne en måte å bygge flere sykkelveier, kanskje en egen sykkelavgift belastet gjennom sykkelklubben med formål å finansiere bygging av sykkelstier. Alle som ikke deltar i organisert trening kan da nektes å benytte veibanen, noe som enkelt kan håndheves av ordensmakten (Politiet).

Share

Burkini – muslimvennlig badedrakt

En barneskole i Troms har godkjent en heldekkende badedrakt i forbindelse med svømmeundervisning.

Badedrakten kalles en burkini, er heldekkende, og påkrevd for muslimske jenter muligens fordi imamen i den lokale menigheten syns ordinært badetøy for småjenter er seksuelt provoserende….? Hva vet jeg om årsaken til at de ikke kan bruke ordinært badetøy..?

Et par tanker slår inn umiddelbart:

  • I Norge er det norske normer, verdier, lover og regler, levesett osv som gjelder. I landet vårt er gutter og jenter likestilte, på alle vis. Det er et privilegie å få bo i Norge. De som er født her er svært heldige, de som velger å komme hit må innordne seg, på samme måte som vi må når vi reiser til deres land. Prøv deg på toppløsbading eller fyllekule på stranda i Jemen.. ‘When in Rome, do like romans..’
  • Norge er et land fullt av vann, og grunnleggende svømmeferdighet er en forutsetning for overlevelse. Mange klarer seg uten, og mange drukner hvert år (med og) uten..
  • Svømmeopplæring med klær er smart. De færreste drukningsulykker skjer i badetøy, og det er både tungt og vanskelig å svømme med klær på. Vanligvis lærer man å svømme uten klær (med badetøy) først for å få grep om teknikken før man lærer å bade/svømme med klær på. Dersom skolen ønsker å foreta svømmeopplæringen på annen måte, så er det en interessant vinkling på svømmeopplæringen. Hvis det viser seg at overlevelsesraten ved ulykker øker, så er dette noe å kopiere andre steder
  • Det er ingen grunn til at vi som samfunn skal nekte muslimske jentebarn svømmeopplæring bare fordi presten (imamen) i kirken deres (moskeen), eller foreldrene ikke vil at de skal vise frem huden sin. Det er ingen grunn til at barna ikke skal få godkjent skolegang bare fordi prest eller far/mor ikke har tilpasset seg normene og reglene i landet vårt enda. Dersom plaggene de stiller opp i svømmehallen med er så uegnede å svømme i at det blir farlig, (for eksempel full burka), så må de lære å kle den av seg i vannet, slik at de kan redde seg selv med svømming deretter. Dette må foreldrene bare finne seg i.
  • Svømmeopplæring er, fordi landet vårt er fullt av vann og har litt kyststripe, obligatorisk pensum i skolen. Det er faktisk slik at dersom elevene ikke evner å svømme, så har ikke skolen gjort jobben sin, og kan avkreves erstatning. Samtidig er det sånn at det er skoleplikt, og foreldrenes ansvar å sørge for at barna får den utdannelse de skal. Dersom barna ikke gjennomfører lovpliktig skolegang, så kan foreldrene straffes. Hvordan dette kommer til å fungere i rettsakene som må komme om noen år, er det umulig å si noe vettugt om nå. Det er litt vel norskt (les naivt) å tro at stortinget (lovgivende myndighet) har tenkt på dette dilemmaet og tatt høyde for det i lovgivningen.
  • Foreldre som nekter jentebarna sine svømmeundervisning med referanse til kvinnesyn og huleboer-verdier, må meldes til barnevernet. Det er barnvernet som har kompetanse på å vurdere om foreldre evner å gi barn en trygg og god oppvekst. Det kan hende at streng muslimsk oppdragelse er uforenlig med det vi vurderer som trygg og god oppvekst i Norge. I så fall er det viktig at dette informeres til befolkningen så raskt som mulig, slik at foreldre med huleboer-verdier kan velge et annet land å oppdra (jente)barna sine i. Vi må huske at det er frivillig å bo i dette landet. Det er et par hundre andre land man kan velge å bosette seg i dersom man ikke liker å bo i Norge.

Mitt syn på saken bør skinne tydelig gjennom – Svømmeundervisning er viktig! Alle mine barn skal gå på svømming inntil de har lært å svømme skikkelig, de har det som fritidsaktivitet alle sammen, og får det ikke lov til å velge bort..
Jeg ser ingen grunn til å nekte unger å stille med klær på i svømmehallen, men de må være forberedt å å måtte kle av seg i vannet dersom instruktøren vurderer klærne som uegnede til svømmeundervisning. Om de da ender opp med å svømme i undertøyet, ja – så gjør de det. Dersom de ikke gjennomfører svømmeundervisningen på grunn av krav hjemmefra, så må barnevernet tilkalles. Det er de som har kompetanse på å vurdere hvorvidt foreldre er egnede til å ta hånd om barn. Viser det seg at barnevernet vurderer foreldre som nekter jentebarna svømmeundervisning som uegnede, så kan det bli fordelingssak av det. Det er en risiko som alle foreldre som stiller krav om antrekk i svømmeundervisning må være klar over, enten de er muslimer, kristne, human-etikere, budhister, jøder eller …

Share

Multikulturelt samfunn i Norge

Tenkte jeg skulle forsøke å ta opp et tema der «den politisk korrekte eliten» har definert hva vi skal mene uten at temaet har blitt skikkelig diskutert i befolkningen/media.

Hva er et multikulturelt samfunn? og hvorfor vil vi ha det i Norge?

Først noen definisjoner:

  • Multi = Flere
  • Kultur = Definerende særtrekk til en gruppe. Særtrekkene har utviklet seg over generasjoner som respons på utfordringer gruppen har løst gjennom tidene. Særtrekkene omfatter blant annet normer, verdier, holdninger, adferd, språk. De omfatter alt som er tillært, erfart, viktig, uviktig, sant, usant, tro, antagelser, holdninger, klesstiler, språk, oppførsel, osv. Dette er på sett og vis identitetsbærerne til gruppen. Det som lar medlemmene av gruppen finne en tilhørighet eller identitet.

Les denne definisjonen på nytt, fordi begrepet kultur benyttes i mange forskjellige sammenhenger, og det er viktig å forstå betydningen.

  1. Kultur lar medlemmene av en gruppe definere tilhørighet og identitet basert på enkelte særtrekk. For eksempel, nordmenn er litt tilbakeholdne, veldig naive og går i bunad
  2. Et viktig element i poenget med identitet er at kulturen er iboende segregerende, vi (vår gruppe) er slik, – vi er ikke slik.. Det vil si at når man har definert seg selv til å tilhøre en gruppe, så har man samtidig definert seg selv til ikke å tilhøre en annen gruppe dersom den andre gruppen har andre verdier enn den vi har valgt å knytte oss til. Samtidig kan man være medlem av flere grupper. Jeg er norsk, europeer, østlending, osv.. det betyr samtidig at jeg ikke er thailender, australier eller peruvianer.
  3. Identitet og gruppetilhørighet står svært sterkt i mennesket – det er et av de særtrekkene som har gjort at vår art (mennesket) har overlevd gjennom noen tusentalls år med utvikling. Det er en av årsakene til at vi går til krig mot hverandre. Ukrainere tar til våpen for å forsvare seg mot sitt broderfolk, russerne. Boko Haram går til angrep på sine landsmenn, fordi de vil tilrane seg makten og rikdommene i landene de opererer i
  4. Fordi kulturer inneholder alt som er lært, så vil kulturer alltid være i endring. De delene av kulturen som er minst ‘viktig’ for oss, vil vi være villige til å endre på for å tilpasse oss ny kunnskap. Vi har i Norge for eksempel endret kulturen vår ved å ta i bruk nye krydder og matretter de siste tiårene.
  5. Ettersom kulturen beskriver normer og verdier, så vil en kultur kunne være bærer av et verdisett som anses som uakseptabelt i en annen kultur. Det som er sant og viktig for en gruppe kan være usant og like viktig for en annen gruppe. Dersom man tillater fremvekst av en kultur med divergerende, viktige sannheter i en eksisterende kultur, så vil man oppleve gnisninger og strid mellom de to kulturene inntil den svakeste av kulturene underkaster seg og tillater endring. Disse endringene kan ta lang tid avhengig av hvor dypt internalisert det som skal endres er i den kulturen som skal endres

Som en fortsettelse av det siste punktet; i Norge så har vi en veldig egalitær kultur (samfunn). Alle er likestilte, kvinner og menn, fattige og rike, akademikere og håndverkere, troende og ikke-troende, heterofile og homofile, sjefer og ansatte, og så videre. Vi har valgt at de som er sterke skal hjelpe de som er svake gjennom at vi betaler relativt mye i skatter og avgifter for å finansiere et bredt velferdstilbud. De som er svake, enten varig eller midlertidig, har som medlemmer av vårt samfunn rett på å kunne heve trygd eller kreve støtte til ting de trenger for  leve med noenlunde samme standard som de med lav lønnsinntekt, selv om vi ikke krever noe tilbake.

På slutten av 1960-tallet og 1970-tallet, så opplevde Norge en eventyrlig sterk økonomisk vekst, og vi hadde behov for arbeidskraft i form av fremmedarbeidere. De som kom til landet kom hit for å arbeide, med en plan om å returnere til sine hjemland, med lommene «fulle av gryn». Det viste seg etterhvert at mange ble så lenge i landet vårt at Norge ble et slags annet hjemland for mange, og etterhvert som årene gikk, så var det mindre og mindre å returnere til. Derfor ble mange boende i Norge. Noen søkte om å bli permanent i Norge, hentet seg en ektefelle og ble boende i Norge der de hadde etablert et nettverk. Så langt, alt vel. De som flyttet til landet vårt flyttet hit for å arbeide og etterhvert for å bli en del av vårt land og vår kultur. De kom stort sett fra patriarkalske kulturer, det vil si, samfunn der mannen har all makt, og skal ha all makt. Han er familiens overhode, han vet best, og han bestemmer.
Nå var det dessverre slik at døtre til de opprinnelige fremmedarbeiderne ble oppfordret til å gifte seg med slektninger fra hjemlandet. Det var en måte å hjelpe de der hjemme til å få bedre liv ved at flere kom hit og kunne sende penger hjem. Over tid ble det i mange tilfeller slik at mennene som ble hentet fra de fjerne land, og som var oppdratt til å være familiens overhode i deres hjemlige kultur, nå skulle være familiens overhode i vår kultur. Det fungerte ofte dårlig. Mennene kunne ikke det norske språket, de lærte raskt at de kunne kreve å få en masse goder fra fellesskapet, og de valgte i mange tilfeller å skape relasjoner til andre med samme bakgrunn som dem selv, fremfor å skape relasjoner til nordmenn som kunne hjulpet dem til arbeid og integrering. Resultatet ble Groruddalen. Et område der den norske kulturen, våre norske normer og verdier hver dag blir utfordret av holdninger og verdier vi ikke ønsker oss i landet vårt. For eksempel mangelen på likestilling, der religiøse ledere holder fast med omskjæring av kvinner som en måte å la mannen ha overtaket over kvinnen, og der unge kvinner, kanskje spesielt av unge menn og tenåringsgutter behandles som om de har lavere status enn menn/gutter. Det er liksom tillatt å klå og beføle, det er ikke så viktig å respektere unge jenters intimgrenser dersom gutten har lyst til å ‘prøveføle’.

I dag kommer det drøssevis av unge menn fra patriarkalske kulturer. Mange kommer hit for å «få muligheten» til et bedre liv enn de har i hjemlandet. Det skal ikke underslås at livet er hardt og vanskelig i mange av landene de kommer fra. Når de kommer hit, så er de oppdratt til å leve i et annet samfunn enn det samfunnet vi har i Norge. De har ikke noe nettverk av voksne som vil dem vel, og som ønsker å hjelpe dem med å innordne (integrere) seg i det norske samfunnet. Mange nordmenn har gått lei av utfordringene som følger med disse nye ‘landsmennene’ som kommer hit, de nye som kommer bringer med seg de samme gamle holdningene som vi har brukt tiår på å bekjempe. Hvor lenge skal vi være nødt til å kjempe mot tvangsekteskap, omskjæring, kvinneundertrykkelse og så videre? Hvorfor skal vi ta inn stadig flere når vi har hele bydeler i hovedstaden vår der det knapt snakkes norsk? Hvorfor skal vi slippe inn flere når de som allerede er her ikke har underkastet seg våre verdier enda? De som allerede er her er ikke integrert enda, hva er da konsekvensen av å slippe inn flere? Vil det ikke være en stor sannsynlighet for at flere trekker sammen og etablerer sine egne kulturer (samfunn) inne i vårt lille land? Det fins gode eksempler fra land ikke langt unna vårt eget på hvor galt det kan gå.

Nå er det viktig at du som leser dette ikke tar dette som et angrep på den jevne brune mann eller kvinne. Det er vår alles plikt å behandle vår neste med respekt og verdighet. Det er naturlig at de som kommer hit vil ønske å gå minste motstands vei, det vil si, holde seg til det de har blitt oppdratt til, slippe å endre alle innarbeidede normer, holdninger og verdier for å bli en del av vårt samfunn. Noen vil feile, akkurat som vi selv feiler av og til. Det er menneskelig å feile, og det må vi tillate så lenge ingen kommer til skade og så lenge det er snakk om enkelttilfeller. Systematisk eller gjentatt feiling kan vi ikke tillate.

Jeg ønsker meg en åpen diskusjon basert på en underliggende forståelse av at multikulturelle samfunn kun fungerer dersom kulturene som skal sameksistere er noenlunde like. Det vil si, verdiene, holdningene og normene må være tilnærmet like. Jeg ønsker meg en diskusjon om innvandring, mottak av flyktninger basert på forståelse om kostnadene for vår egen kultur uten at en eller annen tosk kommer med hatefulle yttringer den ene eller andre veien. Jeg ønsker meg en fornuftig diskusjon blant voksne om hvorvidt flyktninge- og innvandringspolitikken i landet vårt er et gode for landet vårt. Jeg er ikke interessert i å høre om hvor slemme brune menn er eller å bli fortalt at alle hvite menn uten fotformsko er rasister. Begge disse posisjoner fremsettes av idioter på begge sider av debatten hele tiden. Jeg ønsker at idiotene blir lagt til sengs, slik at de voksne kan diskutere rasjonelt uten følelsesmessig oppgulp av typen, «stakkars dem de har jo nesten druknet i ett eller annet hav». De som kjøper transport av mafia (menneskesmulgere), vet utmerket godt hva de gjør. Det er mer enn nok av deres landsmenn i Europa som forteller dem hvordan det egentlig ligger an, og de velger fortsatt å benytte mafiaen til å komme seg til Europa. De tar sjansen vel vitende om at de kan drukne så fremt ikke norske Siem Pilot eller den italienske eller greske marinen er i området når de legger ut på middelhavet.

Share