Sykler og biler i veibanen

Det er etterhvert svært mange som bruker sykkel og sykling som treningsform. Svært få av disse driver aktiv konkurranseidrett selv om en god del deltar i fellestreninger i en sykkelklubb eller deltar i annen organisert trening. Svært mange trener på egenhånd eller sammen med en venn eller to.

Våre veimyndigheter har bestemt at syklister og bilister skal dele veibanen. Dette fremstår som svært urettferdig for bilistene som må kvalifisere seg som trafikanter gjennom kostbar og strengt regulert føreropplæring. Etter gjennomført og bestått føreropplæring, må bilister gjennomføre regelmessig helsesjekk hos fastlege. Bilførere som disponerer eget kjøretøy, må betale svært høye éngangsavgifter ved kjøp, årlig veiavgift (opprinnelig navngitt luksusskatt), bompenger, drivstoffavgifter, forsikringer og så videre. Det stilles strenge krav til kjøretøyenes kapasiteter (krav til bremseevne, akselerasjonsevne, lys, avgasser, osv) og beskaffenhet (Periodisk kjøretøy kontroll, også kalt EU-kontroll). Syklister kvalifiserer seg til å delta i den samme trafikken, i den samme veibanen, ved å sette seg på en sykkel.

Svært mange steder investerer kommuner i kostbare gang- og sykkelveier for at gående og syklende skal kunne ferdes trygt langs ferdselsårene, uten å måtte forholde seg til biler og andre motorkjøretøy. Disse anlegges normalt parallelt med veibanen, og er forbeholdt gående og syklister (motorkjøretøy har normalt ikke adgang til gang- og sykkelveiene. Gang- og sykkelveiene finansieres av kommunen, det vil si gjennom skatteinntekter. Skilt for gang- og sykkelveg (skilt 522) ser slik ut:

Skilt 522 Gang- og sykkelveg

På gang- og sykkelveiene gjelder samme fartsgrense som i veibanen på den gjeldende strekning, men ettersom syklistene på gang- og sykkelveien må forholde seg til gående, så må de også forholde seg til trafikkreglene for syklister. Disse sier blant annet at man skal passere gående ved å gi tydelig signal med klokke i god tid før passering, og passering skal foregå i en hastighet kun litt høyere enn gangfart. Dette for ikke å skremme de gående (de mykeste trafikantene).

Det kan virke som syklister flest ikke ønsker å måtte forholde seg til fotgjengere, fordi det er svært vanlig å observere syklister i veibanen selv på steder der gang- og sykkelvei løper parallelt med veibanen kun et par meter til siden for veien. Som bilist og skattebetaler blir jeg provosert av slik ferdsel, fordi kommunen har brukt millioner av skattekroner på å bygge en egen trygg veibane som er forbeholdt gående og syklende rett ved siden av bilveien som bilistene har finansiert (og fortsatt betaler masse for). De millionene kommunen har brukt på å bygge gang- og sykkelvei kunne i stedet har vært brukt på å bygge barnehager, tilby etterutdanning til lærere, oppgradert vann- og kloakkledningsnett, bedre snøbrøyting, bedre gatebelysning, flere ansatte på pleiehjem, dyktigere saksbehandlere, nyere friidrettsanlegg, innhold/aktiviteter hos SFO, eller rett og slett lavere beskatning av kommunens innbyggere.

Jeg har ikke noe problem med å måtte forholde meg til proff-syklister i veibanen. Når disse trener langs landeveiene, så er det tydelig på deres ferdsel at de er trafikkvante, – de holder seg godt ut til siden, og de tilpasser farten etter forholdene. De oppfører seg stort sett på samme måte når de sykler i grupper under fellestreninger. Svært mange syklister oppfører seg ikke på denne måten, de buser fram, tar stor plass i veibanen, og virker som de har glede av å sperre for bilistene. Noen har åpenbart ikke fysikk til å holde følge med øvrig trafikk, og blir et hinder for denne.
Disse samme syklistene er ikke pålagt å ha noen forsikring, det stilles ikke noe krav til bremseevne på sykkelen, selv om en trent syklist fint kan holde høy fart (60 – 80 km/t). Det stilles ingen krav om helsesjekk for å avklare om syklisten er fysisk egnet til å ferdes blant biler i normal kjørehastighet (50, 60, 80 km/t). Dersom en syklist skulle ramle, sykkelen komme over i motsatt kjørebane for deretter å treffe en bil, så har ikke bilisten noen garanti for at syklisten er i stand til å betale for skadene han/hun har påført bilen gjennom uhellet. Skjer det samme med en motorsyklist vil skadene dekkes av motorsyklistens påbudte forsikringsordning.

Det er bra at befolkningen oppfordres til helsefremmende sykling, det er bra med miljøvennlige fremkomstmidler, det er bra med redusert trykk på bilveiene gjennom at folk sykler i stedet for å kjøre bil. Men – det må foregå på dertil egnet sted, det vil si, på gang- og sykkelveiene som er bygget for formålet. Bygget for penger som kunne gått med til aktiviteter for bestemor på gamlehjemmet, fulltidsbemanning på legesenteret, tilskudd til fotballklubben/håndballklubben, tilskudd til skytterlaget, motorsportklubben eller oppgradering av skolens svømmebasseng.

Vi må slutte å akseptere at Ole A-4 skal få lov til å tro han deltar i Tour dé France hver gang han trer på seg sykkelbuksa og setter seg på sykkelen. Vi må stille krav om at han/hun benytter sykkelveiene og de mindre sideveiene. Vi kan ikke tillate at hovedveiene benyttes som treningsstudio for en masse folk som helt fint kunne oppnådd den samme treningseffekten ved å benytte andre veistrekninger. Så lenge det ikke er konkurranse, eller konkurranserettet trening i organisert form, så er det ingen grunn til at syklister skal fortrenge bilister i veibanen som er bygget for motorisert ferdsel. Dersom det mangler sykkelveier, så får vi finne en måte å bygge flere sykkelveier, kanskje en egen sykkelavgift belastet gjennom sykkelklubben med formål å finansiere bygging av sykkelstier. Alle som ikke deltar i organisert trening kan da nektes å benytte veibanen, noe som enkelt kan håndheves av ordensmakten (Politiet).

Share

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.