Urokråker i skolen. Egne klasser for urokråker?

Den norske Fellesskolen er en betegnelse Trond Giske fant på etter at Enhetsskolen fikk et litt negativt preg på 1990-tallet. I bunn og grunn er det snakk om skolen, den norske offentlige skolen. Alternativene er friskoler (offentlig finansierte private skoler), privatskoler (privat finansierte) og hjemmeundervisning. De aller fleste landene i OECD har samme oppbygging av skolesystemene sine, så å benevne skolen som Fellesskolen, handler mer om å stemple de som velger andre skoler som annerledes enn at Fellesskolen er noe spesielt å snakke om.

Et trekk som ofte trekkes frem om skolen, er at den inkluderer de elevene som har spesielle behov. Våre politikere har bestemt at vi ikke skal ha spesialklasser for unger som ikke er i stand til å ha normal omgang med andre unger. Jeg snakker om urokråkene, de som ikke er i stand til å forhold seg til disiplinen som strenge lærere praktiserer. De som ikke klarer å sitte på stolen sin igjennom en skoletime, de som tidvis kaster skolebøker og stoler, de som legger seg ned på tur og nekter å gå, de som kaster grus, stein og pinner på medelever i friminuttene. Disse ungene er ofte nærmest venneløse, de er ensomme fordi de andre ungene er lei av dem. I det politiske prinsippet at vi som skolebarn skal lære å omgås mennesker som er forskjellige fra oss selv, har vi også valgt at en del unger skal overlates til ensomhet, et evig stempel som vanskelige problembarn som har forstyrret og plaget sine jevnaldrende.
Skolen er pliktig til å forsøke å finne løsninger som kan hjelpe unger med utfordringer å passe inn i «normalformen» som alle ungene eltes inn i i skolekakedeigen. Disse løsningene innebærer dialog med foreldre for å få foreldrene til å hjelpe eller presse ungene til å tilpasse seg. Det innebærer også kontakt med barnevern, PPT (Pedagogisk Psykologisk Tjeneste) i kommunen, spesialpedagoger, assistenter og så videre. Alle disse tiltakene legger enten press på ungene (noe enkelte ikke trenger mer av) eller virker stigmatiserende overfor unger som allerede er i faresonen for ensomhet.

Jeg har lyst å stille spørsmål til denne politikken, kan det være bedre å samle de ungene som allerede har falt utenfor i egne klasser eller grupper. Ikke dustegruppa eller tjukk-i-hue-klassen, men C- eller D-klassen. På den måten kan skolene etablere små klasser for barn som trenger større voksentetthet enn de som passer inn i «normalen». Ved å samle disse barna i en felles gruppe, så slipper de å være alene. Noen av dem kan unnslippe ensomhet.

Argumentet om at de vil falle utenfor, bli stigmatisert som tjukke i huet og så videre, vil fremsettes av de som ikke forstår at ungene har det slik allerede. Det er ikke gitt at ungene får det verre av å samles i et fellesskap. Det er ingen ting i veien for at hver kommune har minst en «spesialklasse» for disse ungene. De trenger sannsynligvis ikke egne skoler. I tillegg kan det være slik at den tryggheten disse ungene får av å være del av et fellesskap kan gi dem trygghet til å bli med på fotballaget, håndballaget, friidretts- eller skigruppa. De kommer ikke til å bli utestengt fra disse gruppene fordi de går i klassen som har en lærer ekstra. Den ekstra læreren kan med fordel være spesialpedagog, ha spesialkompetanse innen barnepsykologi, ha barnevernskompetanse eller på annen måte være ressurspersoner for barna.
Jeg har ikke noe belegg for å hevde at ungene jeg skriver om her er mer utsatt enn andre for å ende opp som kriminelle, men det er ikke helt utenkelig at de kan være overrepresentert i en statistikk for dette. Dersom de er del av en gruppe, så vil de også ha støttepunkter som kan hjelpe dem til å unngå en slik voksenfremtid.

Noen av konsekvensene av dagens politikk er at en del unger stemples som ufordragelige urokråker, de er ensomme og venneløse, de deltar sjelden i idrett, de skaper støy og forstyrrer læringen til de andre ungene. De krever uforholdsmessig mye energi og fokus fra læreren, energi og fokus som går med til å holde noenlunde kontroll på barnet istedet for å undervise eller hjelpe andre unger med faglig forståelse.

Det er ikke gitt at de andre elevene vil oppnå målbar bedring i læringsutbyttet av en endring av denne politikken, men jeg tror det er ganske sikkert at en del elever kan oppleve langt mindre ubehag, slippe ensomhet, og føle mindre press fra foreldre, medelever, lærere og andre fagpersoner..

Når disse ungene krever så mye av lærerens oppmerksomhet og fokus, så sier det seg også selv at de legger beslag på en stor del av den tiden som lærere uten slike elever kan benytte til å lage tilpasninger i opplæringen av ungene, hjelpe barn som trenger støtte til forståelse eller for å komme i gang med arbeid eller oppgaver.

En god artikkel av Erling Lars Dale som handler om noe helt annet, men som det er vel verdt å lese: https://www.utdanningsforbundet.no/upload/Diverse/Utdanningsakademiet/Bedre%20Skole/BS_1_09/BS_01-09-Dale.pdf

 

Share

Norsk statistikk: Innvandrer, utlending, asylsøker, nordmann, WTF?

Statistikken som utgis i Norge i dag er full av politisk tåketale. I alle fall når det er snakk om ting som kan være ubehagelige. For eksempel kriminalstatistikk; Noen snakker om utlendinger, noen snakker om innvandrere, noen snakker om asylsøkere, noen om nordmenn, og noen om etniske nordmenn.

Hva betyr det? – Vel i første omgang, det er helt umulig for ordinære folk å skjønne hva det er snakk om. Når en politiinspektør i Haugesund i frustrasjon sier at innvandrere er grovt overrepresentert i kriminalstatistikken, så møtes han med statistikk som viser at nordmenn er verst. Samtidig så vet vi at så snart man har fått norsk pass, så er man nordmann helt uavhengig av i hvilken grad man har valgt å bli norsk (integrere seg).

Hvorfor er dette en problemstilling? Vel, hvis 2. generasjons innvandrere fra for eksempel Danmark er kriminelle, så er de norske nordmenn. Ikke noe problem med det. Men de er samtidig en gruppe med noen spesielle egenskaper. Egenskaper som gjør at det kan være hensiktsmessig å omtale dem som en spesiell gruppe. Det er mulig at det finnes ressurser i landet vårt som kan stilles til rådighet for å hjelpe gruppen med en bedre tilpasning til landet deres (Norge).

Det kan ikke være noen tvil om at det å være barn av imigranter må være vanskelig. Man skiller seg ut i forhold til den øvrige befolkning med utseende, kanskje også med språk og holdninger/atferd, samtidig som man har svært begrenset kjennskap til foreldrenes fødeland. I tenårenes søken etter egen identitet, en periode som er vanskelig for mange, å må det være ekstra vrient å tilhøre en gruppe som skiller seg ut på grunn av utseende (hudfarge). I alle fall om en relativt stor andel av denne gruppen omfattes som kriminelle, ikke-tamme, bråkmakere eller frembærere av uønskede holdninger.

Jeg ønsker selvsagt ikke å henge ut unge 2. generasjons innvandrere fra Danmark som kriminelle. Det er mange av disse som er tvers igjennom gode norske nordmenn. Samtidig så er det slik at dersom en stor andel av ungdommer med den samme bakgrunnen viser seg å ha problemer med å finne seg til rette i samfunnet og kulturen vår, så kan det være smart å være åpen om det. Åpenhet gir kunnskap, kunnskap gir trygghet og vilje til videre læring. Ved å være ærlig om eventuelle problemer så kan potensielle forskere eller støttende organisasjoner og grupper bli klar over behovet for hjelp.
Selvfølgelig gir åpenhet også mulighet til grupper med negative holdninger til de unge nordmennene til å få støtte i statistikk til sin skremselspropaganda. Det er ikke bra, men det å undertrykke kunnskap om potensielle problemer fratar samfunnet muligheten til å hjelpe med å løse problemene. Hva er verst?

Jeg tenker at det er på tide med retningslinjer om hvordan informasjon om kriminelle, ungdomskriminelle, narkomane, overgrepsofre, og mange andre registreres og rapporteres. Jeg ønsker på ingen måte å henge ut barn av noen grupper, men jeg er overbevist om at vi ved å rapportere sannheten om hvem og hvilke grupper som utfører ugjerninger gir oss selv mulighet til å avverge fremtidige problemer. Det er mulig å være proaktiv overfor eventuell negativ bruk av statistikken ved å vise til referansetall fra de samme gruppene. For eksempel; «Somaliske menn er overrepresentert som sosialklienter, samtidig er kun 20% norsktalende etter 4 år i landet. Dette tror vi skyldes at mange bosettes i geografisk nærhet av hverandre med lite naturlig omgang med norsktalende»

Sverige og Storbritannia er lysende eksempler på at det å undertrykke kunnskap om samfunnets tilstand er uklokt på lang sikt. Jeg ønsker å unngå at vi får tilsvarende problemer i Norge. Dersom polske taktekkere eller litauiske snekkere eller svenske servitører er gjengangere i overgrepsstatistikken, så er det viktig å informere samfunnet om dette. Det gir Natteravnene bedre forutsetning til å hjelpe, det gir utekontakten bedre forutsetninger for å hjelpe, det gir politikere mulighet til å finansiere tiltak som kan gjøre en forskjell og snu på utviklingen slik at disse gruppene ikke lenger har den posisjonen i statistikken.

Dersom statistikken blir skrevet for ikke å nøre opp om enkelte politiske holdninger, så gjør vi både oss selv, og de beskrevne menneskene en bjørnetjeneste. Vi blir uten evne til å yte hjelp til både oss selv og dem. Det handler i ytterste konsekvens om respekt for enkeltmenneskene som utgjør statistikken.

Share

Økte bensinpriser, miljøtiltak eller distriktspolitikk?

Tante Pose er ute med nye tiltak, plastposeavgiften falt bort, flyseteavgiften klarte hun å kjempe igjennom. Nå vil Trine Skei Grande øke prisen på bensin og diesel. Miljøtiltak kaller hun det, men er det et miljøtiltak?

Hva med alle de av oss som ikke bor i et bysentra? Hva med alle oss som er avhengig av å reise med bil for å komme fra hjemmet til butikken, til arbeidet, til barnehagen eller legen?

Konsekvensen av økte avgifter på bensin og diesel er ikke at det blir nevneverdig mindre trafikk i byene våre, til det er det for korte strekninger. Realiteten er at dette er distriktspolitikk, eller, sentraliseringspolitikk – et mer korrekt navn. Hensikten med denne avgiften er åpenbart at det skal bli mindre interessant å bo i distriktene der man er avhengig av bil, fordi det er langt mellom hjem og arbeid eller tjenestene man benytter. Jo lenger man kjører, jo dyrere blir det å leve.

Jeg har trodd at Venstre ønsker levende distrikter og utkantkommuner, men Tante Pose har overbevist meg om at Venstre først og fremst er opptatt av sentralisering og beskatning som gir staten store inntekter.

Er det noen i dette landet som tror at plastposeavgiften ville hatt noen som helst positiv effekt på miljøet? Er det noen i dette land som bryr seg om de betaler 1 krone ekstra for å kjøpe en plastpose, når den allerede er fylt med varer for omtrent 500 kroner? én krone ekstra er uvesentlig for konsumentene.

Er det noen i dette landet som tror at flyseteavgiften har noen som helst positiv effekt på miljøet? Er det noen som innbiller seg at det blir færre flyavganger med denne avgiften? Hva spiller vel et par hundre kroner for rolle når familien har bestemt seg for å reise på ferie til utlandet? Eller tror man at bedriftene reduserer sine reisevaner på grunn av noen kroner i avgift? en avgift som attpåtil reduserer bedriftens skattbare resultat?

Nei, Tante Pose satt antagelig og spilte Pokémon Go, da stortingsgruppen ble informert om resultatene fra utredningen eller evaluering av forslaget. Hun har ganske enkelt holdt på med noe hjernedødt, og konsentrert seg om å lytte (til hennes innerste tanker og stemmer?).

Share

Malika Bayan vs Merete Hodne – fremprovosert kriminell handling, såkalt «entrapment»

Malika Bayan, fra Stavanger reiste i fjor til Jæren for å oppsøke frisør Merete Hodne, vel vitende om at Hodne ikke er positivt innstilt til Hijab og muslimer. Malika som ble døpt Charlotte Andersen av sine norske foreldre, har i voksen alder valgt å konvertere til Islam. Som konvertitter flest, anstrenger hun seg for å finne seg selv i sin nye identitet. Det er sikkert ikke lett å skulle endre livet totalt fra å være fri norsk jente til å bli rettroende muslim. Det er ikke uvanlig at man går fra den ene grøfta til den andre før man finner den (ikke alt for smale) gyldne middelveien. Nå har altså Charlotte (eller Malika) gått fra å være veldig fri til å bli veldig ufri, og for å befeste denne identiteten hos seg selv, så har hun gått til angrep på et symbol for de som ikke liker hennes nye jeg.

Ettersom Malika/Charlottes besteforeldre er bekjente av Hodne, så våger vi den påstand at Malika ikke hadde så lite kjennskap til Hodne som hun forsøker å fremstille i media.

Det er naturligvis riktig å dømme Hodne for brudd på «Lov om diskriminering av etnisitet, religion og livssyn». Men, det må i denne saken være lov å følge opp med et annet spørsmål. Et spørsmål som omhandler provokasjon. Det er på det rene, om ikke bevist i retten, at Bayan med overlegg, fremprovoserte dette tilfellet av diskriminering. Hvor riktig er det da å dømme Hodne til straff?

Ønsker vi som samfunn, at hvem som helst, skal kunne fremprovosere kriminell handling, for deretter å få annen person dømt for denne handlingen? – Jeg tenker at dette på mange måter er ugreit. Hvordan skal rettsstaten sikre at den kriminelle handling som ble fremprovosert, også ville blitt begått uprovosert? Hvis handlingen ikke ville blitt begått uten provokasjon, er det da riktig å straffe noen for den?

Det er også på det rene at en som driver forretningsvirksomhet, står fritt til å avvise kunder på subjektivt grunnlag, så lenge dette ikke gjøres på en måte som er diskriminerende. Det vil si, at Hodne står fritt til å nekte skaut-bærere å komme inn i frisørsalongen, på samme måte som en restaurant kan avvise kunder i joggebukse. Elementet av kløkt, som Hodne har feilet i, er å begrunne avslaget på en ikke-diskriminerende måte. Hun kunne for eksempel ha sagt at det ikke var ledige timer den dagen, eller noe annet i samme sjanger, slipstvang, for eksempel. Det å kreve at Bayan måtte ta av seg hijab’en er ikke «innafor» i diskrimineringssammenheng fordi hijab regnes som et religiøst symbol. Et ordinært skaut eller tørkle, kunne hun ha avvist…

Jeg skal innrømme at jeg ganske bestemt mener å ha lest et sted at næringsdrivende som driver virksomhet med såkalt åpent utsalg, det vil si med åpen inngang fra offentlig rom, ikke kan avvise enkeltkunder. Dette har jeg søkt og lett etter, men ikke klart å finne igjen. I stedet har jeg funnet en masse referanser til det motsatte, nemlig at butikkeiere står fritt til å avvise kunder på subjektivt, dog ikke-diskriminerende grunnlag.

Share

Hijab og andre dekkende plagg

Debatten har rast lenge; «skal det være tillatt med Hijab, Niqab eller Bhurqa i Norge?»

Jeg tenker at det helt grunnleggende må være 3 prinsipper som alle skal vektlegges:

  • Det er ikke/skal ikke være tillatt med maskering/tildekking av ansikt
  • Folk kan gå kledd som de selv vil så lenge bekledningen ikke er direkte alment støtende
  • Uniformsregler skal være nøytrale og ikke tillate identitetsmerker for grupper i samfunnet

Så til diskusjonen av religiøse plagg:

Forbud mot tildekking av ansikt gjelder for alt og alle, med unntak av karneval eller lignende kortvarige arrangement. Det vil si; Niqab og Bhurqa er ikke tillatt, og kommer ikke til å bli tillatt båret i det offentlige rom i Norge utenom Fastelavn og Helloween.
Ansiktet er den delen av kroppen vi normalt bruker til å identifisere hverandre med, og den delen av kroppen skal ikke skjules. Dette skal gjelde uten unntak.

Folk må være påkledd, men kan ellers kle seg som de vil. Ønsker du å gå i heldekkende antrekk, så gjør det – forutsatt at du ikke tildekker ansiktet. Om du eller jeg blir støtt av antrekket du eller jeg bærer, så er det trist og leit, men ikke noe mer. Hverken du eller jeg har rett til å komme med nedsettende kommentarer eller uttrykke krav om at den andre skal endre klesstil for å tilpasse seg noens synspunkter på hva som er sømmelig bekledning. Klær er en viktig del av folks identitet, og man kommuniserer mye (blant annet gruppetilhørighet) gjennom valg av klær og antrekk.

Politi, ambulanse, forsvar, vektere, og andre som bærer uniform, må finne seg i uniformens hensikt, nemlig å fjerne det individuelle, og presentere det verdisett som uniformen er frembærer av. Det vil si, religiøse kjennemerker som burqha, hijab, kalott, turban, tatoveringer og annet, skal fjernes når man bærer uniform. Når man bærer uniformen så er man først og fremst en frontfigur for det uniformen representerer, privatperson og individ, det er man da på fritiden. Bærer man politiuniform, så er man hverken jøde eller muslim, da er man nøytral polititjenestemann/(-kvinne for de som er hårsåre), og man skal ikke bedømmes, vurderes eller behandles som noe annet enn en representant for en myndighet.

Mer er det vel ikke å si om den saken

Share