Malika Bayan vs Merete Hodne – fremprovosert kriminell handling, såkalt «entrapment»

Malika Bayan, fra Stavanger reiste i fjor til Jæren for å oppsøke frisør Merete Hodne, vel vitende om at Hodne ikke er positivt innstilt til Hijab og muslimer. Malika som ble døpt Charlotte Andersen av sine norske foreldre, har i voksen alder valgt å konvertere til Islam. Som konvertitter flest, anstrenger hun seg for å finne seg selv i sin nye identitet. Det er sikkert ikke lett å skulle endre livet totalt fra å være fri norsk jente til å bli rettroende muslim. Det er ikke uvanlig at man går fra den ene grøfta til den andre før man finner den (ikke alt for smale) gyldne middelveien. Nå har altså Charlotte (eller Malika) gått fra å være veldig fri til å bli veldig ufri, og for å befeste denne identiteten hos seg selv, så har hun gått til angrep på et symbol for de som ikke liker hennes nye jeg.

Ettersom Malika/Charlottes besteforeldre er bekjente av Hodne, så våger vi den påstand at Malika ikke hadde så lite kjennskap til Hodne som hun forsøker å fremstille i media.

Det er naturligvis riktig å dømme Hodne for brudd på «Lov om diskriminering av etnisitet, religion og livssyn». Men, det må i denne saken være lov å følge opp med et annet spørsmål. Et spørsmål som omhandler provokasjon. Det er på det rene, om ikke bevist i retten, at Bayan med overlegg, fremprovoserte dette tilfellet av diskriminering. Hvor riktig er det da å dømme Hodne til straff?

Ønsker vi som samfunn, at hvem som helst, skal kunne fremprovosere kriminell handling, for deretter å få annen person dømt for denne handlingen? – Jeg tenker at dette på mange måter er ugreit. Hvordan skal rettsstaten sikre at den kriminelle handling som ble fremprovosert, også ville blitt begått uprovosert? Hvis handlingen ikke ville blitt begått uten provokasjon, er det da riktig å straffe noen for den?

Det er også på det rene at en som driver forretningsvirksomhet, står fritt til å avvise kunder på subjektivt grunnlag, så lenge dette ikke gjøres på en måte som er diskriminerende. Det vil si, at Hodne står fritt til å nekte skaut-bærere å komme inn i frisørsalongen, på samme måte som en restaurant kan avvise kunder i joggebukse. Elementet av kløkt, som Hodne har feilet i, er å begrunne avslaget på en ikke-diskriminerende måte. Hun kunne for eksempel ha sagt at det ikke var ledige timer den dagen, eller noe annet i samme sjanger, slipstvang, for eksempel. Det å kreve at Bayan måtte ta av seg hijab’en er ikke «innafor» i diskrimineringssammenheng fordi hijab regnes som et religiøst symbol. Et ordinært skaut eller tørkle, kunne hun ha avvist…

Jeg skal innrømme at jeg ganske bestemt mener å ha lest et sted at næringsdrivende som driver virksomhet med såkalt åpent utsalg, det vil si med åpen inngang fra offentlig rom, ikke kan avvise enkeltkunder. Dette har jeg søkt og lett etter, men ikke klart å finne igjen. I stedet har jeg funnet en masse referanser til det motsatte, nemlig at butikkeiere står fritt til å avvise kunder på subjektivt, dog ikke-diskriminerende grunnlag.

Share

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.