Urokråker i skolen. Egne klasser for urokråker?

Den norske Fellesskolen er en betegnelse Trond Giske fant på etter at Enhetsskolen fikk et litt negativt preg på 1990-tallet. I bunn og grunn er det snakk om skolen, den norske offentlige skolen. Alternativene er friskoler (offentlig finansierte private skoler), privatskoler (privat finansierte) og hjemmeundervisning. De aller fleste landene i OECD har samme oppbygging av skolesystemene sine, så å benevne skolen som Fellesskolen, handler mer om å stemple de som velger andre skoler som annerledes enn at Fellesskolen er noe spesielt å snakke om.

Et trekk som ofte trekkes frem om skolen, er at den inkluderer de elevene som har spesielle behov. Våre politikere har bestemt at vi ikke skal ha spesialklasser for unger som ikke er i stand til å ha normal omgang med andre unger. Jeg snakker om urokråkene, de som ikke er i stand til å forhold seg til disiplinen som strenge lærere praktiserer. De som ikke klarer å sitte på stolen sin igjennom en skoletime, de som tidvis kaster skolebøker og stoler, de som legger seg ned på tur og nekter å gå, de som kaster grus, stein og pinner på medelever i friminuttene. Disse ungene er ofte nærmest venneløse, de er ensomme fordi de andre ungene er lei av dem. I det politiske prinsippet at vi som skolebarn skal lære å omgås mennesker som er forskjellige fra oss selv, har vi også valgt at en del unger skal overlates til ensomhet, et evig stempel som vanskelige problembarn som har forstyrret og plaget sine jevnaldrende.
Skolen er pliktig til å forsøke å finne løsninger som kan hjelpe unger med utfordringer å passe inn i «normalformen» som alle ungene eltes inn i i skolekakedeigen. Disse løsningene innebærer dialog med foreldre for å få foreldrene til å hjelpe eller presse ungene til å tilpasse seg. Det innebærer også kontakt med barnevern, PPT (Pedagogisk Psykologisk Tjeneste) i kommunen, spesialpedagoger, assistenter og så videre. Alle disse tiltakene legger enten press på ungene (noe enkelte ikke trenger mer av) eller virker stigmatiserende overfor unger som allerede er i faresonen for ensomhet.

Jeg har lyst å stille spørsmål til denne politikken, kan det være bedre å samle de ungene som allerede har falt utenfor i egne klasser eller grupper. Ikke dustegruppa eller tjukk-i-hue-klassen, men C- eller D-klassen. På den måten kan skolene etablere små klasser for barn som trenger større voksentetthet enn de som passer inn i «normalen». Ved å samle disse barna i en felles gruppe, så slipper de å være alene. Noen av dem kan unnslippe ensomhet.

Argumentet om at de vil falle utenfor, bli stigmatisert som tjukke i huet og så videre, vil fremsettes av de som ikke forstår at ungene har det slik allerede. Det er ikke gitt at ungene får det verre av å samles i et fellesskap. Det er ingen ting i veien for at hver kommune har minst en «spesialklasse» for disse ungene. De trenger sannsynligvis ikke egne skoler. I tillegg kan det være slik at den tryggheten disse ungene får av å være del av et fellesskap kan gi dem trygghet til å bli med på fotballaget, håndballaget, friidretts- eller skigruppa. De kommer ikke til å bli utestengt fra disse gruppene fordi de går i klassen som har en lærer ekstra. Den ekstra læreren kan med fordel være spesialpedagog, ha spesialkompetanse innen barnepsykologi, ha barnevernskompetanse eller på annen måte være ressurspersoner for barna.
Jeg har ikke noe belegg for å hevde at ungene jeg skriver om her er mer utsatt enn andre for å ende opp som kriminelle, men det er ikke helt utenkelig at de kan være overrepresentert i en statistikk for dette. Dersom de er del av en gruppe, så vil de også ha støttepunkter som kan hjelpe dem til å unngå en slik voksenfremtid.

Noen av konsekvensene av dagens politikk er at en del unger stemples som ufordragelige urokråker, de er ensomme og venneløse, de deltar sjelden i idrett, de skaper støy og forstyrrer læringen til de andre ungene. De krever uforholdsmessig mye energi og fokus fra læreren, energi og fokus som går med til å holde noenlunde kontroll på barnet istedet for å undervise eller hjelpe andre unger med faglig forståelse.

Det er ikke gitt at de andre elevene vil oppnå målbar bedring i læringsutbyttet av en endring av denne politikken, men jeg tror det er ganske sikkert at en del elever kan oppleve langt mindre ubehag, slippe ensomhet, og føle mindre press fra foreldre, medelever, lærere og andre fagpersoner..

Når disse ungene krever så mye av lærerens oppmerksomhet og fokus, så sier det seg også selv at de legger beslag på en stor del av den tiden som lærere uten slike elever kan benytte til å lage tilpasninger i opplæringen av ungene, hjelpe barn som trenger støtte til forståelse eller for å komme i gang med arbeid eller oppgaver.

En god artikkel av Erling Lars Dale som handler om noe helt annet, men som det er vel verdt å lese: https://www.utdanningsforbundet.no/upload/Diverse/Utdanningsakademiet/Bedre%20Skole/BS_1_09/BS_01-09-Dale.pdf

 

Share

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.