Fellesskapets midler – Prioriteringer

Dagens joggetur gikk forbi noen sauer på beite, og en tilbakevendende tanke om norsk beite- og rovdyrpolitikk ble til inspirasjon til en innlegg her på bloggen.

Norge har de siste 4 tiårene vært forunt store inntekter til staten (fellesskapet) i form av skatter fra oljevirksomheten i Nordsjøen. Disse inntektene har gjort det mulig å bygge opp et omfattende velferdssystem og sikkerhetsnett for landets innbyggere. Dagens politikere og byråkrater har knapt noen gang opplevd at statens inntekter er forventet å synke. Sånn er det nå. I tillegg så er det en sterk forventning om at statens kostnader kommer til å øke betydelig fordi antallet eldre vil øke betydelig i årene fremover. At det er mange eldre er i seg selv ikke så viktig, utfordringen er at brukerne at offentlige tjenester er vesentlig flere enn skattebetalerne i tiårene fremover.

Pensjonistene lever lenger, og de har veldig gode velferdsordninger finansiert av staten. Disse velferdsordningene og pensjonene har staten ikke spart penger til i form av innskudd i fond. Pensjonene og andre kostnader må betales av de som til enhver tid betaler skatt.

Hvis vi spoler raskt framover til poenget, så er konsekvensen at statens inntekter synker og statens kostnader øker, og per i dag så ser det ut til at dette er en trend vi kommer til å oppleve i mange år fremover. Dette betyr at når politikerne våre skal lage statsbudsjett så handler ikke prioriteringene lenger om hva skal vi gjøre først av A og B. De er nødt til å velge enten A eller B. Det krever et totalt annet tankesett enn politikere og byråkrater er vant til.

Som samfunn, så må vi foreta noen harde valg, vi er nødt til å sette ting opp mot hverandre og velge bort en del goder som fellesskapet i dag finansierer fordi pengene behøves andre steder. Her er et område der jeg tenker det er lett å redusere statens kostnader:

Rovdyrerstatning – i dag så mottar dyreeiere erstatning fra staten for dyr som de sannsynligjør er drept av rovdyr. Staten stiller ingen krav til at dyrene har vært sikret, og tilnærmet ingen krav til dokumentasjon eller annen form for bevis. Erstatningen per dyr sies å være tilnærmet lik slakteverdien på dyrene. Konsekvensen av dette er naturligvis at kun de dyreeierne som er reellt opptatt av dyrenes velferd tar kostnadene med å sikre dyrene. Slik sikring kan være inngjerding av beiteområdene. De øvrige dyreeierne har ingen incentiver til å ta vare på dyrene sine. Veterinærer og tilsyn koster penger, penger de ikke får igjen (med mindre de melder inn noen dyr tapt til rovdyr).

Det er ikke helt ukjent at staten utbetaler erstatning for rovdyrtap langt utover det som er å forvente med den mengde rovdyr vi har i landet. Rovdyra våre må være alvorlig forspiste for å statistikken til å gå i hop.

Det er et mysterium for meg at staten tør å slenge rundt seg med fellesskapets penger uten å stille krav til sikring av verdiene. Tenk om rovdyrerstatningene var blitt overført til ordinære forsikringsselskap? Hva om bøndene måtte betale en pris per dyr for å få forsikring, og de måtte bevise at dyrene var drept av rovdyr før de fikk utbetalt et beløp per drepte dyr. Dette ville medføre en dramatisk kostnadsreduksjon for staten, og samtidig gitt dyreeierne et meget sterk signal om at de må passe på dyrene sine. Ville dette gitt en prisøkning på norskprodusert kjøtt? Helt sikkert litt. Dersom vi samtidig fjerner noen av tollbarrierene for import av utenlandsk kjøtt, men innfører krav til merking av kjøttet, så bør forbrukerne kunne være i stand til å velge om de vil ha kjøtt fra ignorerte norske dyr, eller kjøtt fra dyr avlet frem i utlandet.

Kjøttprodusentene har en kjempemulighet til å markedsføre sitt eget kjøtt, med det som gjør norsk kjøtt verdt å betale for. Jeg vet ikke hva dette skulle være, men muligens dokumentasjon av fôr, dyrenes livskvalitet eller kjøttets smak av norsk natur..

 

Share

Antiterror – Politi eller Forsvar

Noen har løfta lokket på debatten om hvem som bør ta seg av terrorbekjemping på fartøyer og oljeinstallasjoner på norsk territorie.

Det er vel ikke mange som er i tvil om at denne noen er Forsvaret. Med de signalene som sendes om fortsatt underfinansiering i mange år fremover, så ser deler av forsvarsledelsen sitt snitt til å forsøke å grabbe til seg oppgaver som de senere kan bruke som begrunnelse for å opprettholde ressurser og finansiering.

Antiterror er aktivitet en stat bedriver i fredstid. I fredstid er det Politiet, og kun Politiet som har mandat til å utøve vold i eget land. Det er Politiets oppgave er å pågripe forbrytere slik at de kan stilles for en domstol. Politiet er ikke, og skal ikke være trent på væpnet bekjemping. Dette gjelder naturligvis også for Politiets antiterrorgruppe, selv om denne har en større bekjempingsevne enn de mer ordinære innsatsgruppene til Politiet.

Forsvarets spesialstyrker er trent til å håndtere ekstreme situasjoner, og er meget godt egnet til terrorbekjempelse. Men, og det er et viktig men, Forsvarets ressurser er ikke beregnet på pågripelse. De har evne og kapasitet til det, men deres primære funksjon er bekjemping av væpnede motstandere, hvilket vil si å drepe eller på annen måte uskadeliggjøre en motstander. De er krigere, ikke politifolk.

Ettersom Forsvarets spesialstyrker skal ha evne til å komme seg ubemerket inn i et område eller om bord i fartøyer i fart, så har de både trening i bruk av, og tilgang til for eksempel ubåter eller fly/fallskjermer. Marinejegerkommandoen, er et eksempel på ens styrke som er trent på å benytte ubåter til å komme seg ubemerket til et sted.

I diskusjonen om hvem som skal ha ansvaret for terrorbekjempelse på et fartøy eller en oljeinstallasjon innenfor norsk territorialfarvann, så er det selvfølgelig Politiet så lenge vi diskuterer fredstid. Da er neste spørsmål, hvem i Politiet har dette ansvaret, og med ansvar menes også mandat til å beordre voldsbruk?

Politimestrene våre har svært stort ansvar, mandat og makt innenfor eget ansvarsområde i fredstid. Det er politimesteren som avgjør hvorvidt det skal benyttes vold mot en motstander, og han/hun har mandat til å sette inn egne ressurser eller be om forsterkninger han/hun finner det for godt å etterspørre.

Det er viktig å forstå at selv om Politiet har ansvaret for terrorbekjempelse i Norge, så er ikke det ensbetydende med at de også skal bekjempe eventuelle terrorister. Det innebærer at de skal ha en stående beredskap for å kunne skaffe ressurser som mannskaper, transportkapasitet, sanitet, samband, mandat og taktisk ledelse. De skal sørge for evakuering av berørte mennesker og dyr, og sikre at folk (journalister og andre) ikke tar seg inn i området og kommer til skade.

Spesialstyrkenes kapasitet og beredskap skal ikke diskuteres her, så vi får nøye oss med å beskrive at dersom en politimester ber om støtte fra Forsvarets spesialstyrker, så vil Justisdepartementet forespørre Forsvarsdepartementet som i sin tur videreformidler forespørselen til relevante beslutningstakere for spesialstyrkene.

Dersom spesialstyrkene skal ha stående beredskap for terrorbekjempelse, så innebærer dette at de til enhver tid binder opp relativt store ressurser hjemme. Disse ressursene kan da ikke reise på oppdrag for NATO eller andre, de kan ikke øve i utlandet eller dra på øvelser over noe tid. I tillegg vil de sannsynligvis kreve stående beredskap på egne dedikerte helikopterressurser, fartøyer, kjøretøyer. Dette vil selvsagt være svært kostbart. Det vil også bryte totalt med prinsippet om at Forsvarets mannskaper er soldater, krigere som bekjemper fiender, dersom de plutselig skal begynne å fokusere på pågripelse med minst mulig bruk av vold.

Selvfølgelig er antiterror Politiets ansvar. Dersom motstanderen er flere tungt bevæpnede grupper som har ‘erobret’ flere viktige installasjoner, så er det sannsynligvis naturlig at Forsvarets bes om å stille med ressurser som nedkjemper noen eller alle disse gruppene. Dersom det er snakk om noen Greenpeace-tullinger som har lenket seg fast i en oljeplatform, eller voldelige dyreaktivister, så er det helt klart feil å sette inn Forsvarets spesialstyrker for å nedkjempe dem. Da må Politifolk brukes for å pågripe dem.

Share

Tante Pose er sur – «Det grønne skiftet»

I dag la regjeringen fram sitt forslag til statsbudsjett for 2017. VG skriver at Tante Pose er misfornøyd med statsbudsjettet fordi det ikke tvinger frem et grønt skifte.

Norge har lovet å kutte de samlede CO2 utslippene med 40% frem mot 2030. Tante Pose tapte kampen om plastposeavgiften, men fikk gjennomslag for flyseteavgiften. Nå surmuler hun fordi regjeringen ved Høyre og FrP ikke øker bensin- og dieselavgiftene nok til at det monner i CO2 regnskapet.

LItt statistikk om CO2 utslipp i Norge: miljøstatus.no

Trine har nok glemt at CO2 utslipp fra biltrafikk, inkludert tungtransport og kollektivtrafikken, utgjør om lag 23% av landet totale CO2 utslipp. La oss tenke oss at man reduserer dette med 40%. Det vil si at 40% av alle forflytninger på veiene i Norge enten må opphøre eller foregå med ikke-fossilt drivstoff. Dersom man tenker seg at forbrukere, busselskapene og transportnæringen (også utenlandske vogntog) skal betale så mye i avgifter at de heller velge å avstå fra å kjøre, så vil det medføre en bråstopp for norsk økonomi.
– Hvorfor? – Jo, ganske enkelt fordi vi har spredt bosetting i landet, næringslivet er også spredt tynt ut over landet, og er helt avhengig av å bruke bil til å transportere varer til kundene sine. Et eksempel, laksen som oppdrettes langs norskekysten, den svømmer ikke til Kina, Russland og Europa på egenhånd. Etter at den er slaktet i Norge, så stappes den inn på lastebiler og kjøres dit den skal leveres. Fisken som skal til Kina, fraktes muligvis med fly, det vet jeg lite om..
Når norske skogbrukere skal selge tømmeret sitt, så fraktes det med bil. Når bøndene våre skal sende melk, egg, og dyr til Tine, Prior og Gilde, så fraktes det med bil.

Dersom 40% varetransporten skal flyttes bort fra veien, så må stortinget bevilge avsindige beløp til massiv utbygging av jernbane, med et tusentalls godsterminaler. Dette transportnettverket må være så omfattende at nærtransport fra terminalene til produsenter, leverandører og kunder kan foregå med hydrogen- og el-biler. Sannsynligvis vil strømforbruket fra en slik jernbane kreve en storstilt modernisering av norske kraftstasjoner. Alle gamle turbiner må erstattes med moderne, effektive turbiner, og det må sannsynligvis bygges ut mye ekstra kapasitet.

Løsningen på CO2 utslipp er åpenbart ikke avgifter på fossilt drivstoff. Disse avgiftene er en total avsporing, det er rett å slett å forlede det norske folk når man forteller at drivstoffavgiftene har til hensikt å gjøre noe som helst for miljøet. Det er rett å slett et narrespill, det er løgn. Tante Pose er sur fordi hun lyver og ingen tror nok på løgnen hennes til å innføre de avgiftene hun vil ha. Hun innrømmer selv at opposisjonen, det vil si Arbeiderpartiet ikke tror noe mer på narrespillet hennes enn den sittende regjeringen gjør, så hun tjener ikke noe på å kaste regjeringen.

Hva skal til for å flytte redusere CO2 utslipp fra veibundet trafikk med 40%?
Først, 40% er MYE. Denne reduksjonen, om vi faktisk har til hensikt å gjennomføre den, vil kreve enorme endringer. Teknologien finnes delvis, men er ikke på langt nær tilstrekkelig utbygd til at det er realistisk å oppnå målet. Ikke engang for privatbilister.
La oss tenke oss at 5% av bilparken (privatbiler) byttes ut hvert år. Det betyr at vi må ha 8 år der samtlige biler som kjøpes enten er el-biler eller hydrogenbiler. Til at det skal være realistisk, så må det settes i gang en storstilt utbygging av fylle-/ladestasjoner. Ved utgangen av 2015 var det 1580 bensinstasjoner i Norge. Hvis det koster ca 20 millioner per fyllestasjon, så gir dette en utbygningskostnad på 31.6 milliarder, eller 1% av BNP for 2015.

Tenk deg at vi starter utbyggingen i dag, med 10 fyllestasjoner i måneden hver måned de neste 13 årene. Så skal bilprodusentene legge om sin produksjon ganske markant for å erstatte landet 2.6 millioner privatbiler, 470 000 vare- og kombinertbiler, 100 000 busser og lastebiler og 270 000 traktorer. Da har vi ikke tatt med motorsykler, mopeder, beltekjøretøy og så videre..

Hvis vi skal nå målet om 40% reduksjon av CO2 fra veibundet trafikk, så bør det være temmelig åpenbart at staten må inn med betydelige subsidier, skatteincentiver og annen premiering for å lykkes. Det å øke kostnadene for eksisterende bilpark med noen ekstra avgifter er totalt meningsløst.

Ta en titt på statistikken fra miljøstatus.no lenger opp på siden, og prøv å se for deg de endringene som skal til for å oppnå en 40% reduksjon av utslipp. Det er ganske betydelige endringer. Det er også begrenset til CO2, vi har ikke tatt hensyn til Metan, som er en langt farligere klimagass, og der landbruket er hovedutslippskilden. Sau på beite som skrangler rundt i skog og fjell og promper og driter er en viktig utslippskilde. Dersom vi setter sauene på låven og samler opp avføringen, så kan vi samle noe av gassen og omgjøre den til noe mindre miljøfarlig. Det krever en total omlegging av landbruket – tenk deg de konfliktene vi må gjennom fremover for å få dette på plass…

Det er mye enklere å syte litt om bensinavgifter enn å gå i kamp med bondelaget…

Share

Tror de vi er idioter?

Abid Raja, en mann som stort sett uttaler seg på fornuftig vis, kaster seg inn i de stadige angrepene på den regjeringen han selv er en del av. VG

Abid Raja påstår, som mange andre, at 1.4 milliarder skattekroner er sløst vekk på flyktningemottak som står tomme. Abid er smartere enn dette. Han forstår veldig godt at når sentrale myndigheter blir nødt til å bygge opp flyktningemottak i beredskap på kort tid, så koster det nødvendigvis mye penger. Når så flyktningestrømmen, av forskjellige årsaker, ikke kommer, og beredskapkapasiteten står ubenyttet, så blir disse kostnadene veldig tydelige.

Det er selvfølgelig et godt innslag av god gammel misunnelse i dette. Man unner ikke eierne av de nyetablerte mottakene de pengene de kontraktsmessig har krav på. Man syns det er usmakelig at private investorer har risikert sine egne penger på å hjelpe staten, og så sitter de igjen med gevinst på den risikoen.

Det er langt mer interessant å finne ut hvorfor problemet med en plutselig økning i antall flyktninger oppsto, enn hvorfor sentrale myndigheter kunne finne på å etablere en beredskap før man visste om det ville bli behov for disse plassene. Dette kommer garantert også til å bli utfallet etter at Morgan (Kane) Kolberg har dratt Sylvi Listhaug inn i avhør i kontroll og konstitusjonskomiteen. Regjeringen handlet forsvarlig og korrekt da de, basert på informasjonen de hadde, etablerte kapasitet for å kunne ta i mot et tilsvarende mengde flyktninger i år. Situasjonen hadde vært langt mer alvorlig dersom det kom like mange flyktninger uten at regjeringen hadde etablert noen kapasitet for å ta dem i mot.

Kritikken har ett element av sannhet i seg, men det er alt for drøyt å klandre nåværende regjerning og Listhaug spesielt for den. Det handler om at de som sitter i kommuneadministrasjoner, fylkesadministrasjoner, departement og etater må lære og forstå, at de bruker andre folks penger. I det ligger at de må sikre at kostnader kan reduseres raskt, og skal brukes på fornuftig vis. I saken som nå er tema, så betyr det at stat, fylker og kommuner, i etterklokskapens visdom, burde ha sikret seg at leiekontraktene på de nye flyktningemottakene man etablerte hadde kort løpetid, det vil si at de kunne termineres på kort varsel.

Dersom vi hadde fått en stor mengde flyktninger over grensa i år igjen, så kunne man løpende forlenge kontraktene etter behov, og latt være å forlenge etterhvert som man så hva man trengte. Alternativt, så må de som nå kritiserer regjeringen (heriblant regjeringspartner Venstre) akseptere at tilbudet flyktninger som kommer får er langt billigere enn de mottak som er etablert i dag. Beredskapsplassene kunne for eksempel være utrangerte køyesenger fra forsvaret plassert i store OB Wiik plasthaller (eller tilsvarende telt). Man kunne supplert med mobile toaletter og dusjer, av den typen man ser på festivaler og konserter. Jeg kan levende se for meg de forargede trynene til venstresidepolitikere dersom regjeringen hadde etablert et tilbud av denne typen, men det ville vært langt enklere å etablere den typen plasser på kort varsel, og langt enklere å redusere kostnadene til dem dersom det viste seg at man ikke trenger dem. Poenget at et slikt tilbud ville vært like bra eller bedre enn det tilbudet mange flyktninger har i de mottakene de bodde i fra før hadde ikke fått mye oppmerksomhet i landets aviser.

Så er selvfølgelig problemet at hva om vi bygger ned kapasiteten i år, og så lover Jonas Gahr Støre 10 000 nye plasser i valgkampen neste år? Da har vi ikke lenger nødvendig kapasitet til å ta imot de 30 000 eller 50 000 som kommer over grensa. og kritikken blir snudd på hodet

 

Share