Fellesskapets midler – Prioriteringer

Dagens joggetur gikk forbi noen sauer på beite, og en tilbakevendende tanke om norsk beite- og rovdyrpolitikk ble til inspirasjon til en innlegg her på bloggen.

Norge har de siste 4 tiårene vært forunt store inntekter til staten (fellesskapet) i form av skatter fra oljevirksomheten i Nordsjøen. Disse inntektene har gjort det mulig å bygge opp et omfattende velferdssystem og sikkerhetsnett for landets innbyggere. Dagens politikere og byråkrater har knapt noen gang opplevd at statens inntekter er forventet å synke. Sånn er det nå. I tillegg så er det en sterk forventning om at statens kostnader kommer til å øke betydelig fordi antallet eldre vil øke betydelig i årene fremover. At det er mange eldre er i seg selv ikke så viktig, utfordringen er at brukerne at offentlige tjenester er vesentlig flere enn skattebetalerne i tiårene fremover.

Pensjonistene lever lenger, og de har veldig gode velferdsordninger finansiert av staten. Disse velferdsordningene og pensjonene har staten ikke spart penger til i form av innskudd i fond. Pensjonene og andre kostnader må betales av de som til enhver tid betaler skatt.

Hvis vi spoler raskt framover til poenget, så er konsekvensen at statens inntekter synker og statens kostnader øker, og per i dag så ser det ut til at dette er en trend vi kommer til å oppleve i mange år fremover. Dette betyr at når politikerne våre skal lage statsbudsjett så handler ikke prioriteringene lenger om hva skal vi gjøre først av A og B. De er nødt til å velge enten A eller B. Det krever et totalt annet tankesett enn politikere og byråkrater er vant til.

Som samfunn, så må vi foreta noen harde valg, vi er nødt til å sette ting opp mot hverandre og velge bort en del goder som fellesskapet i dag finansierer fordi pengene behøves andre steder. Her er et område der jeg tenker det er lett å redusere statens kostnader:

Rovdyrerstatning – i dag så mottar dyreeiere erstatning fra staten for dyr som de sannsynligjør er drept av rovdyr. Staten stiller ingen krav til at dyrene har vært sikret, og tilnærmet ingen krav til dokumentasjon eller annen form for bevis. Erstatningen per dyr sies å være tilnærmet lik slakteverdien på dyrene. Konsekvensen av dette er naturligvis at kun de dyreeierne som er reellt opptatt av dyrenes velferd tar kostnadene med å sikre dyrene. Slik sikring kan være inngjerding av beiteområdene. De øvrige dyreeierne har ingen incentiver til å ta vare på dyrene sine. Veterinærer og tilsyn koster penger, penger de ikke får igjen (med mindre de melder inn noen dyr tapt til rovdyr).

Det er ikke helt ukjent at staten utbetaler erstatning for rovdyrtap langt utover det som er å forvente med den mengde rovdyr vi har i landet. Rovdyra våre må være alvorlig forspiste for å statistikken til å gå i hop.

Det er et mysterium for meg at staten tør å slenge rundt seg med fellesskapets penger uten å stille krav til sikring av verdiene. Tenk om rovdyrerstatningene var blitt overført til ordinære forsikringsselskap? Hva om bøndene måtte betale en pris per dyr for å få forsikring, og de måtte bevise at dyrene var drept av rovdyr før de fikk utbetalt et beløp per drepte dyr. Dette ville medføre en dramatisk kostnadsreduksjon for staten, og samtidig gitt dyreeierne et meget sterk signal om at de må passe på dyrene sine. Ville dette gitt en prisøkning på norskprodusert kjøtt? Helt sikkert litt. Dersom vi samtidig fjerner noen av tollbarrierene for import av utenlandsk kjøtt, men innfører krav til merking av kjøttet, så bør forbrukerne kunne være i stand til å velge om de vil ha kjøtt fra ignorerte norske dyr, eller kjøtt fra dyr avlet frem i utlandet.

Kjøttprodusentene har en kjempemulighet til å markedsføre sitt eget kjøtt, med det som gjør norsk kjøtt verdt å betale for. Jeg vet ikke hva dette skulle være, men muligens dokumentasjon av fôr, dyrenes livskvalitet eller kjøttets smak av norsk natur..

 

Share

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.