Kommunereformen av 2017

Helt siden før vi skrev 1990 har stortingspolitikere og politiske ledere snakket om behovet for en kommunereform som reduserer antallet kommuner. Hensikten er å redusere antallet administrative enheter som drifter de lokale tjenesteleveransene. Dette handler naturligvis om samfunnsøkonomi, fordi det å drifte en kommuneadministrasjon har en noenlunde fast kostnadsbase som er bundet opp i lønninger, IT-systemer, sentralbordløsninger og så videre. Tjenestene som skal leveres er geografisk bundet, hjemmehjelperne, brannstasjonene og politistasjonene er nødt til å være der som folk bor. De har nasjonale tidskrav som skal overholdes. For redningstjenestene er det snakk om responstid, for hjemmehjelper, helsesøstre, vannverk, renseverk og andre tjenester som skal leveres til innbyggerne, så er de nødt til å ha nærhet til menneskene disse tjenestene skal leveres til.

I korte trekk betyr dette at det er unødvendig kostbart for nasjonen å ha kommuner med noen få tusen innbyggere. Hvor lavt innbyggertall landet kan akseptere for en normal kommune våger jeg ikke gå inn på. Det må være helt klart at våre sentrale myndigheter bestemmer hvilke tjenester kommunene skal levere, og hvilke tjenester som skal leveres av staten og private.
Utgangspunktet for den pågående kommunereformen er å slå sammen de kommunene som ikke har størrelse nok til å levere de tjenestene som sentrale myndigheter ser for seg skal leveres til befolkningen i disse kommunene.

Dessverre er det noen som forteller at sammenslåingene også handler om å skape enheter som er så store at de kan tiltrekke seg spesialkompetanse som kommunene trenger.
Jeg bor selv i en liten kommune, liten i innbyggertall, men relativt stor i geografisk utstrekning. Min kommune slår seg frivillig sammen med en nabokommune. På grunn av vekst trenger min kommune å gjøre store infrastrukturinvesteringer. Kommunen trenger erfarne prosjektledere innen bygging av eldresenter, sykehjem, skoler og mer. Geografisk nærhet til Oslo gjør at mennesker med nødvendig kompetanse er tilgjengelig for kommunen. For noen kommuner, spesielt i utkantnorge så er det ikke så enkelt. Kommuner som i dag har 600 – 700 innbyggere kommer ikke til å tiltrekke seg erfarne prosjektledere, spesialister på vannverkutbygging eller andre typer spesialkompetanse. Problemet er ikke isolert til størrelse, men også nærhet til en storby der denne kompetansen vokser fram.

Jeg tenker at når regjeringen nå tvinger sammen en håndfull småkommuner der kommunens ledelse har for liten innsikt til å forstå hensikten med reformen, så gjøres det med så liten kraft, i så liten skala og med så dårlig kommunisert forklaring at det er mer til skade for regjeringens reformprosjekt enn det er tjenelig for landet.

I de minste kommunene er kommuneadministrasjonen en vesentlig arbeidsgiver. Der disse mikrokommunene ligger ved siden av hverandre, og disse slås sammen, så bortfaller en god del av arbeidsplassene i dette geografiske området. Det reformen i praksis gjør er å flytte lønnskostnaden for disse menneskene fra et kommunalt budsjett til NAVs statlige budsjett. Noen IT kostnader og kanskje litt husleie bortfaller kanskje også. Det er få eller ingen andre arbeidsplassene i disse kommunene, og det er stor sannsynlighet for at det for nasjonen er ett fett om vi betaler deres livsopphold gjennom skatt overført til kommunens driftsbudsjett eller om det er via NAVs budsjett. I bunn og grunn er det ikke i nasjonens rent økonomiske interesse at folk bor så spredt som vi gjør i landet vårt. Ut fra et rent økonomisk perspektiv burde vårt bosetningsmønster vært mer likt svenskenes. Mer villmark og flere større befolkningssentra.
Men er det et slik landskap vi som nasjon vil ha? og hva er vi villige til å betale for det?
Hvilke tjenester skal vi slutte med for å finansiere dagens bosetningsmønster?

Dessverre er det svært få som tør å fortelle oss sannheten om den økonomiske fremtiden til landet vårt:
Overføringen fra oljefondet kommer til å bli mindre etterhvert som avkastningen fra oljevirksomheten reduseres i takt med at oljefeltene tømmes og oljeprisen faller. Vi blir mange pleietrengende syke og eldre målt i andel av befolkningen. Oljeøkonomien som har utgjort en stor del av det økonomiske grunnlaget er gjennom en nødvendig nedtur, og den vil med all sannsynlighet ikke vokse til gamle høyder igjen. Inntil noen finner på noe nytt å drive med, må vi belage oss på mindre økonomisk aktivitet som kan skattes til inntekt for velferden vår. Det igjen betyr, at når kostnadene til pleie av en stor andel pleietrengende og pensjon til mange som ikke er i arbeid, så er vi som nasjon nødt til å kutte i fellesskapets kostnader. Dagens regjering har valgt å kutte litt i administrasjonskostnader i kommunenorge. Reformen skulle vært gjort for lenge siden, men den er dessverre en dråpe i havet. Skattene må sannsynligvis økes, og svært mange offentlige tilskudd må opphøre. Kommunene må slutte å gi penger til idrettslag som ønsker seg kunstgress, vi må slutte å betale for prøverørsbefruktning og vi må slutte å bygge tunneler og broer til øyer med et fåtall innbyggere. Det er en stor sannsynlighet for at overføringer til landbruket må reduseres betraktelig, erstatning for rovdyr må kuttes eller reduseres. Mange statlige og kommunale økonomiske goder kommer til å bortfalle. Vi er så vant til dem at det å miste dem kommer til å både merkbart og vanskelig. Det kommer til å bli en masse motstand mot endringene, og vi kommer sannsynligvis til å utsette endringene lenger enn vi gjør lurt i..

Så tilbake til kommunereformen, spiller det noen rolle om vi slår sammen 2 mikrokommuner på kysten? Nei, – det er bare støy. Problemet er ikke at vi lønner folk gjennom statlig overføring til kommunens lønnsbudsjett istedet for NAV. Problemet, om vi skal se på dette som blåruss er at folk har fått lov til å bosette seg der de selv ønsker. Det har gitt oss en meget kostbar leveranse av velferdstjenester som helsehjelp og redningstjenester.
Det er selvsagt bedre å la folk ha en jobb som føles meningsfull enn å la dem gå på sosialtrygd. Vi andre betaler for deres livsopphold gjennom vår inntektsskatt og våre private arbeidsgiveres selskapsskatt. På ett eller annet tidspunkt, noen år fram i tid, så blir vi nødt til å ta diskusjonen om økonomiske prioriteringer av velferd, statlig støtte og finansiering og hvilke kostnader folk må tvinges til å ta selv. Det kommer til å bli svært ubehagelig, og så lenge våre politikere, på alle plan, heller vi litt litt penger til alt enn å fullfinansiere tjenestene de sier de prioriterer, så utsetter vi bare det ubehagelige. Jo lenger vi utsetter det, jo verre blir det.

Det er på ingen måte en ønskesituasjon, men et resultat av manglende politisk ledelse gjennom mange år. De ansvarlige kommer ikke til å motta noen straff for dette…

Share

Cappelen og Jensen saken

Avisene er fulle av rettsaken mot politimannen Eirik Jensen, og jeg lurer fælt på hva i helvete statsadvokaten har tenkt på når de har latt denne saken ende opp i rettsapparatet. Grunnen til at jeg lurer er selvsagt basert på min helt egen konspirasjonsteori som jeg har klekket ut etter å ha lest noen avisingresser.

Cappelen hevder at Jensen har mottatt 8.5 millioner kroner, aktor virker ute av stand til å vise dette, men de maser om noen kontantinnskudd Eirik Jensen har gjort i diverse banker opp i gjennom årene. Disse innskuddene er selvsagt mistenkelige, men det virker foreløpig ikke som om aktor har klart fremvise ett eneste bevis for at pengene stammer fra Cappelens narkotikavirksomhet.

Og hva er greia med at Cappelen, landets antagelig minst troverdige rettsvitne er kronvitne mot superpurken Eirik Jensen?

Avisene har kommet med små hint som lett kan settes i sammenheng;

  • Jensen fikk satt fast Rasoolfamilien, og B-gjengen gikk mer eller mindre i oppløsning. B-gjengen ble svorne fiender av Jensen etter dette. Han fikk brødrene fengslet og foreldrene deres dratt inn i rettsalen og strippet hele slekta for det de måtte oppfatte som deres ære og heder. Rasoolfamilien har en kulturell bakgrunn der disse begrepene er viktig nok til å drepe for. – og de tørster etter hevn..
  • B-gjengen visste at Eirik Jensen kom til å bli pågrepet noe tid før det skjedde enda etterforskningen ble utført i største hemmelighet. Det er derfor opplagt at noen andre enn Jensen har uryddige bånd til B-gjengen (noen i Politi/påtalemyndighet)
  • Cappelen har åpenbart tystet på en god del andre kriminelle, og det skal lite fantasi til for å gjette at Jensen, og hans sjefer, har lukket øynene for noe av Cappelens virksomhet som en slags betaling for denne informasjonen. Har Jensen kjent omfanget av Cappelens virksomhet? Hvorfor skulle Cappelen gi politimannen Jensen denne informasjonen om ikke han fikk noe igjen?
  • Eirik Jensen har levd svært tett på harde kriminelle i mange år, og det skal veldig lite fantasi til for å mistenke at han gjennom denne perioden har beveget seg inn på «den mørke siden» ved noen anledninger. Dette har garantert gitt ham noen slanter med penger. Jensens sjefer og ledere har helt klart visst om dette, og de har godkjent det fordi de har tenkt at «målet helliger middelet». Målet har vært å ta de som smugler tyngre stoffer enn Cappelens hasj. De har ønsket å ta importører av kokain, heroin, amfetamin, ecstacy og drapsmenn, og det har Jensen gjort med suksess i mange år med hjelp av informasjon fra Cappelen.
  • Penger Jensen har fått som utbytte av sitt liv i gråsonen mellom politi og harde kriminelle kan han selvfølgelig ikke gi en forklaring på i rettssalen. Det vil både være inkriminerende og det vil ta fra ham all troverdighet. Påtalemyndigheten har ikke bevist at pengene kommer fra Cappelen.
  • Jensen har åpenbart hatt behov for tilgang på kontanter for å kjøpe informasjon eller betale for tjenester. Disse betalingene tåler like åpenbart ikke dagens lys eller gjennomgang fra politiets revisor. Jensen kan ikke levere kvittering når han betaler et medlem av Outlaws for informasjon om at en i Hells Angels skal bli tatt livet av. Revisor ville aldri akseptert udokumenterte utlegg, eller utlegg uten kvittering, og derfor må Jensen og andre som jobber som ham ha tilgang på kontanter «utenom regnskapene» til politiet. Dette har Jensens tidligere sjefer forstått og akseptert, mens hans nye sjefer og spesialenheten har ikke skjønt dette overhodet
  • Politiets organisering har de siste årene endret seg betydelig. De har fått et ledelseselement (PolitiDirektoratet) som er fylt opp med ledere og administratorer uten, eller med liten operativ politierfaring. Eirik Jensen er og har vært en svært ukonvensjonell og operativ politimann som ikke passer inn i ‘det nye polerte’ politiet ledet av papirflyttere. Papirflytterne har blitt hans fiender, og de har ønsket å bli kvitt ham.
  • Det er åpenbart at Jensen ikke har kunnet styre tollvesenets kontroller slik Cappelen og aktor påstår
  • Cappelen havnet i et økonomisk uføre av dimensjoner da han ble tatt, og det er åpenbart at han har mottatt trusler mot eget og hans families liv og helse. De som truer Cappelen ønsker å sette superpurken Jensen ut av spill.
  • Cappelen nekter å uttale seg om hans kriminelle nettverk, hvilket er et åpenbart problem for påtalemyndigheten. Kan årsaken være at Cappelens kontakter sletter Cappelens gjeld dersom Jensen settes fast? De har allerede satt ham ut av spill
  • Det er ikke fremsatt ett eneste håndfast bevis som forsvarer de anklager som spesialenheten har kommet med i retten. Foreløpig har de kun kommet med indisier.

For Cappelen så handler saken om å beskytte seg selv og sin familie, og det gjør han selvsagt med alle midler han kan. For påtalemyndigheten så handler denne saken om troverdighet. Dersom de ikke klarer å fremsette noen solide håndfaste bevis mot Jensen, så har de for alvor tapt all anseelse i mine øyne. Dette tror jeg gjelder svært mange andre også. Saken så langt fremstår som en skandale for påtalemyndigheten. Det virker som om de har akseptert Cappelens påstander (løgner?) som sannheter og dykket ned detaljer, og fullstendig mistet det store bildet. Har Eirik Jensen opptrådt som er blankpolert politimann som passer inn blant de nye sjefene i politidirektoratet? – selvsagt ikke, men det betyr ikke at det er riktig å behandle ham på denne måten.

Det er nærliggende å sammenligne Eirik Jensen med den amerikanske politimannen i filmen Donnie Brasco. Donnie jobbet under cover i mange år, og fikk tatt en god del av mafiaen. For å gjøre dette måtte han selvklart bryte noen regler. Hans sjefer satte ikke pris på Donnies lovbrudd, men de klarte å holde hodet kaldt og øynene på målet.

Hva blir de langsiktige konsekvensene av denne saken i årene fremover? Hvor mange nye superpurker får vi? Det er helt usannsynlig at noen vil ønske å fortsette Jensens arbeid og arbeidsmetoder etter den behandling Jensen har fått. Hvordan tenker de nye sjefene at under cover operasjoner skal foregå? skal politifolkene få kvittering for bestikkelser de gjør slik at de kan bli refundert av lønningskontoret senere? eller skal de betale med firmakort?

Saken stinker. Den fremstår som en gedigen fadese og et sammensurium av påstander fra en notorisk yrkeskriminell som foreløpig ikke har blitt bevist. Dersom saken fortsetter i samme spor, så må noen av lederne, både i politiet og i påtalemyndigheten få sparken. Saken så langt fremstår som et pengesluk og en katastrofe. Et skolebokeksempel på dårlig ledelse og mangel på dømmekraft.

Share