Kommunereformen av 2017

Helt siden før vi skrev 1990 har stortingspolitikere og politiske ledere snakket om behovet for en kommunereform som reduserer antallet kommuner. Hensikten er å redusere antallet administrative enheter som drifter de lokale tjenesteleveransene. Dette handler naturligvis om samfunnsøkonomi, fordi det å drifte en kommuneadministrasjon har en noenlunde fast kostnadsbase som er bundet opp i lønninger, IT-systemer, sentralbordløsninger og så videre. Tjenestene som skal leveres er geografisk bundet, hjemmehjelperne, brannstasjonene og politistasjonene er nødt til å være der som folk bor. De har nasjonale tidskrav som skal overholdes. For redningstjenestene er det snakk om responstid, for hjemmehjelper, helsesøstre, vannverk, renseverk og andre tjenester som skal leveres til innbyggerne, så er de nødt til å ha nærhet til menneskene disse tjenestene skal leveres til.

I korte trekk betyr dette at det er unødvendig kostbart for nasjonen å ha kommuner med noen få tusen innbyggere. Hvor lavt innbyggertall landet kan akseptere for en normal kommune våger jeg ikke gå inn på. Det må være helt klart at våre sentrale myndigheter bestemmer hvilke tjenester kommunene skal levere, og hvilke tjenester som skal leveres av staten og private.
Utgangspunktet for den pågående kommunereformen er å slå sammen de kommunene som ikke har størrelse nok til å levere de tjenestene som sentrale myndigheter ser for seg skal leveres til befolkningen i disse kommunene.

Dessverre er det noen som forteller at sammenslåingene også handler om å skape enheter som er så store at de kan tiltrekke seg spesialkompetanse som kommunene trenger.
Jeg bor selv i en liten kommune, liten i innbyggertall, men relativt stor i geografisk utstrekning. Min kommune slår seg frivillig sammen med en nabokommune. På grunn av vekst trenger min kommune å gjøre store infrastrukturinvesteringer. Kommunen trenger erfarne prosjektledere innen bygging av eldresenter, sykehjem, skoler og mer. Geografisk nærhet til Oslo gjør at mennesker med nødvendig kompetanse er tilgjengelig for kommunen. For noen kommuner, spesielt i utkantnorge så er det ikke så enkelt. Kommuner som i dag har 600 – 700 innbyggere kommer ikke til å tiltrekke seg erfarne prosjektledere, spesialister på vannverkutbygging eller andre typer spesialkompetanse. Problemet er ikke isolert til størrelse, men også nærhet til en storby der denne kompetansen vokser fram.

Jeg tenker at når regjeringen nå tvinger sammen en håndfull småkommuner der kommunens ledelse har for liten innsikt til å forstå hensikten med reformen, så gjøres det med så liten kraft, i så liten skala og med så dårlig kommunisert forklaring at det er mer til skade for regjeringens reformprosjekt enn det er tjenelig for landet.

I de minste kommunene er kommuneadministrasjonen en vesentlig arbeidsgiver. Der disse mikrokommunene ligger ved siden av hverandre, og disse slås sammen, så bortfaller en god del av arbeidsplassene i dette geografiske området. Det reformen i praksis gjør er å flytte lønnskostnaden for disse menneskene fra et kommunalt budsjett til NAVs statlige budsjett. Noen IT kostnader og kanskje litt husleie bortfaller kanskje også. Det er få eller ingen andre arbeidsplassene i disse kommunene, og det er stor sannsynlighet for at det for nasjonen er ett fett om vi betaler deres livsopphold gjennom skatt overført til kommunens driftsbudsjett eller om det er via NAVs budsjett. I bunn og grunn er det ikke i nasjonens rent økonomiske interesse at folk bor så spredt som vi gjør i landet vårt. Ut fra et rent økonomisk perspektiv burde vårt bosetningsmønster vært mer likt svenskenes. Mer villmark og flere større befolkningssentra.
Men er det et slik landskap vi som nasjon vil ha? og hva er vi villige til å betale for det?
Hvilke tjenester skal vi slutte med for å finansiere dagens bosetningsmønster?

Dessverre er det svært få som tør å fortelle oss sannheten om den økonomiske fremtiden til landet vårt:
Overføringen fra oljefondet kommer til å bli mindre etterhvert som avkastningen fra oljevirksomheten reduseres i takt med at oljefeltene tømmes og oljeprisen faller. Vi blir mange pleietrengende syke og eldre målt i andel av befolkningen. Oljeøkonomien som har utgjort en stor del av det økonomiske grunnlaget er gjennom en nødvendig nedtur, og den vil med all sannsynlighet ikke vokse til gamle høyder igjen. Inntil noen finner på noe nytt å drive med, må vi belage oss på mindre økonomisk aktivitet som kan skattes til inntekt for velferden vår. Det igjen betyr, at når kostnadene til pleie av en stor andel pleietrengende og pensjon til mange som ikke er i arbeid, så er vi som nasjon nødt til å kutte i fellesskapets kostnader. Dagens regjering har valgt å kutte litt i administrasjonskostnader i kommunenorge. Reformen skulle vært gjort for lenge siden, men den er dessverre en dråpe i havet. Skattene må sannsynligvis økes, og svært mange offentlige tilskudd må opphøre. Kommunene må slutte å gi penger til idrettslag som ønsker seg kunstgress, vi må slutte å betale for prøverørsbefruktning og vi må slutte å bygge tunneler og broer til øyer med et fåtall innbyggere. Det er en stor sannsynlighet for at overføringer til landbruket må reduseres betraktelig, erstatning for rovdyr må kuttes eller reduseres. Mange statlige og kommunale økonomiske goder kommer til å bortfalle. Vi er så vant til dem at det å miste dem kommer til å både merkbart og vanskelig. Det kommer til å bli en masse motstand mot endringene, og vi kommer sannsynligvis til å utsette endringene lenger enn vi gjør lurt i..

Så tilbake til kommunereformen, spiller det noen rolle om vi slår sammen 2 mikrokommuner på kysten? Nei, – det er bare støy. Problemet er ikke at vi lønner folk gjennom statlig overføring til kommunens lønnsbudsjett istedet for NAV. Problemet, om vi skal se på dette som blåruss er at folk har fått lov til å bosette seg der de selv ønsker. Det har gitt oss en meget kostbar leveranse av velferdstjenester som helsehjelp og redningstjenester.
Det er selvsagt bedre å la folk ha en jobb som føles meningsfull enn å la dem gå på sosialtrygd. Vi andre betaler for deres livsopphold gjennom vår inntektsskatt og våre private arbeidsgiveres selskapsskatt. På ett eller annet tidspunkt, noen år fram i tid, så blir vi nødt til å ta diskusjonen om økonomiske prioriteringer av velferd, statlig støtte og finansiering og hvilke kostnader folk må tvinges til å ta selv. Det kommer til å bli svært ubehagelig, og så lenge våre politikere, på alle plan, heller vi litt litt penger til alt enn å fullfinansiere tjenestene de sier de prioriterer, så utsetter vi bare det ubehagelige. Jo lenger vi utsetter det, jo verre blir det.

Det er på ingen måte en ønskesituasjon, men et resultat av manglende politisk ledelse gjennom mange år. De ansvarlige kommer ikke til å motta noen straff for dette…

Share

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.