Omskjæring, – hvor går grensen for det prinsipielle?

Det har blitt rabalder etter at FrPs landsmøte vedtok å arbeide for å forby omskjæring av guttebarn. Både muslimer og jøder praktiserer omskjæring av guttebarn, men ettersom jødene mener at et ikke-omskjært guttebarn ikke kan forenes med sin gud, så blir det bråk. Forkjemperne for å fortsette å skjære i babyer beskriver et forbud mot omskjæring som et forbud mot jødedom, og drar paralleller til den sjikane jødene ble utsatt for før og etter verdenskrigene. Enkelte drar til og med holocaust inn i diskusjonen.

Hele den delen av verden som vi i dag kaller vesten lider fortsatt av ekstreme samvittighetskvaler for den behandling jødene fikk før og etter krigen. Etter at konsekvensene av holocaust ble kjent, så har disse samvittighetskvalene blitt til et varig kollektivt mén som gjør at vi ikke kan tenke på jødene som noe annet enn ofre for grusomhet i alle sammenhenger.
Det er ikke slik at jødene er ofre lenger. De få gjenlevende som opplevde nazismen holocaust eller kommunistenes tilsvarende praksis (noe de fleste i vesten velger å se bort fra) bør selvsagt fortsatt ha vår sympati. Men – det er ikke slik at din og min generasjon kan lastes for den behandling våre besteforeldre utsatte jødene for.
Det må være tillatt for vår generasjon å åpne en diskusjon om en prinsipiell holdning til ikke-medisinske inngrep i menneskekroppen utført overfor noen som ikke er i stand til å gi sitt informerte samtykke.

Det er selvsagt slik at foreldre må kunne gi samtykke til inngrep på egne barn av har ikke-medisinsk art. Det kan være snakk om korrigerende inngrep som hjelper barna uten at inngrepet er medisinsk nødvendig. Kosmetiske inngrep, som utbedring av hareskår er ett eksempel, og det er mange flere. Det er like selvsagt at samfunnet som helhet må kunne foreta en prinsipiell diskusjon om rammene for hvilke typer inngrep som skal være tillatt. Det diskuteres til tider aldersgrenser for hull i ørene, tannregulering, fjerning av mandler og så videre. Inngrep som regnes som mindre, og som ikke er medisinsk nødvendig. Noen slik inngrep er sammenlignbare med inngrepet som foretas på spede guttebarn av forskjellig religiøs fremtidig tilknytning. Babyene selv er ikke veldig troende, og at et snitt i huden skal gi etnisk tilhørighet skjønner de fleste er tøv.

Hva er konsekvensen av å møte en eventuell diskusjon om rammene for omskjæring av guttebarn med påstand om at et forbud utgjør et forbud mot praktisering jødedom i vårt land? Hvilke holdninger og ideologiske strømninger er det som tar til seg slikt tullprat som gyldige argumenter i en diskusjon?  Når Civitas Bård Larsen, en klok og utdannet mann presenterer disse argumenter i gårsdagens VG, så utøver han, uten å forstå det selv, en nidgjerning overfor de jødene han ønsker å hjelpe. Han forsøker å drepe diskusjonen og gjennom det så hjelper han de som vil jødene ondt.

Det er mer enn 70 år siden krigen og slutten på holocaust, kommunistene fortsatte sine overgrep mot jødene en stund til, men i det store og det hele, så er det på tide å si at overgrep og diskriminering mot jøder er et tilbakelagt kapittel i vår del av verden. Det må være lov å ta en prinsipiell diskusjon om omskjæring av guttebarn på samme måte som vi må kunne diskutere om, og hvilke, ikke-medisinsk nødvendige inngrep skal være tillatt. Det å si at vi ikke skal kreve en reformasjon av jødenes dogmer er også bare tull. Vi lever i en sekulær stat, og det er ikke prester eller religiøse ledere som definerer våre lover og regler, – heldigvis. Vi krever at muslimer som lever i Norge skal innordne seg våre lover og regler fremfor streng tolkning av deres religiøse tekster. Det samme krever vi av alle religioner, og det er ingen grunn til å unnta jøder fra disse kravene. Gjennom å likestille motarbeider vi diskriminering. Det gjelder innen alle områder av samfunnet, etnisitet, religion, kjønn, hudfarge, seksuell legning og så videre..

Jeg har ingen sterke, knapt nok noen, synspunkter på hvorvidt omskjæring av gutter bør være tillatt eller forbudt, men jeg er overbevist om at åpen, ærlig og sannferdig diskusjon om alle sider av samfunnet vårt hjelper oss å beholde demokrati, likeverd og enhet som nasjon. Tåkeprat og tøv skader dette.

 

Share

«Mye, vil ha mer» – landbruksoppgjøret

Nå er det igjen tid for landbruksoppgjør. Dette er en meget pussig greie, om noen skulle finne på å spørre meg..

Bønder regnes som næringsdrivende. De nyter blant annet godt av avskrivningsregler og sånt som næringsdrivende har. Det vil si at hvis de kjøper seg en 4-hjuling, så kan de redusere skatten sin med en andel av 4-hjulingens kjøpesum i flere år.

I tillegg til å være næringsdrivende, hvilket vil si at man driver sitt eget selskap eller sin egen bedrift, så mottar bøndene enorme subsidier, og varene de produseres beskyttes mot utenlandsk konkurranse med toll.
De har egne interesseorganisasjoner som eier bøndenes kunder (Tine, Gilde, Prior, osv..) og de mottar driftsstøtte fra staten. Store (i norsk målestokk) bruk mottar litt mer penger enn de mindre brukene.

Veldig mange norske gårdsbruk er så små at bøndene som drifter dem kun arbeider deltid på egen gård. I tillegg til arbeidet som bonde, har svært mange fulltidsjobb i en annen næring. Jobben som gårdbruker er for mange nærmest en tidkrevende hobby.

Jeg har også et eget foretak. Det er bittelite, så lite at det ikke går an å leve av det, så jeg har en fulltidsjobb i en annen næring «ved siden av», omtrent som bøndene. Selskapet er etablert i distriktsNorge, men jeg mottar ikke en eneste krone i statsstøtte. Jeg vil også ha statsstøtte for å drive egen virksomhet med så liten økonomisk verdi at det er å regne som en hobby. Hvem vil gå sammen med meg og etablere en interesseorganisasjon tilsvarende Bondelaget? Når vi har organisert oss, så krever vi driftstilskudd, tollvern, subsidier, ekstra gode avskrivningsregler, spesielle regler for eiendomstaksering for å få lav eiendomsskatt og mer til..
Bønder kan for eksempel bygge nær hva som helst på eiendommen sin bare de kaller det driftsbygning, og det ser ut som en sånn, uten å følge de byggesøknadsprosessene som gjelder for alle oss andre. Det spiller ingen rolle om bruket er i drift. Bor du på et gårdsbruk, ja så har du mange av godene. Sånn vil jeg også ha det

Hvis bøndene får, så skal jeg også! Det er en uakseptabel forskjellsbehandling når bønder med så liten gård at den ikke er drivverdig får tilskudd hvis ikke jeg får tilsvarende støtte til min ikke-drivverdige virksomhet.

Det finnes noe sånt som 150 000 gårdsbruk i Norge, av dem er ca 40 000 i drift. De andre ligger brakk. De er så små at eierne ikke gidder å gjøre arbeidet som skal til for å få statstilskudd. Regjeringen, denne og tidligere, har forsøkt å tvinge bøndene til å slå sammen de minste gårdsbrukene til litt større enheter slik at en litt større del av arealet gårdsbrukene tar opp kommer i drift. Dette motsetter bøndene seg, – det ville jeg også gjort om jeg hadde et gammelt gårdsbruk som fritidsbolig og nøt godt av en masse fordeler uten å måtte bale med å ha gårdsdrift på eiendommen min.

Det er ikke urimelig med en debatt basert på nøytrale fakta om tilstanden i norsk landbruk, slik at fellesskapets midler ikke unødvendig brukes til å forfordele noen få tusen familier som har klart å slå kloa i et gammelt gårdsbruk. Det er lov å ta en diskusjon om det er riktig å bruke penger på å betale bønder for å være bønder basert på hvor stort areal gårdsbruket de eier har, eller om pengene skal brukes på å bygge gode veier eller til såkornfond for gründervirksomhet, eller til å betale for helsetjenester til syke og gamle.

Bøndene selger jaktrettigheter, og krever derfor avskyting av rovdyr som kan komme til å spise på viltet. I stedet for å passe på dyrene sine så slipper de dem på utmarksbeite der de ramler og knekker beina. Veterinærtilsyn er vanskelig når man ikke vet at dyra er skadet. Når høsten kommer og bonden skal sende dyra til slakting, så finner de kanskje skrotten av en sau som har sultet ihjel etter å ha ramla i skogen eller fjellet. Veien er svært kort til å kreve rovdyrerstatning som du og jeg betaler for, men vi må ikke finne på å kreve at bøndene som mottar disse erstatningene gjeter eller gjerder inn dyra sine. Vi skal betale, smile og holde kjeft..

Share