Statsministeren nekter å kommentere Kina og Liu Xiaobo

Dagbladet forsøker å lage en sak av at statsminister Solberg nekter å kommentere Kina og fredsprisvinner Liu Xiaobo. Fredsprisvinneren har blitt rammet av uhelbredelig kreft, og nå går medlemmer av Ap, TorbjørnJaglands kamerater, ut og kaller Solberg feig nr hun ikke vil dysse ned saken i norske medier.

Av alle de tåpelige sakene som har kommet opp i valgkampen, så må dette være noe at det dummeste. Regjeringen Solberg har klart å ta Jaglands føtter ut av Kinasalaten, og har fått til en normalisering i forholdet til Kina etter Jaglands famøse og totalt idiotiske fredspristildeling. Jeg føler meg ganske trygg på at det var, og er, svært mange alternative kandidater til fredsprisen, og jeg har vanskelig med å forsvare Jaglands valg av både Obama og Xiaobo som prisvinnere. Tildelingen til Obama var så himmelfallent idiotisk at jeg har ikke ord, og Jagland måtte forstå risikoen han påførte Norge da Xiaobo fikk prisen.
Nå vil mange stikke nesen i været å si at Nobels fredspris er en ikke-politisk pris som tildeles uavhengig av hva politikerne våre mener, og de har helt rett i prinsippet om at en slik pris bør tildeles uten hensyn til Norge. Problemet er bare at Nobelkomiteen i Norge er stappfull av politikere, og det i et bittelite land der alle med politisk innflytelse går i middagsselskap til hverandre. Man må enten være usedvanlig naïv eller stokk dum for å tro at resten av verden anser tildeling av prisen som uavhengig av det politiske klima i Norge.

Dagbladets forsøk på å lage en sak av dette, og Arbeiderpartiets forsøk på å lage en valgkampsak av dette, er så uansvarlig og demonstrerer en total mangel på forståelse for viktigheten for Norge av at denne saken forblir et ikke-tema, at det er nærmest ufattelig. Tilsynelatende er det kun Dagbladet som ikke evner å forstå, eller ikke vil forstå statsministerens og UDs ekstremt tydelige svar «vi kommenterer ikke Kinaspørsmål på nåværende tidspunkt». Det svært naturlige kontrollspørsmålet «hvorfor ikke?» som de aller fleste med intellekt noe over dørterskelen stilltiende stiller seg selv, seg ut til å være totalt fjernt for avisen Dagbladets politiske redaksjon.

 

Share

Forbrukerrådet og solkrem

Forbrukerrådet har i år som tidligere år testet årets solkremer. Testen består i at forbrukerrådets folk går ut i butikker og apotek og kjøper solkrem fra butikkhyllene, på samme måte som du og jeg gjør. Etter at solkremene er kjøpt inn, setter forbrukerrådet seg ned og leser innholdslisten som produsentene har trykket på emballasjen.

I år som i fjor, og året før der, og året før der.. og så videre, sjekker ikke forbrukerrådet om solkremene har den beskyttende effekten vi ønsker oss når vi smører oss inn med dyr solkrem. De undersøker utelukkende om innholdslisten inneholder Parabener, stoffer som finnes på en liste over mulig skadelige stoffer.

Jeg skal ikke gi meg ut for å besitte dybdekunnskap på dette feltet selv, men jeg arbeider hos en apotekkjede.. Apotek, og apotekkjedene har massevis av farmasøyter, kvalitets- og produktansvarlige. De er svært strengt regulert fra myndighetene, og produkters innhold er blant de tingene som er regulert. Det er i dag ikke ulovlig å benytte parabener i (sol)krem. Parabener har faktisk vært benyttet som konserveringsmiddel i minst 50 år, og det er ingen som har klart å vise sammenheng mellom bruk av parabener i de mengdene som benyttes i kremer og helseutfordringene som Forbrukerrådet skremmer oss med.
Forbrukerrådet viser til at forskjellige institusjoner anbefaler å kutte ut bruk av parabener fordi de kan være skadelige. Det Forbrukerrådet ikke skriver, og nå siterer jeg noen av farmasøytene hos min arbeidsgiver, er at da man testet parabener, så gjorde man forsøk på rotter (ikke mennesker), og med doser på mer enn 400 ganger mer enn det som benyttes i solkremer i dag. Disse testene ga den gang skader på rottefostre av hankjønn.
Nå er det ganske velkjent at mennesker og rotter ikke er samme art, og det har i dyreforsøk mange ganger blitt vist forskjellige resultater på dyr og mennesker. Det er betimelig å huske på at parabener er tillatt brukt i produkter både til barn og voksne, både i Norge og i det enda strengere EU.

Det er faktisk slik at solkremer som ikke inneholder parabener oftere gir allergiske reaksjoner enn de kremene som gjør det.

Når Forbrukerrådet velger å gjennomføre og publisere slike tester så er det i mine øyne rett og slett uetisk å ikke samtidig opplyse forbrukerne om at det ikke er bevist noen medisinsk sammenheng, stoffene er lovlige, dosene av stoffene er svært lave. Det er også slik at dersom produsentene av solkremer hadde funnet et alternativ som var bedre og/eller tryggere, så hadde de selvsagt erstattet parabener med dette alternative stoffet. Det ville gitt dem et konkurransefortrinn.

Det er verdt å huske på at når Forbrukerrådet tester på den måten de gjør, så ignorerer de fagmyndigheter, helsefaglig kompetanse, lovverk og reguleringer, og de fokuserer ensidig på gamle forskningsresultater fra dyreforsøk der man har brukt ekstreme mengder over lang tid.

Hvis du spør noen i apotekbransjen som kan noe om solkremer, så vil de fortelle at testen er tull – Parabenene gjør at solkremen holder seg lenger, den får en god konsistens. Blant solkremene Forbrukerrådet har underkjent, er noen av solkremene som gir desidert best solbeskyttelse. Norge er et av landene i verden som har størst forekomst av melanoma, eller føflekkreft, og når Forbrukerrådet publiserer så ekstremt dårlige råd til forbrukerne, så bør Legemiddelverket eller Folkehelseinstituttet på banen for å irettesette dem offentlig.

Avisene, i sin iver etter å finne oppslag som selger, omtaler denne testen uten samtidig å informere om at en samlet apotekbransje hvert år kritiserer eller rettere sagt slakter disse testene. Det kunne Forbrukerrådet godt informert om også..

Her finner du testen fra 2017
Her finner du testen fra 2016
Her finner du testen fra 2015
Her finner du et svar fra en farmasøyt fra 2015

Share

USA trekker seg fra Parisavtalen

OK, «Katta er ute av sekken». USAs president Donald Trump A.k.a. Donald Dumb, har besluttet at USA ikke lenger skal være tilknyttet Parisavtalens delmål om reduksjon i utslipp av blant annet CO2. Hensikten med målene er å sikre at gjennomsnittstemperaturen på jorden ikke skal stige til nivåer som medfører hugersnød og enorm migrasjon som følge av en fremtidig klode.

Hva betyr det i praksis at USA trekker seg fra avtalen?

Vel, dersom EU og Kina fortsetter eller styrker sitt engasjement for å nå målene i avtalen, så betyr det ikke så mye for miljøet globalt. USA kan øke sin produksjon av olje, gass og kull for innenlandsk forbruk, men i realiteten så vil eksportmulighetene være begrensede. Hvorfor? Fordi landene som eventuelt kjøper disse råvarene enten må kjøpe klimakvoter for å kunne bruke dem, eller må kutte tilsvarende utslipp innenfor andre områder i sine land. Dette vil gjøre det mindre interessant for resten å verden å kjøpe miljøskadelige produkter produsert i miljøfienden USA. Den økonomiske og globale miljøeffekten av dette vil derfor sannsynligvis bli kortvarig.

Det mer sørgelige ved dette, er at Donald Dumb, gjennom dette, sikrer sitt ettermæle som den presidenten som muliggjorde at USA kan bli «Great Again». Neste president som USAs valgsystem tillater makten, vil få en enorm oppgave med å gjennopprette USAs status som en seriøs aktør i det politiske landskap. Vi får håpe og tro at det ikke tar for lang tid før president Dumb oppdager at han ikke kan drive en nasjon på samme arrogante og bøllete vis som han kan drive et stort konsern. Et stort konsern med markedsmakt kan true, bølle, og tvinge sine kunder, leverandører og partnere til å gjøre som de vil så lenge konsernet har en sterk posisjon. Sånn er det ikke i stor-politikken. I stor-politikken er allianser, muntlige, skriftlige og stilltiende avtaler limet som binder partene sammen og gjør at man gjennom gjensidig respekt og felles mål, oppnår det man ønsker. Det kan ta lang tid – mye lenger tid enn i business, men spillereglene for å komme fram til målene er vesentlig annerledes. Det er derfor politikere skal ligge unna business, og businessfolk skal ligge unna politikk. Araber hester og hvithaier er suverene på hver sin arena, men de har ikke kjangs til å konkurrere mot hverandre på en og samme arena.

Å trekke seg fra Parisavtalen er desverre, sannsynligvis, bare ett av flere store tilbakesteg President Dumb har planlagt for dagens eneste reelle supermakt, USA. Eller, rettere sagt, den forhenværende supermakten USA. I løpet av kort tid, vil EU og/eller Kina overta rollen, og USA rykke tilbake til et appendix, eller en fotnote om enda en stor makt som lot seg selv gå til grunne da politikerne fikk styre demokratiet for lenge uten korreks fra borgerne.
Jeg tipper at USA vil trekke seg mer og mer tilbake fra resten av verden, fordi President Dumb ikke forstår verdien og nytten av utenrikspolitikk. I stedet for politisk samarbeid gjennom ambassader og avtaler, så kommer vi til å se økt militært nærvær, flere konflikter osv, fordi tosken med det stygge håret ikke forstår at bruken av militærmakt, er «continuation of politics, by other means», som Von Clausewich skrev. Han mente naturligvis ikke at når ens utenrikspolitiske forståelse tar slutt, da skal man deployere soldater, men han mente at når man ikke lenger klarer å ha dialog om problemer og problemløsning, ja da tar generalene over, og liv går tapt.

Det er synd å si det, men President Dumb, er den som åpner muligheten for å gjøre Amerika Great Again, men det skjer først etter at han er ute av det Hvite hus. God natt, Amerika!

Share

Omskjæring, – hvor går grensen for det prinsipielle?

Det har blitt rabalder etter at FrPs landsmøte vedtok å arbeide for å forby omskjæring av guttebarn. Både muslimer og jøder praktiserer omskjæring av guttebarn, men ettersom jødene mener at et ikke-omskjært guttebarn ikke kan forenes med sin gud, så blir det bråk. Forkjemperne for å fortsette å skjære i babyer beskriver et forbud mot omskjæring som et forbud mot jødedom, og drar paralleller til den sjikane jødene ble utsatt for før og etter verdenskrigene. Enkelte drar til og med holocaust inn i diskusjonen.

Hele den delen av verden som vi i dag kaller vesten lider fortsatt av ekstreme samvittighetskvaler for den behandling jødene fikk før og etter krigen. Etter at konsekvensene av holocaust ble kjent, så har disse samvittighetskvalene blitt til et varig kollektivt mén som gjør at vi ikke kan tenke på jødene som noe annet enn ofre for grusomhet i alle sammenhenger.
Det er ikke slik at jødene er ofre lenger. De få gjenlevende som opplevde nazismen holocaust eller kommunistenes tilsvarende praksis (noe de fleste i vesten velger å se bort fra) bør selvsagt fortsatt ha vår sympati. Men – det er ikke slik at din og min generasjon kan lastes for den behandling våre besteforeldre utsatte jødene for.
Det må være tillatt for vår generasjon å åpne en diskusjon om en prinsipiell holdning til ikke-medisinske inngrep i menneskekroppen utført overfor noen som ikke er i stand til å gi sitt informerte samtykke.

Det er selvsagt slik at foreldre må kunne gi samtykke til inngrep på egne barn av har ikke-medisinsk art. Det kan være snakk om korrigerende inngrep som hjelper barna uten at inngrepet er medisinsk nødvendig. Kosmetiske inngrep, som utbedring av hareskår er ett eksempel, og det er mange flere. Det er like selvsagt at samfunnet som helhet må kunne foreta en prinsipiell diskusjon om rammene for hvilke typer inngrep som skal være tillatt. Det diskuteres til tider aldersgrenser for hull i ørene, tannregulering, fjerning av mandler og så videre. Inngrep som regnes som mindre, og som ikke er medisinsk nødvendig. Noen slik inngrep er sammenlignbare med inngrepet som foretas på spede guttebarn av forskjellig religiøs fremtidig tilknytning. Babyene selv er ikke veldig troende, og at et snitt i huden skal gi etnisk tilhørighet skjønner de fleste er tøv.

Hva er konsekvensen av å møte en eventuell diskusjon om rammene for omskjæring av guttebarn med påstand om at et forbud utgjør et forbud mot praktisering jødedom i vårt land? Hvilke holdninger og ideologiske strømninger er det som tar til seg slikt tullprat som gyldige argumenter i en diskusjon?  Når Civitas Bård Larsen, en klok og utdannet mann presenterer disse argumenter i gårsdagens VG, så utøver han, uten å forstå det selv, en nidgjerning overfor de jødene han ønsker å hjelpe. Han forsøker å drepe diskusjonen og gjennom det så hjelper han de som vil jødene ondt.

Det er mer enn 70 år siden krigen og slutten på holocaust, kommunistene fortsatte sine overgrep mot jødene en stund til, men i det store og det hele, så er det på tide å si at overgrep og diskriminering mot jøder er et tilbakelagt kapittel i vår del av verden. Det må være lov å ta en prinsipiell diskusjon om omskjæring av guttebarn på samme måte som vi må kunne diskutere om, og hvilke, ikke-medisinsk nødvendige inngrep skal være tillatt. Det å si at vi ikke skal kreve en reformasjon av jødenes dogmer er også bare tull. Vi lever i en sekulær stat, og det er ikke prester eller religiøse ledere som definerer våre lover og regler, – heldigvis. Vi krever at muslimer som lever i Norge skal innordne seg våre lover og regler fremfor streng tolkning av deres religiøse tekster. Det samme krever vi av alle religioner, og det er ingen grunn til å unnta jøder fra disse kravene. Gjennom å likestille motarbeider vi diskriminering. Det gjelder innen alle områder av samfunnet, etnisitet, religion, kjønn, hudfarge, seksuell legning og så videre..

Jeg har ingen sterke, knapt nok noen, synspunkter på hvorvidt omskjæring av gutter bør være tillatt eller forbudt, men jeg er overbevist om at åpen, ærlig og sannferdig diskusjon om alle sider av samfunnet vårt hjelper oss å beholde demokrati, likeverd og enhet som nasjon. Tåkeprat og tøv skader dette.

 

Share

«Mye, vil ha mer» – landbruksoppgjøret

Nå er det igjen tid for landbruksoppgjør. Dette er en meget pussig greie, om noen skulle finne på å spørre meg..

Bønder regnes som næringsdrivende. De nyter blant annet godt av avskrivningsregler og sånt som næringsdrivende har. Det vil si at hvis de kjøper seg en 4-hjuling, så kan de redusere skatten sin med en andel av 4-hjulingens kjøpesum i flere år.

I tillegg til å være næringsdrivende, hvilket vil si at man driver sitt eget selskap eller sin egen bedrift, så mottar bøndene enorme subsidier, og varene de produseres beskyttes mot utenlandsk konkurranse med toll.
De har egne interesseorganisasjoner som eier bøndenes kunder (Tine, Gilde, Prior, osv..) og de mottar driftsstøtte fra staten. Store (i norsk målestokk) bruk mottar litt mer penger enn de mindre brukene.

Veldig mange norske gårdsbruk er så små at bøndene som drifter dem kun arbeider deltid på egen gård. I tillegg til arbeidet som bonde, har svært mange fulltidsjobb i en annen næring. Jobben som gårdbruker er for mange nærmest en tidkrevende hobby.

Jeg har også et eget foretak. Det er bittelite, så lite at det ikke går an å leve av det, så jeg har en fulltidsjobb i en annen næring «ved siden av», omtrent som bøndene. Selskapet er etablert i distriktsNorge, men jeg mottar ikke en eneste krone i statsstøtte. Jeg vil også ha statsstøtte for å drive egen virksomhet med så liten økonomisk verdi at det er å regne som en hobby. Hvem vil gå sammen med meg og etablere en interesseorganisasjon tilsvarende Bondelaget? Når vi har organisert oss, så krever vi driftstilskudd, tollvern, subsidier, ekstra gode avskrivningsregler, spesielle regler for eiendomstaksering for å få lav eiendomsskatt og mer til..
Bønder kan for eksempel bygge nær hva som helst på eiendommen sin bare de kaller det driftsbygning, og det ser ut som en sånn, uten å følge de byggesøknadsprosessene som gjelder for alle oss andre. Det spiller ingen rolle om bruket er i drift. Bor du på et gårdsbruk, ja så har du mange av godene. Sånn vil jeg også ha det

Hvis bøndene får, så skal jeg også! Det er en uakseptabel forskjellsbehandling når bønder med så liten gård at den ikke er drivverdig får tilskudd hvis ikke jeg får tilsvarende støtte til min ikke-drivverdige virksomhet.

Det finnes noe sånt som 150 000 gårdsbruk i Norge, av dem er ca 40 000 i drift. De andre ligger brakk. De er så små at eierne ikke gidder å gjøre arbeidet som skal til for å få statstilskudd. Regjeringen, denne og tidligere, har forsøkt å tvinge bøndene til å slå sammen de minste gårdsbrukene til litt større enheter slik at en litt større del av arealet gårdsbrukene tar opp kommer i drift. Dette motsetter bøndene seg, – det ville jeg også gjort om jeg hadde et gammelt gårdsbruk som fritidsbolig og nøt godt av en masse fordeler uten å måtte bale med å ha gårdsdrift på eiendommen min.

Det er ikke urimelig med en debatt basert på nøytrale fakta om tilstanden i norsk landbruk, slik at fellesskapets midler ikke unødvendig brukes til å forfordele noen få tusen familier som har klart å slå kloa i et gammelt gårdsbruk. Det er lov å ta en diskusjon om det er riktig å bruke penger på å betale bønder for å være bønder basert på hvor stort areal gårdsbruket de eier har, eller om pengene skal brukes på å bygge gode veier eller til såkornfond for gründervirksomhet, eller til å betale for helsetjenester til syke og gamle.

Bøndene selger jaktrettigheter, og krever derfor avskyting av rovdyr som kan komme til å spise på viltet. I stedet for å passe på dyrene sine så slipper de dem på utmarksbeite der de ramler og knekker beina. Veterinærtilsyn er vanskelig når man ikke vet at dyra er skadet. Når høsten kommer og bonden skal sende dyra til slakting, så finner de kanskje skrotten av en sau som har sultet ihjel etter å ha ramla i skogen eller fjellet. Veien er svært kort til å kreve rovdyrerstatning som du og jeg betaler for, men vi må ikke finne på å kreve at bøndene som mottar disse erstatningene gjeter eller gjerder inn dyra sine. Vi skal betale, smile og holde kjeft..

Share

LO stryker i grunnkurs samfunnsøkonomi

LO’s påtroppende leder utviser kritikkverdig kunnskap om helt elementær samfunnsøkonomi når han i VG 15. april kritiserer regjeringens næringslivspolitikk. Det er selvsagt OK å mene at regjeringen bør prioritere annerledes, men det er ikke der LO’s Hans Christian Gabrielsen går i baret.

LO har brukt tall fra SSB og funnet ut at dersom man istedet for å gi skattelettelser ansatte folk i stat og kommune for de samme pengene, så ville flere mennesker vært i arbeid.
La oss ikke dvele ved argumentet at mange av de som er ledige i «oljå» faktisk ikke ønsker å jobbe i en annen næring, for ikke å snakke om i det vesentlig lavere betalte offentlige..
Problemet med argumentene til LO er at de demonstrerer en total mangel på helt grunnleggende kompetanse innen samfunnsøkonomi.

Det har seg slik at deler av økonomien er utsatt for et negativt konjukturomslag (nedgangsperiode). Dette er en helt vanlig (og til tider alvorlig) mekanisme i økonomien, og henger ofte sammen med overinvesteringer og feilinvesteringer i tidligere år. Også denne gangen.
Det er den til enhver tids sittende regjerings ansvar å ta hensyn til konjunkturene og deres utvikling når de planlegger sin finanspolitikk og legger den frem for Stortinget. Det er likeledes det til enhver tid sittende Stortings ansvar å ta hensyn til konjunkturenes utvikling når de både behandler budsjetter, diskuterer eventuelle prioriteringer eller fremlegger forslag i enkeltsaker. Finanspolitikken er et av de aller viktigste virkemidlene for å jevne ut konjunktursvingningene. Dette gjøres ved å «gi fart» når konjunkturene viser tegn til negativt omslag, og «bremse farta» når økonomien igjen oppnår normal veksttakt eller høyere.
Måten man gir fart er ved å bevilge ekstra offentlig pengebruk, enten i form av investeringer, skattekutt, økonomiske tilskudd, eller andre positive incentiver som skal motivere kapitaleiere til å ta risiko ved å etablere nye arbeidsplasser i en mer risikabel tid. Når man skal bremse opp, så skal man ta bort de positive incentivene, og etterhvert innføre negative incentiver for vekst (skatt, avgift og regulering) slik at den økonomiske veksten jevnes ut og blir mest mulig stabil. Sentralbanken har som delmål for pengepolitikken at inflasjonen (et mål på vekst) skal være på mellom 2 og 2,5% per år. Tilsvarende mål er ikke definert for finanspolitikken, men det hadde muligens vært fornuftig.

Vel, vel, tilbake til LO’s stryk-besvarelse i grunnkurs samfunnsøkonomi. LO mener altså i sin kritikk at regjeringen bør ansatte flest mulig mennesker i det offentlige fordi dette gir raskest utslag i arbeidsledigheten i dag. Hva er feil med dette? Vel, når man benytter ansettelser i det offentlige for å «gi fart» i økonomien, så følger det naturligvis at så snart den økonomiske veksten tar seg opp igjen, og bremsen skal på, så må disse ansettelsesforholdene opphøre. Hvis man tar en veldig rask titt i arbeidsmiljølovens regler for saklig oppsigelse, så er ikke god økonomi en saklig oppsigelsesgrunn, og dermed får man ikke «tatt foten av pedalen». Resultatet er at dersom man benytter offentlige ansettelser som et stimuli i nedgangstider, så gir man seg selv ekstra store problemer ved neste konjunkturomslag fordi man har kjørt økonomien med for stor fart frem mot neste konjunkturomslag.
Dette må vi forvente at ledelsen i LO vet og forstår! Vi må også forvente at de viser denne kunnskap og forståelse gjennom forsvarlig kommunikasjon, selv i valgår.

Selvsagt er ikke dette et argument for å privatisere alle offentlige tjenester. Økonomien trenger at en fast andel er stabil (offentlige tjenester). Dette kan være skole, politi, forsvar, redningstjenester, departementer, kommuner og så videre. Så er det naturlig at offentlige institusjoner kjøper tjenester av private aktører. For eksempel rengjøring, drift og vedlikehold av bygg, noen undervisningstjenester, noen helsetjenester, bygging av veier og jernbane og så videre.
Politikerne, uavhengig av om de er konservative, liberale eller sosialister, må sikre en stabil økonomi. For mye av det ene er like galt som for mye av det andre.. Kombinasjonen av grunnleggende verdivalg og økonomisk forståelse må danne grunnlag for prioriteringene (hva skal man gjøre mer av, og hva skal man gjøre mindre av) og det må holdes sammen med vurderingen av om den økonomiske utviklingen (konjunkturutviklingen) til enhver tid gir rom for det omfanget man ønsker av det man ønsker.
Hvis du har lyst å reise på ferie, så må man normalt velge bort noen ting man ellers ville unnet seg. Sånn er det også i politikken

Share

Billigere drivstoff på landet

Ap og Sp kritiserer regjeringen for å likebehandle by og land når det gjelder miljøavgifter (les: straff for forurensning).

Sp opplever en sterk vekst for tiden, utvilsomt I forbindelse med regjerings reformarbeid og totalt manglende evne til å begrunne disse. Vi kan nevne I fleng; ulvebråket, nærpoliti-, HV, sykehusreform, kommunereform, og så videre..

Ap ser sitt snitt til å «ri på Sp-bølgen» og kaster seg på kritikken I åpenbar brunnese-smiskestil.

De siste dagene har Sp med Ap prestert å kreve differensierte drivstoffavgifter mellom by og land, fordi de ekstra miljøavgiftene som er lagt til drivstoff er kostbart for de som ikke har noen alternativer til bruk av bil. Begge partiene var tilhengere av økte miljøavgifter på drivstoff da dette ble behandlet I Stortinget. Nå ser de på muligheten til å differensiere prisene fordi forurensning ikke er like kritisk I spredt bebodde landkommuner som I tett bebodde bykommuner. Sp og Ap velger glatt å ignorere det elementære faktum av forurensning I luft beveger seg med vinden. De velger glatt å ignorere at skipstraffik (I stor grad et storbyfenomen, fordi havnene stort sett er nær byene) står for en stor del av luftforurensningen langs kysten.

Glemt er dagens allerede subsidiering av landkommunene når det gjelder drivstoff gjennom kravene til lik pris I hele landet, der selskapene som selger bensin og diesel ikke har anledning til å la nordlendingene betale fraktkostnadene til drivstoffet sitt selv. Vi søringan betaler ekstra for at bensinen skal koste tilnærmet det samme I hele landet. Selskapene har kun lov til å belaste fraktkostnadene fra terminalen ut til bensinstasjonene. De har ikke lov til å belaste kostnadene med å frakte drivstoffet fra sør-norge og til midt- og nordnorge.

Hvis vi tenker oss inn I neste stortingsperiode, og la oss si at Sp og Ap får regjeringsmakt. Hvordan tror vi en slik avgiftsdifferensiering vil se ut? Er det noen I dette landet som er naïve nok til å tro at Ap vil redusere avgiftene til drivstoff x antall km fra en by med 50 000 innbyggere? Det er langt mer sannsynlig at byene får en egen by-avgift I tillegg

Share

Forsvarets avhending av materiell

En nå pensjonert karriereoffiser med plettfri CV står nå tiltalt for korrupsjon. Påtalemyndigheten mener at han, og han alene, er ansvarlig for at utrangerte MTB’er, jagerfly og beltevogner er solgt både til afrikansk milits, amerikanske rikinger og til russiske styrker.

Det er selvsagt korrekt at disse salgene aldri skulle vært gjort, men er det rett å gå etter en saksbehandler i FLO, når alle med litt vett i skallen skjønner at han ikke har kunnet forestå disse salgene uten at noen av hans overordnede har kjent til dette?

Dagbladet omtaler saken slik

Saksbehandler, uansett militær grad og ansiennitet, betyr at man er nederst på rangstigen. Man har overordnede som skal godkjenne og vurdere de saker man behandler. Når det er snakk om utrangert militært utstyr, hvor det er dokumentert at UD (Utenriks Departementet) har behandlet saken, så er det enda mer åpenbart at saken ikke har gått rett fra saksbehandleren og til en saksbehandler i UD. Sakene har åpenbart vært diskutert blant ledelsene, i det minste, muntlig.

Orlogskaptein Stavrum, er åpenbart, slik han selv forteller i rettsaken mot ham, en syndebukk. Ledelsen i FLO har selvsagt kjennskap til saker som havner i departementene, og salg av materiell som står på embargo-listene i FN diskuteres åpenbart med ledelsen både i FLO og i departementene (UD og Forsvars Departementet).

Det er en teoretisk mulighet for at daværende utenriksminister ikke var informert om salget av MTB’er til britiske CAS, et selskap som var/er kjent for kjøp og salg av militært materiell, – jeg regner det som særdeles lite sannsynlig. Mannen som var utenriksminister den gangen har vært tatt i løgn flere ganger, og det har vært flere saker om at hans kompiser har fått særbehandling de ikke burde. Han forteller nå at han ikke kjente til salget av MTB’ene, – er det noen som helst i dette landet som er naïve nok til å tro på det???

Det er fint at norsk presse skraper på overflaten av saker som denne, men jeg skulle ønske at de ville grave dypt, virkelig dypt. Vi har et sterkt behov for at våre politiske ledere, og deres medhjelpere (rådgivere, departementsråd, med flere) stilles til veggs når de lyver. Landet vårt trenger at disse menneskene stilles til ansvar når de forsøker å vri seg unna sine ugjerninger. De som er valgt av «folket» (les partiorganisasjonene sine) til å utarbeide lovverk og å utvikle samfunnet og vår nasjons fremtid, er nødt til å holdes i stramme tøyler slik at de holder sin sti ren. Det må få konsekvenser for dem når de utnytter sin stilling og missbruker tilliten og makten de disponerer.

Stavrum er muligens skyldig, hva vet jeg? Men – han er ikke den eneste den øverste ansvarlige i dette, og han skal ikke bære skylden og straffen alene. Salg av MTB’er til et selskap som er kjent for videresalg av utstyr til høyestbydende, blir selvsagt diskutert i både FD og UD. Spesielt når det går rykter om at utstyret kan havne i land FN har våpenembargoer mot. Straffes den som straffes bør. Rettsaken føres åpenbart mot feil mann i denne saken.

Share

Kommunereformen av 2017

Helt siden før vi skrev 1990 har stortingspolitikere og politiske ledere snakket om behovet for en kommunereform som reduserer antallet kommuner. Hensikten er å redusere antallet administrative enheter som drifter de lokale tjenesteleveransene. Dette handler naturligvis om samfunnsøkonomi, fordi det å drifte en kommuneadministrasjon har en noenlunde fast kostnadsbase som er bundet opp i lønninger, IT-systemer, sentralbordløsninger og så videre. Tjenestene som skal leveres er geografisk bundet, hjemmehjelperne, brannstasjonene og politistasjonene er nødt til å være der som folk bor. De har nasjonale tidskrav som skal overholdes. For redningstjenestene er det snakk om responstid, for hjemmehjelper, helsesøstre, vannverk, renseverk og andre tjenester som skal leveres til innbyggerne, så er de nødt til å ha nærhet til menneskene disse tjenestene skal leveres til.

I korte trekk betyr dette at det er unødvendig kostbart for nasjonen å ha kommuner med noen få tusen innbyggere. Hvor lavt innbyggertall landet kan akseptere for en normal kommune våger jeg ikke gå inn på. Det må være helt klart at våre sentrale myndigheter bestemmer hvilke tjenester kommunene skal levere, og hvilke tjenester som skal leveres av staten og private.
Utgangspunktet for den pågående kommunereformen er å slå sammen de kommunene som ikke har størrelse nok til å levere de tjenestene som sentrale myndigheter ser for seg skal leveres til befolkningen i disse kommunene.

Dessverre er det noen som forteller at sammenslåingene også handler om å skape enheter som er så store at de kan tiltrekke seg spesialkompetanse som kommunene trenger.
Jeg bor selv i en liten kommune, liten i innbyggertall, men relativt stor i geografisk utstrekning. Min kommune slår seg frivillig sammen med en nabokommune. På grunn av vekst trenger min kommune å gjøre store infrastrukturinvesteringer. Kommunen trenger erfarne prosjektledere innen bygging av eldresenter, sykehjem, skoler og mer. Geografisk nærhet til Oslo gjør at mennesker med nødvendig kompetanse er tilgjengelig for kommunen. For noen kommuner, spesielt i utkantnorge så er det ikke så enkelt. Kommuner som i dag har 600 – 700 innbyggere kommer ikke til å tiltrekke seg erfarne prosjektledere, spesialister på vannverkutbygging eller andre typer spesialkompetanse. Problemet er ikke isolert til størrelse, men også nærhet til en storby der denne kompetansen vokser fram.

Jeg tenker at når regjeringen nå tvinger sammen en håndfull småkommuner der kommunens ledelse har for liten innsikt til å forstå hensikten med reformen, så gjøres det med så liten kraft, i så liten skala og med så dårlig kommunisert forklaring at det er mer til skade for regjeringens reformprosjekt enn det er tjenelig for landet.

I de minste kommunene er kommuneadministrasjonen en vesentlig arbeidsgiver. Der disse mikrokommunene ligger ved siden av hverandre, og disse slås sammen, så bortfaller en god del av arbeidsplassene i dette geografiske området. Det reformen i praksis gjør er å flytte lønnskostnaden for disse menneskene fra et kommunalt budsjett til NAVs statlige budsjett. Noen IT kostnader og kanskje litt husleie bortfaller kanskje også. Det er få eller ingen andre arbeidsplassene i disse kommunene, og det er stor sannsynlighet for at det for nasjonen er ett fett om vi betaler deres livsopphold gjennom skatt overført til kommunens driftsbudsjett eller om det er via NAVs budsjett. I bunn og grunn er det ikke i nasjonens rent økonomiske interesse at folk bor så spredt som vi gjør i landet vårt. Ut fra et rent økonomisk perspektiv burde vårt bosetningsmønster vært mer likt svenskenes. Mer villmark og flere større befolkningssentra.
Men er det et slik landskap vi som nasjon vil ha? og hva er vi villige til å betale for det?
Hvilke tjenester skal vi slutte med for å finansiere dagens bosetningsmønster?

Dessverre er det svært få som tør å fortelle oss sannheten om den økonomiske fremtiden til landet vårt:
Overføringen fra oljefondet kommer til å bli mindre etterhvert som avkastningen fra oljevirksomheten reduseres i takt med at oljefeltene tømmes og oljeprisen faller. Vi blir mange pleietrengende syke og eldre målt i andel av befolkningen. Oljeøkonomien som har utgjort en stor del av det økonomiske grunnlaget er gjennom en nødvendig nedtur, og den vil med all sannsynlighet ikke vokse til gamle høyder igjen. Inntil noen finner på noe nytt å drive med, må vi belage oss på mindre økonomisk aktivitet som kan skattes til inntekt for velferden vår. Det igjen betyr, at når kostnadene til pleie av en stor andel pleietrengende og pensjon til mange som ikke er i arbeid, så er vi som nasjon nødt til å kutte i fellesskapets kostnader. Dagens regjering har valgt å kutte litt i administrasjonskostnader i kommunenorge. Reformen skulle vært gjort for lenge siden, men den er dessverre en dråpe i havet. Skattene må sannsynligvis økes, og svært mange offentlige tilskudd må opphøre. Kommunene må slutte å gi penger til idrettslag som ønsker seg kunstgress, vi må slutte å betale for prøverørsbefruktning og vi må slutte å bygge tunneler og broer til øyer med et fåtall innbyggere. Det er en stor sannsynlighet for at overføringer til landbruket må reduseres betraktelig, erstatning for rovdyr må kuttes eller reduseres. Mange statlige og kommunale økonomiske goder kommer til å bortfalle. Vi er så vant til dem at det å miste dem kommer til å både merkbart og vanskelig. Det kommer til å bli en masse motstand mot endringene, og vi kommer sannsynligvis til å utsette endringene lenger enn vi gjør lurt i..

Så tilbake til kommunereformen, spiller det noen rolle om vi slår sammen 2 mikrokommuner på kysten? Nei, – det er bare støy. Problemet er ikke at vi lønner folk gjennom statlig overføring til kommunens lønnsbudsjett istedet for NAV. Problemet, om vi skal se på dette som blåruss er at folk har fått lov til å bosette seg der de selv ønsker. Det har gitt oss en meget kostbar leveranse av velferdstjenester som helsehjelp og redningstjenester.
Det er selvsagt bedre å la folk ha en jobb som føles meningsfull enn å la dem gå på sosialtrygd. Vi andre betaler for deres livsopphold gjennom vår inntektsskatt og våre private arbeidsgiveres selskapsskatt. På ett eller annet tidspunkt, noen år fram i tid, så blir vi nødt til å ta diskusjonen om økonomiske prioriteringer av velferd, statlig støtte og finansiering og hvilke kostnader folk må tvinges til å ta selv. Det kommer til å bli svært ubehagelig, og så lenge våre politikere, på alle plan, heller vi litt litt penger til alt enn å fullfinansiere tjenestene de sier de prioriterer, så utsetter vi bare det ubehagelige. Jo lenger vi utsetter det, jo verre blir det.

Det er på ingen måte en ønskesituasjon, men et resultat av manglende politisk ledelse gjennom mange år. De ansvarlige kommer ikke til å motta noen straff for dette…

Share