USAs nyvalgte president Donald Trump

Det er nå noen få dager siden USAs stemmeberettigede borgere valgte Donald Trump til sin nye president.

Det er mange som mener å ha mye kunnskap om Donald Trumps forestående presidentskap. Han kommer til å bli sånn eller slik. Han er en gave eller en katastrofe for USA og verden slik vi kjenner den i dag.

Hva skal man si? – Sludder og vås. Mannen har ikke valgt noen rådgivere enda, han har kommet med svært få uttalelser om forestående handlinger. Det eneste som er alment kjent er at valget, og valgets kommunikasjonsform, løfter, svada, valgflesk og så videre er bak oss. Mannen er valgt og tiltreder sitt embete en gang i Januar 2017. Hva han kommer til å stå for, hva han kommer til å gjennomføre, er det ingen som vet. Alle som mener å vite, prater om ting de ikke har det minste greie på. De gjetter.
Enkelte kommer naturligvis til å gjette riktig, og de vil om noen år bli presentert i media som genier og eksperter til tross for at de har per i dag har like stor kunnskap om sidesprangene til bestevenninen til kompisen til presidentdatteren i Tadsjikistan, – dersom en sådan finnes.

Det vi kan si, er at basert på det lille vi har sett av Donald Trump sammen med statsledere, så kan vi påstå at sittende president Obama, tilsynelatende ikke er spesielt imponert av den nyvalgte president. Dersom det stemmer at Trump er villig til å benytte både Obama og tidligere president Clinton som rådgivere, så tyder ikke det på at Trump har særlig stor tillit til egne evner i sitt nye embete. Hvorfor skulle han ellers valgt å ta i mot råd fra tidligere presidenter fra opposisjonen? Det blir som om Erna skulle spurt Jagland til råds..

Hvorfor skulle han ha noen som helst evner til et slikt embete? Mannen har drevet forretninger i en mannsalder. Det er vesentlig forskjell på å drive virksomhet der man til syvende og sist personlig tjener eller taper på utfallet av beslutninger som fattes. Noe helt annet er å drive utenrikspolitikk i midtøsten, en statsmannskunst der ingen noen sinne vil kunne se at beslutninger som fattes gir enten mer eller mindre penger i statskassa, eller på noen måte tjener USAs interesser direkte. Og så har vi selvsagt temaet innenrikspolitikk med temaet sosialt sikkerhetsnett. Dette temaet er meget lite populært i USA, deres politikk ligger mange sjumilssteg til høyre for den politikk vi er vant med her i Skandinavia. Like fullt, det finnes et sikkerhetsnett som er finansiert av staten, noe som i mange næringsvirksomheter ikke finnes, og i den grad det finnes, så handler det om forsikring og å reduksjon av skader på mennesker, fremfor å finansiere livsopphold til langtidssyke eller andre grupper som vi i vårt samfunn regner som trengende og kvalifisert for fellesskapets støtte og hjelp.

Det eneste vi kan si om Donald Trump, er at han etter å ha ledet virksomheter i mange år er vant med at folk rundt ham har egne agendaer, egne små politiske spill som han må gjennomskue og utnytte for å få gjennomført de sakene han selv ønsker å få gjennomført. Han har lang erfaring i å velge støttespillere som kan hjelpe ham i nå hans egne mål, og han har erfaring i å bytte ut disse menneskene dersom de ikke passer i hans plan og dens utvikling.

Vil han være positiv eller negativ for USA og verden? Det er det ingen som i dag kan si noe som helst fornuftig om. Mange uttaler seg som om de har greie på sakene, men i bunn og grunn, så driver de lotterivirksomhet der de kan komme til å fremstå som eksperter i framtiden dersom de gjetter riktig, og så er det ingen som husker dem om de gjetter feil. Vi får vente og se, og så må vi håpe at våre politikere gjør det samme og agerer på de tegn og signaler som kommer om hvordan vi bør prioritere i vår utenriks og sikkerhetspolitikk. Denne er meget tett knyttet til USA, så de føringer Trump kommer med vil ha store konsekvenser for våre kommende statsbudsjetter og sikkerhetspolitikk.

Share

Antiterror – Politi eller Forsvar

Noen har løfta lokket på debatten om hvem som bør ta seg av terrorbekjemping på fartøyer og oljeinstallasjoner på norsk territorie.

Det er vel ikke mange som er i tvil om at denne noen er Forsvaret. Med de signalene som sendes om fortsatt underfinansiering i mange år fremover, så ser deler av forsvarsledelsen sitt snitt til å forsøke å grabbe til seg oppgaver som de senere kan bruke som begrunnelse for å opprettholde ressurser og finansiering.

Antiterror er aktivitet en stat bedriver i fredstid. I fredstid er det Politiet, og kun Politiet som har mandat til å utøve vold i eget land. Det er Politiets oppgave er å pågripe forbrytere slik at de kan stilles for en domstol. Politiet er ikke, og skal ikke være trent på væpnet bekjemping. Dette gjelder naturligvis også for Politiets antiterrorgruppe, selv om denne har en større bekjempingsevne enn de mer ordinære innsatsgruppene til Politiet.

Forsvarets spesialstyrker er trent til å håndtere ekstreme situasjoner, og er meget godt egnet til terrorbekjempelse. Men, og det er et viktig men, Forsvarets ressurser er ikke beregnet på pågripelse. De har evne og kapasitet til det, men deres primære funksjon er bekjemping av væpnede motstandere, hvilket vil si å drepe eller på annen måte uskadeliggjøre en motstander. De er krigere, ikke politifolk.

Ettersom Forsvarets spesialstyrker skal ha evne til å komme seg ubemerket inn i et område eller om bord i fartøyer i fart, så har de både trening i bruk av, og tilgang til for eksempel ubåter eller fly/fallskjermer. Marinejegerkommandoen, er et eksempel på ens styrke som er trent på å benytte ubåter til å komme seg ubemerket til et sted.

I diskusjonen om hvem som skal ha ansvaret for terrorbekjempelse på et fartøy eller en oljeinstallasjon innenfor norsk territorialfarvann, så er det selvfølgelig Politiet så lenge vi diskuterer fredstid. Da er neste spørsmål, hvem i Politiet har dette ansvaret, og med ansvar menes også mandat til å beordre voldsbruk?

Politimestrene våre har svært stort ansvar, mandat og makt innenfor eget ansvarsområde i fredstid. Det er politimesteren som avgjør hvorvidt det skal benyttes vold mot en motstander, og han/hun har mandat til å sette inn egne ressurser eller be om forsterkninger han/hun finner det for godt å etterspørre.

Det er viktig å forstå at selv om Politiet har ansvaret for terrorbekjempelse i Norge, så er ikke det ensbetydende med at de også skal bekjempe eventuelle terrorister. Det innebærer at de skal ha en stående beredskap for å kunne skaffe ressurser som mannskaper, transportkapasitet, sanitet, samband, mandat og taktisk ledelse. De skal sørge for evakuering av berørte mennesker og dyr, og sikre at folk (journalister og andre) ikke tar seg inn i området og kommer til skade.

Spesialstyrkenes kapasitet og beredskap skal ikke diskuteres her, så vi får nøye oss med å beskrive at dersom en politimester ber om støtte fra Forsvarets spesialstyrker, så vil Justisdepartementet forespørre Forsvarsdepartementet som i sin tur videreformidler forespørselen til relevante beslutningstakere for spesialstyrkene.

Dersom spesialstyrkene skal ha stående beredskap for terrorbekjempelse, så innebærer dette at de til enhver tid binder opp relativt store ressurser hjemme. Disse ressursene kan da ikke reise på oppdrag for NATO eller andre, de kan ikke øve i utlandet eller dra på øvelser over noe tid. I tillegg vil de sannsynligvis kreve stående beredskap på egne dedikerte helikopterressurser, fartøyer, kjøretøyer. Dette vil selvsagt være svært kostbart. Det vil også bryte totalt med prinsippet om at Forsvarets mannskaper er soldater, krigere som bekjemper fiender, dersom de plutselig skal begynne å fokusere på pågripelse med minst mulig bruk av vold.

Selvfølgelig er antiterror Politiets ansvar. Dersom motstanderen er flere tungt bevæpnede grupper som har ‘erobret’ flere viktige installasjoner, så er det sannsynligvis naturlig at Forsvarets bes om å stille med ressurser som nedkjemper noen eller alle disse gruppene. Dersom det er snakk om noen Greenpeace-tullinger som har lenket seg fast i en oljeplatform, eller voldelige dyreaktivister, så er det helt klart feil å sette inn Forsvarets spesialstyrker for å nedkjempe dem. Da må Politifolk brukes for å pågripe dem.

Share

Tante Pose er sur – «Det grønne skiftet»

I dag la regjeringen fram sitt forslag til statsbudsjett for 2017. VG skriver at Tante Pose er misfornøyd med statsbudsjettet fordi det ikke tvinger frem et grønt skifte.

Norge har lovet å kutte de samlede CO2 utslippene med 40% frem mot 2030. Tante Pose tapte kampen om plastposeavgiften, men fikk gjennomslag for flyseteavgiften. Nå surmuler hun fordi regjeringen ved Høyre og FrP ikke øker bensin- og dieselavgiftene nok til at det monner i CO2 regnskapet.

LItt statistikk om CO2 utslipp i Norge: miljøstatus.no

Trine har nok glemt at CO2 utslipp fra biltrafikk, inkludert tungtransport og kollektivtrafikken, utgjør om lag 23% av landet totale CO2 utslipp. La oss tenke oss at man reduserer dette med 40%. Det vil si at 40% av alle forflytninger på veiene i Norge enten må opphøre eller foregå med ikke-fossilt drivstoff. Dersom man tenker seg at forbrukere, busselskapene og transportnæringen (også utenlandske vogntog) skal betale så mye i avgifter at de heller velge å avstå fra å kjøre, så vil det medføre en bråstopp for norsk økonomi.
– Hvorfor? – Jo, ganske enkelt fordi vi har spredt bosetting i landet, næringslivet er også spredt tynt ut over landet, og er helt avhengig av å bruke bil til å transportere varer til kundene sine. Et eksempel, laksen som oppdrettes langs norskekysten, den svømmer ikke til Kina, Russland og Europa på egenhånd. Etter at den er slaktet i Norge, så stappes den inn på lastebiler og kjøres dit den skal leveres. Fisken som skal til Kina, fraktes muligvis med fly, det vet jeg lite om..
Når norske skogbrukere skal selge tømmeret sitt, så fraktes det med bil. Når bøndene våre skal sende melk, egg, og dyr til Tine, Prior og Gilde, så fraktes det med bil.

Dersom 40% varetransporten skal flyttes bort fra veien, så må stortinget bevilge avsindige beløp til massiv utbygging av jernbane, med et tusentalls godsterminaler. Dette transportnettverket må være så omfattende at nærtransport fra terminalene til produsenter, leverandører og kunder kan foregå med hydrogen- og el-biler. Sannsynligvis vil strømforbruket fra en slik jernbane kreve en storstilt modernisering av norske kraftstasjoner. Alle gamle turbiner må erstattes med moderne, effektive turbiner, og det må sannsynligvis bygges ut mye ekstra kapasitet.

Løsningen på CO2 utslipp er åpenbart ikke avgifter på fossilt drivstoff. Disse avgiftene er en total avsporing, det er rett å slett å forlede det norske folk når man forteller at drivstoffavgiftene har til hensikt å gjøre noe som helst for miljøet. Det er rett å slett et narrespill, det er løgn. Tante Pose er sur fordi hun lyver og ingen tror nok på løgnen hennes til å innføre de avgiftene hun vil ha. Hun innrømmer selv at opposisjonen, det vil si Arbeiderpartiet ikke tror noe mer på narrespillet hennes enn den sittende regjeringen gjør, så hun tjener ikke noe på å kaste regjeringen.

Hva skal til for å flytte redusere CO2 utslipp fra veibundet trafikk med 40%?
Først, 40% er MYE. Denne reduksjonen, om vi faktisk har til hensikt å gjennomføre den, vil kreve enorme endringer. Teknologien finnes delvis, men er ikke på langt nær tilstrekkelig utbygd til at det er realistisk å oppnå målet. Ikke engang for privatbilister.
La oss tenke oss at 5% av bilparken (privatbiler) byttes ut hvert år. Det betyr at vi må ha 8 år der samtlige biler som kjøpes enten er el-biler eller hydrogenbiler. Til at det skal være realistisk, så må det settes i gang en storstilt utbygging av fylle-/ladestasjoner. Ved utgangen av 2015 var det 1580 bensinstasjoner i Norge. Hvis det koster ca 20 millioner per fyllestasjon, så gir dette en utbygningskostnad på 31.6 milliarder, eller 1% av BNP for 2015.

Tenk deg at vi starter utbyggingen i dag, med 10 fyllestasjoner i måneden hver måned de neste 13 årene. Så skal bilprodusentene legge om sin produksjon ganske markant for å erstatte landet 2.6 millioner privatbiler, 470 000 vare- og kombinertbiler, 100 000 busser og lastebiler og 270 000 traktorer. Da har vi ikke tatt med motorsykler, mopeder, beltekjøretøy og så videre..

Hvis vi skal nå målet om 40% reduksjon av CO2 fra veibundet trafikk, så bør det være temmelig åpenbart at staten må inn med betydelige subsidier, skatteincentiver og annen premiering for å lykkes. Det å øke kostnadene for eksisterende bilpark med noen ekstra avgifter er totalt meningsløst.

Ta en titt på statistikken fra miljøstatus.no lenger opp på siden, og prøv å se for deg de endringene som skal til for å oppnå en 40% reduksjon av utslipp. Det er ganske betydelige endringer. Det er også begrenset til CO2, vi har ikke tatt hensyn til Metan, som er en langt farligere klimagass, og der landbruket er hovedutslippskilden. Sau på beite som skrangler rundt i skog og fjell og promper og driter er en viktig utslippskilde. Dersom vi setter sauene på låven og samler opp avføringen, så kan vi samle noe av gassen og omgjøre den til noe mindre miljøfarlig. Det krever en total omlegging av landbruket – tenk deg de konfliktene vi må gjennom fremover for å få dette på plass…

Det er mye enklere å syte litt om bensinavgifter enn å gå i kamp med bondelaget…

Share

Tror de vi er idioter?

Abid Raja, en mann som stort sett uttaler seg på fornuftig vis, kaster seg inn i de stadige angrepene på den regjeringen han selv er en del av. VG

Abid Raja påstår, som mange andre, at 1.4 milliarder skattekroner er sløst vekk på flyktningemottak som står tomme. Abid er smartere enn dette. Han forstår veldig godt at når sentrale myndigheter blir nødt til å bygge opp flyktningemottak i beredskap på kort tid, så koster det nødvendigvis mye penger. Når så flyktningestrømmen, av forskjellige årsaker, ikke kommer, og beredskapkapasiteten står ubenyttet, så blir disse kostnadene veldig tydelige.

Det er selvfølgelig et godt innslag av god gammel misunnelse i dette. Man unner ikke eierne av de nyetablerte mottakene de pengene de kontraktsmessig har krav på. Man syns det er usmakelig at private investorer har risikert sine egne penger på å hjelpe staten, og så sitter de igjen med gevinst på den risikoen.

Det er langt mer interessant å finne ut hvorfor problemet med en plutselig økning i antall flyktninger oppsto, enn hvorfor sentrale myndigheter kunne finne på å etablere en beredskap før man visste om det ville bli behov for disse plassene. Dette kommer garantert også til å bli utfallet etter at Morgan (Kane) Kolberg har dratt Sylvi Listhaug inn i avhør i kontroll og konstitusjonskomiteen. Regjeringen handlet forsvarlig og korrekt da de, basert på informasjonen de hadde, etablerte kapasitet for å kunne ta i mot et tilsvarende mengde flyktninger i år. Situasjonen hadde vært langt mer alvorlig dersom det kom like mange flyktninger uten at regjeringen hadde etablert noen kapasitet for å ta dem i mot.

Kritikken har ett element av sannhet i seg, men det er alt for drøyt å klandre nåværende regjerning og Listhaug spesielt for den. Det handler om at de som sitter i kommuneadministrasjoner, fylkesadministrasjoner, departement og etater må lære og forstå, at de bruker andre folks penger. I det ligger at de må sikre at kostnader kan reduseres raskt, og skal brukes på fornuftig vis. I saken som nå er tema, så betyr det at stat, fylker og kommuner, i etterklokskapens visdom, burde ha sikret seg at leiekontraktene på de nye flyktningemottakene man etablerte hadde kort løpetid, det vil si at de kunne termineres på kort varsel.

Dersom vi hadde fått en stor mengde flyktninger over grensa i år igjen, så kunne man løpende forlenge kontraktene etter behov, og latt være å forlenge etterhvert som man så hva man trengte. Alternativt, så må de som nå kritiserer regjeringen (heriblant regjeringspartner Venstre) akseptere at tilbudet flyktninger som kommer får er langt billigere enn de mottak som er etablert i dag. Beredskapsplassene kunne for eksempel være utrangerte køyesenger fra forsvaret plassert i store OB Wiik plasthaller (eller tilsvarende telt). Man kunne supplert med mobile toaletter og dusjer, av den typen man ser på festivaler og konserter. Jeg kan levende se for meg de forargede trynene til venstresidepolitikere dersom regjeringen hadde etablert et tilbud av denne typen, men det ville vært langt enklere å etablere den typen plasser på kort varsel, og langt enklere å redusere kostnadene til dem dersom det viste seg at man ikke trenger dem. Poenget at et slikt tilbud ville vært like bra eller bedre enn det tilbudet mange flyktninger har i de mottakene de bodde i fra før hadde ikke fått mye oppmerksomhet i landets aviser.

Så er selvfølgelig problemet at hva om vi bygger ned kapasiteten i år, og så lover Jonas Gahr Støre 10 000 nye plasser i valgkampen neste år? Da har vi ikke lenger nødvendig kapasitet til å ta imot de 30 000 eller 50 000 som kommer over grensa. og kritikken blir snudd på hodet

 

Share

Urokråker i skolen. Egne klasser for urokråker?

Den norske Fellesskolen er en betegnelse Trond Giske fant på etter at Enhetsskolen fikk et litt negativt preg på 1990-tallet. I bunn og grunn er det snakk om skolen, den norske offentlige skolen. Alternativene er friskoler (offentlig finansierte private skoler), privatskoler (privat finansierte) og hjemmeundervisning. De aller fleste landene i OECD har samme oppbygging av skolesystemene sine, så å benevne skolen som Fellesskolen, handler mer om å stemple de som velger andre skoler som annerledes enn at Fellesskolen er noe spesielt å snakke om.

Et trekk som ofte trekkes frem om skolen, er at den inkluderer de elevene som har spesielle behov. Våre politikere har bestemt at vi ikke skal ha spesialklasser for unger som ikke er i stand til å ha normal omgang med andre unger. Jeg snakker om urokråkene, de som ikke er i stand til å forhold seg til disiplinen som strenge lærere praktiserer. De som ikke klarer å sitte på stolen sin igjennom en skoletime, de som tidvis kaster skolebøker og stoler, de som legger seg ned på tur og nekter å gå, de som kaster grus, stein og pinner på medelever i friminuttene. Disse ungene er ofte nærmest venneløse, de er ensomme fordi de andre ungene er lei av dem. I det politiske prinsippet at vi som skolebarn skal lære å omgås mennesker som er forskjellige fra oss selv, har vi også valgt at en del unger skal overlates til ensomhet, et evig stempel som vanskelige problembarn som har forstyrret og plaget sine jevnaldrende.
Skolen er pliktig til å forsøke å finne løsninger som kan hjelpe unger med utfordringer å passe inn i «normalformen» som alle ungene eltes inn i i skolekakedeigen. Disse løsningene innebærer dialog med foreldre for å få foreldrene til å hjelpe eller presse ungene til å tilpasse seg. Det innebærer også kontakt med barnevern, PPT (Pedagogisk Psykologisk Tjeneste) i kommunen, spesialpedagoger, assistenter og så videre. Alle disse tiltakene legger enten press på ungene (noe enkelte ikke trenger mer av) eller virker stigmatiserende overfor unger som allerede er i faresonen for ensomhet.

Jeg har lyst å stille spørsmål til denne politikken, kan det være bedre å samle de ungene som allerede har falt utenfor i egne klasser eller grupper. Ikke dustegruppa eller tjukk-i-hue-klassen, men C- eller D-klassen. På den måten kan skolene etablere små klasser for barn som trenger større voksentetthet enn de som passer inn i «normalen». Ved å samle disse barna i en felles gruppe, så slipper de å være alene. Noen av dem kan unnslippe ensomhet.

Argumentet om at de vil falle utenfor, bli stigmatisert som tjukke i huet og så videre, vil fremsettes av de som ikke forstår at ungene har det slik allerede. Det er ikke gitt at ungene får det verre av å samles i et fellesskap. Det er ingen ting i veien for at hver kommune har minst en «spesialklasse» for disse ungene. De trenger sannsynligvis ikke egne skoler. I tillegg kan det være slik at den tryggheten disse ungene får av å være del av et fellesskap kan gi dem trygghet til å bli med på fotballaget, håndballaget, friidretts- eller skigruppa. De kommer ikke til å bli utestengt fra disse gruppene fordi de går i klassen som har en lærer ekstra. Den ekstra læreren kan med fordel være spesialpedagog, ha spesialkompetanse innen barnepsykologi, ha barnevernskompetanse eller på annen måte være ressurspersoner for barna.
Jeg har ikke noe belegg for å hevde at ungene jeg skriver om her er mer utsatt enn andre for å ende opp som kriminelle, men det er ikke helt utenkelig at de kan være overrepresentert i en statistikk for dette. Dersom de er del av en gruppe, så vil de også ha støttepunkter som kan hjelpe dem til å unngå en slik voksenfremtid.

Noen av konsekvensene av dagens politikk er at en del unger stemples som ufordragelige urokråker, de er ensomme og venneløse, de deltar sjelden i idrett, de skaper støy og forstyrrer læringen til de andre ungene. De krever uforholdsmessig mye energi og fokus fra læreren, energi og fokus som går med til å holde noenlunde kontroll på barnet istedet for å undervise eller hjelpe andre unger med faglig forståelse.

Det er ikke gitt at de andre elevene vil oppnå målbar bedring i læringsutbyttet av en endring av denne politikken, men jeg tror det er ganske sikkert at en del elever kan oppleve langt mindre ubehag, slippe ensomhet, og føle mindre press fra foreldre, medelever, lærere og andre fagpersoner..

Når disse ungene krever så mye av lærerens oppmerksomhet og fokus, så sier det seg også selv at de legger beslag på en stor del av den tiden som lærere uten slike elever kan benytte til å lage tilpasninger i opplæringen av ungene, hjelpe barn som trenger støtte til forståelse eller for å komme i gang med arbeid eller oppgaver.

En god artikkel av Erling Lars Dale som handler om noe helt annet, men som det er vel verdt å lese: https://www.utdanningsforbundet.no/upload/Diverse/Utdanningsakademiet/Bedre%20Skole/BS_1_09/BS_01-09-Dale.pdf

 

Share

Norsk statistikk: Innvandrer, utlending, asylsøker, nordmann, WTF?

Statistikken som utgis i Norge i dag er full av politisk tåketale. I alle fall når det er snakk om ting som kan være ubehagelige. For eksempel kriminalstatistikk; Noen snakker om utlendinger, noen snakker om innvandrere, noen snakker om asylsøkere, noen om nordmenn, og noen om etniske nordmenn.

Hva betyr det? – Vel i første omgang, det er helt umulig for ordinære folk å skjønne hva det er snakk om. Når en politiinspektør i Haugesund i frustrasjon sier at innvandrere er grovt overrepresentert i kriminalstatistikken, så møtes han med statistikk som viser at nordmenn er verst. Samtidig så vet vi at så snart man har fått norsk pass, så er man nordmann helt uavhengig av i hvilken grad man har valgt å bli norsk (integrere seg).

Hvorfor er dette en problemstilling? Vel, hvis 2. generasjons innvandrere fra for eksempel Danmark er kriminelle, så er de norske nordmenn. Ikke noe problem med det. Men de er samtidig en gruppe med noen spesielle egenskaper. Egenskaper som gjør at det kan være hensiktsmessig å omtale dem som en spesiell gruppe. Det er mulig at det finnes ressurser i landet vårt som kan stilles til rådighet for å hjelpe gruppen med en bedre tilpasning til landet deres (Norge).

Det kan ikke være noen tvil om at det å være barn av imigranter må være vanskelig. Man skiller seg ut i forhold til den øvrige befolkning med utseende, kanskje også med språk og holdninger/atferd, samtidig som man har svært begrenset kjennskap til foreldrenes fødeland. I tenårenes søken etter egen identitet, en periode som er vanskelig for mange, å må det være ekstra vrient å tilhøre en gruppe som skiller seg ut på grunn av utseende (hudfarge). I alle fall om en relativt stor andel av denne gruppen omfattes som kriminelle, ikke-tamme, bråkmakere eller frembærere av uønskede holdninger.

Jeg ønsker selvsagt ikke å henge ut unge 2. generasjons innvandrere fra Danmark som kriminelle. Det er mange av disse som er tvers igjennom gode norske nordmenn. Samtidig så er det slik at dersom en stor andel av ungdommer med den samme bakgrunnen viser seg å ha problemer med å finne seg til rette i samfunnet og kulturen vår, så kan det være smart å være åpen om det. Åpenhet gir kunnskap, kunnskap gir trygghet og vilje til videre læring. Ved å være ærlig om eventuelle problemer så kan potensielle forskere eller støttende organisasjoner og grupper bli klar over behovet for hjelp.
Selvfølgelig gir åpenhet også mulighet til grupper med negative holdninger til de unge nordmennene til å få støtte i statistikk til sin skremselspropaganda. Det er ikke bra, men det å undertrykke kunnskap om potensielle problemer fratar samfunnet muligheten til å hjelpe med å løse problemene. Hva er verst?

Jeg tenker at det er på tide med retningslinjer om hvordan informasjon om kriminelle, ungdomskriminelle, narkomane, overgrepsofre, og mange andre registreres og rapporteres. Jeg ønsker på ingen måte å henge ut barn av noen grupper, men jeg er overbevist om at vi ved å rapportere sannheten om hvem og hvilke grupper som utfører ugjerninger gir oss selv mulighet til å avverge fremtidige problemer. Det er mulig å være proaktiv overfor eventuell negativ bruk av statistikken ved å vise til referansetall fra de samme gruppene. For eksempel; «Somaliske menn er overrepresentert som sosialklienter, samtidig er kun 20% norsktalende etter 4 år i landet. Dette tror vi skyldes at mange bosettes i geografisk nærhet av hverandre med lite naturlig omgang med norsktalende»

Sverige og Storbritannia er lysende eksempler på at det å undertrykke kunnskap om samfunnets tilstand er uklokt på lang sikt. Jeg ønsker å unngå at vi får tilsvarende problemer i Norge. Dersom polske taktekkere eller litauiske snekkere eller svenske servitører er gjengangere i overgrepsstatistikken, så er det viktig å informere samfunnet om dette. Det gir Natteravnene bedre forutsetning til å hjelpe, det gir utekontakten bedre forutsetninger for å hjelpe, det gir politikere mulighet til å finansiere tiltak som kan gjøre en forskjell og snu på utviklingen slik at disse gruppene ikke lenger har den posisjonen i statistikken.

Dersom statistikken blir skrevet for ikke å nøre opp om enkelte politiske holdninger, så gjør vi både oss selv, og de beskrevne menneskene en bjørnetjeneste. Vi blir uten evne til å yte hjelp til både oss selv og dem. Det handler i ytterste konsekvens om respekt for enkeltmenneskene som utgjør statistikken.

Share

Økte bensinpriser, miljøtiltak eller distriktspolitikk?

Tante Pose er ute med nye tiltak, plastposeavgiften falt bort, flyseteavgiften klarte hun å kjempe igjennom. Nå vil Trine Skei Grande øke prisen på bensin og diesel. Miljøtiltak kaller hun det, men er det et miljøtiltak?

Hva med alle de av oss som ikke bor i et bysentra? Hva med alle oss som er avhengig av å reise med bil for å komme fra hjemmet til butikken, til arbeidet, til barnehagen eller legen?

Konsekvensen av økte avgifter på bensin og diesel er ikke at det blir nevneverdig mindre trafikk i byene våre, til det er det for korte strekninger. Realiteten er at dette er distriktspolitikk, eller, sentraliseringspolitikk – et mer korrekt navn. Hensikten med denne avgiften er åpenbart at det skal bli mindre interessant å bo i distriktene der man er avhengig av bil, fordi det er langt mellom hjem og arbeid eller tjenestene man benytter. Jo lenger man kjører, jo dyrere blir det å leve.

Jeg har trodd at Venstre ønsker levende distrikter og utkantkommuner, men Tante Pose har overbevist meg om at Venstre først og fremst er opptatt av sentralisering og beskatning som gir staten store inntekter.

Er det noen i dette landet som tror at plastposeavgiften ville hatt noen som helst positiv effekt på miljøet? Er det noen i dette land som bryr seg om de betaler 1 krone ekstra for å kjøpe en plastpose, når den allerede er fylt med varer for omtrent 500 kroner? én krone ekstra er uvesentlig for konsumentene.

Er det noen i dette landet som tror at flyseteavgiften har noen som helst positiv effekt på miljøet? Er det noen som innbiller seg at det blir færre flyavganger med denne avgiften? Hva spiller vel et par hundre kroner for rolle når familien har bestemt seg for å reise på ferie til utlandet? Eller tror man at bedriftene reduserer sine reisevaner på grunn av noen kroner i avgift? en avgift som attpåtil reduserer bedriftens skattbare resultat?

Nei, Tante Pose satt antagelig og spilte Pokémon Go, da stortingsgruppen ble informert om resultatene fra utredningen eller evaluering av forslaget. Hun har ganske enkelt holdt på med noe hjernedødt, og konsentrert seg om å lytte (til hennes innerste tanker og stemmer?).

Share

Norge og NATO

NATO = North Atlantic Treaty Organization, en organisasjon som ble opprettet etter 2. verdenskrig med det formål å samle USA , Canada og europeiske stater i en felles forsvarsallianse slik at fred og stabilitet skulle kunne sikres for landene i den nord-atlantiske regionen. Består i dag av 28 land, og ønsker åpent velkommen alle land som kan og vil bidra til å sikre regionen. Samtidig stilles det krav om at alle medlemsland lojalt skal stille til forsvar av ethvert av de andre medlemslandene dersom behov oppstår.

I de siste ti-årene har NATO blandet seg inn i militære konflikter der FN eller USA tidligere gjorde jobben. I disse konfliktene har Norge ofte blitt bedt om å stille med jager-/bombefly, etterretningressurser, observatører, og spesialsoldater. Det er dette det norske forsvaret er gode på.

I disse dager diskuteres innholdet i den foreslåtte langtidsplanen for utviklingen av landets forsvar de neste 10-20 årene. Planen innebærer at flere baser som tidligere har vært ansett som essensielle/viktige fjernes, og andre flyttes til andre deler av landet.

Det er tegn som tyder på at formålet med langtidsplanen primært er å sette Norge i stand til å levere de tjenester NATO har hatt for vane å etterspørre Norge om i konflikter, nemlig spesialsoldater, etterretning og jager-/bombefly. Vi skal kjøpe et stort antall svært kostbare fly, mens landforsvaret fortsetter en kraftig nedbygging. Mange har de siste 20-30 årene spøkefullt sagt at dersom russerne kommer, så er det best for dem å komme utenfor kontortiden, for da er forsvaret stengt. Spøken er ikke morsom lenger..

Hvorfor har vi et forsvar? Hva er forsvarets primære oppgave? Er det å være tjenestetilbyder til en militærallianse der Norge ikke har suverén makt?

Når man går til forsvaret.no, så forteller hovedsiden om utdanningsmuligheter og tildeling av velfortjente medaljer til spesialsoldatene våre som har kjempet for å hjelpe Afghanere til en tryggere og sikrere hverdag. Hva forsvarets primæroppgaver er, det er ikke så lett å finne, fordi oppdraget er beskrevet som 5 deloppgaver. Jeg har valgt det første avsnittet fra den første oppgavebeskrivelsen (det som i mine øyne er det primære):

Det norske forsvaret skal være en «krigsforebyggende terskel», det vil si at det skal være sterkt nok til å hindre andre land i å bruke vold eller true med vold mot Norge. …  [https://forsvaret.no/oppgaver/forsvaret-av-norge-og-v%C3%A5re-allierte, 24.aug.2016]

For meg virker det her helt åpenbart at vi skal ha et slagkraftig forsvar, et forsvar med selvstendig kampevne og utholdenhet. Det innebærer at vi har evne til å stanse eller alvorlig skade/bremse en angriper. I vår tid, utføres angrep med spesialsoldater, raketter, massive luftangrep og godt trente bakkestyrker. Det vil kort og godt si at vårt forsvar trenger solid beskyttelse mot angrep fra luften (bakke-til-luft), og soldater på bakken med våpen i hånd der spesialsoldater kan finne på å dukke opp. Det vil igjen si ved kommunikasjonsknutepunkter, datasentraler, kollektivknutepunkt, kraftstasjoner, ledelsessentre (storting/regjering/fylkesmenn), vannverk, oljeinstallasjoner, og så videre. Disse installasjonene er spredd over hele landet, og da er det logisk å ha trente, forberedte og klare soldater over hele landet. Til enhver tid, eller som heimevernets tidligere visjon: «Over alt, alltid».
Marinen vår handler stort sett om vern av fiske- og oljeressurser og etterretning.
I lys av dette, så er det galt å redusere heimevernets og hærens slagkraft, og hærens kapasitet til styrkeproduksjon. Det er nettopp disse kapasitetene vi trenger mye av. Samtidig så bør det investeres kraftig i bakke-til-luft forsvar, fordi det er det ikke mye igjen av.

Avsnittet fortsetter med det følgende:

…At vi er medlem i Nato bidrar til å gjøre terskelen høy og troverdig. Til gjengjeld må også Norge bidra om et annet medlemsland blir angrepet på en måte som gjør at Nato må gripe inn.  [https://forsvaret.no/oppgaver/forsvaret-av-norge-og-v%C3%A5re-allierte, 24.aug.2016]

OK, dette betyr at vi skal være tjenesteleverandør til NATO. Greit nok, men dette oppdraget står ikke først, og må normalt da forstås som underordnet det første målet, nemlig å sikre landet vårt mot angrep gjennom å ha et sterkt selvforsvar. Vi skal selvfølgelig gjøre begge deler, men dette betyr at med begrensede ressurser, så bør nye jagerfly ha lavere prioritet en produksjonskapasitet for bakkesoldater og forsvar mot angrep fra luften. Ettersom jagerflyene med all sannsynlighet står på bakken ved et eventuelt angrep, så er de nytteløse som forsvarskapasitet ved et koordinert angrep fra luften. Heimevernssoldater derimot, med våpen og ammunisjon lett tilgjengelig er et marerittscenario for en angripende makt, fordi landet kan stille forsvarskapasitet nær sagt over alt i løpet av svært kort tid. Et sterkt og godt heimevern forutsetter en sterk hær med stor og jevn produksjon av nye dyktige soldater. Dersom våpen og ammunisjon ikke er lett tilgjengelig, kan angripende makt ødelegge lagrene, og så er heimevernet verdiløst.

Som NATO medlem (kjernemedlem, kanskje), og med geografisk, kulturell og handels- nærhet til russerne, så har Norge naturlig nok en viktig rolle innen etterretning og informasjonsinnhenting om vår (vennlige)nabo i øst. For at vi skal kunne levere denne informasjonen, og også hjelpe resten av NATO med å skaffe tilgang til ytterligere informasjon, så er vi avhengige av noe infrastruktur, som for eksempel flybaser, ubåtbaser, marinebaser og så videre. Dette er infrastruktur som vårt eget forsvar ikke bruker med full utnyttelse, og kanskje ikke benytter i det hele tatt. Infrastrukturen er like fullt viktig for å gjøre den omtalte «terskelen høy og troverdig». Det er helt legitimt å avhende/legge ned installasjoner dersom de er erstattet av andre, men vi må som suverén nasjon ta ansvaret med å holde installasjoner tilgjengelige den dagen NATO trenger dem. Det betyr igjen at de må finnes, fungere og være operative til enhver tid. Dette koster penger, selvfølgelig gjør det det, og da kan det være smart å lage flerbruksinstallasjoner. Med det mener jeg at hæren kan ha utdanningssentre og skyte- øvingsfelt i tilknytning til disse installasjonene slik vi hadde på 1950- og 1960-tallet.

Det er svært lite tillitsvekkende at våre stortingspolitikere sitter og leker med spill på mobiltelefonen sin når høringene og diskusjonene om langtidsplanene foregår. Det kan hende at de er unike mennesker som ikke behøver å koble hjerne og ører sammen, men de sender et signal som i de aller fleste sammenhenger ikke tolkes som aktivt lyttende og interessert i et viktig tema.

Er utviklingen av forsvaret viktig? – Ja, fordi forsvaret skal være garantisten for vår selvstendighet som nasjon. Sikkerheten som forsvarer leverer er selve grunnen som vårt demokrati hviler på. Hva kan vel være viktigere for nasjonen enn å sikre at vårt selvforsvar er godt nok rustet til de oppgaver som kan komme de neste 10, 20 eller 30 årene?

Share

Noen politikere har snakket sammen om innvandring og integrering – Dagbladet

Dagbladet har i dag en ingress i tåkedott-klasse

Basert på overskrift og ingress skulle man tro at politikerne har gått sammen på tvers av partigrenser og blitt enige om at norske verdier og prinsipper skal være gjeldende i vårt møte med innvandrere. – Men neida.. sentrumspartiene sammen med AP og SV har blitt enige om noe nytt svada – OK, da noe er bra, men mesteparten er … De har brukt masse tid på å bli enige om ting som allerede er gjeldende norsk lov – tullball, og Dagbladet fremhever det som om det har gjort noe prisverdig, når politikerne istedet har kastet bort både tid og penger

Raskere saksbehandlingstid gjennom distribuert saksbehandling – Distribuert saksbehandling vil neppe gi raskere saksbehandling. Hvorfor? Vel, saksbehandling av søknader krever tilgang til oppdatert informasjon, enhetlig og lik behandling osv. Dersom saksbehandlingen skal distribueres, er det naturlig at ledere som frykter etterkontroll og flekker på CV’en vil kreve sentralisert etterkontroll av vedtak og et rapporteringsregime med masse ‘fail-safe’s’. Hvordan skal man ellers sikre likebehandling? Resultatet av dette er flere byråkrater for å kontrollere saksbehandlerne og økte reisekostnader for lederne som må reise rundt for å forsøke å opprettholde de samme holdningene og felles forståelse av hva og hvordan. Dette blir ineffektivt og dyrt.

Flere midlertidige arbeidstillatelser – Fornuftig, arbeid sikrer læring av språk, normer, verdier, det sikrer en variert omgangskrets, øker integrering og forståelse for samfunnet man har kommet til. Håpløst all den tid fagbevegelsen bruker nebb og klør for å forhindre midlertidige ansettelser og brudne stillinger (ikke 100% stillinger).

Styrket barehagetilbud – Hvorfor det? Politikerne har allerede lovet full barnehagedekning. Det er tilstrekkelig å levere det man tidligere har lovet.

Tilrettelegging for at flere kommuner og humanitære organisasjoner skal drive flyktningemottak – Hvorfor det? I dag er det overdekning i antall mottaksplasser ved at man har leiekontrakter med private tilbydere. Det er smart å revidere disse avtale for å justere kostnadene til behovet. Det vi trenger er at kommuner og statlige etater lærer seg å inngå fleksible og smarte kontrakter med underleverandører. Men det å la kommuner drive disse mottakene medfører kun at kostnadene blir permanente og mye vanskeligere å justere tilgjengelig mengde plasser i takt med at behovet endrer seg. Dette blir dyrt og høyst sannsynlig dårligere enn dagens modell.

Strategisk bosetting – bosetting der jobbene finnes. Dette er så åpenbart at vi forventer at dette allerede er praksis. Dersom det ikke allerede er praksis, så er det noen høyt oppe i byråkrati og administrasjon som er så udugelige at de umiddelbart må overføres til moskusklippetjenesten på Røst eller pingvinvasketjenesten på Røros.

Forpliktende bosetting av mindreårige. Jeg aner ikke hva dette innebærer, men mindreårige må da bosettes i fosterhjem allerede??

Felles verdier for alle – WTF? Selvfølgelig skal norske verdier gjelde alle som kommer hit. Noe annet er galskap!

Trossamfunn og sekulære krefter skal trekkes inn i dialogprosesser – Igjen WTF? – Dialogprosesser? Her i Norge gjelder følgende; A, B, C.. Følg det, ta fengselsstraff eller forlat landet!

Styrking av deltagelse i samfunnet – dette er tøv. Dersom vi skal hjelpe innvandrere med intregrering, så må vi sosialisere dem til samfunnet vårt. Det betyr at de må delta aktivt for å skape nettverk, lære seg verdiene, normene og reglene som gjelder her. Selvsagt skal dette gjøres i så stort omfang som mulig. Jo mere, – jo raskere går integreringen. Det å komme til Norge, med våre velferdsordninger og støtteordninger, er som å vinne stort i Lotto for svært mange. Det er helt åpenbart at vi skal stille høye krav til de som skal ta del i dette uten at de er født av skattebetalere som har finansiert disse godene.

Hindre segregering av elever på bakgrunn av kjønn eller religion – Nok en gang – WTF? – Diskriminering er straffbart med fengsel. Segregering = diskriminering, og dermed straffbart.

Det skal ikke åpnes for kjønnsdelt svømmeundervisning – Selvfølgelig ikke – det ville vært diskriminering

Trossamfunn må søke om dispensasjon fra likestillingsloven – Helt uaktuelt! Loven er der for en grunn!

Språkkrav og introkurs til religiøse ledere – Politikerne våre kan da ikke med alvor mene at posisjoner som er viktige i landet vårt, viktige for å opprettholde ensartede holdninger, og holde i hevd våre normer og verdier, skal kunne overlates til folk som ikke engang har giddet å lære seg språket vårt? Her må det ha oppstått samtidig koma blant deltagerne i diskusjonene. Det å tillate at lederskikkelser kan få formane en religiøs forsamling på et språk annet enn norsk må ut fra et samfunnsikkerhetsperspektiv være fullstendig idioti.

Restriksjoner mot finansiering av trossamfunn fra utlandet – Duhh

Nulltoleranse for rasisme, diskriminering og hatkriminalitet – Disse politikerne må være helt uten ryggrad. Dette har vi eksisterende lovverk for. Alt de trenger å gjøre er å sørge for håndhevelse. Nulltoleranse for lovbrudd er like åpenbart som tannpuss på kvelden.

Aldri parallellsamfunn – spredt bosetting av flyktninger og forhindre sekundærflytting til hovedstaden. Støttetjeneste for religiøse avhoppere. – Hva er dette? Hvordan i allverden skal man forhindre at folk flytter rundt i landet? Det høres ikke gjennomførbart ut for fem øre. Støttetjeneste for religiøse avhoppere? Tja, det er bra med kontaktpunkter der religiøse avhoppere kan få støtte og hjelp til å bryte med trossamfunnet sitt, enten det nå er Jehovas vitner eller en moské. Men, trusler, diskriminering, vold er forbudt ved lov og straffes med fengsel. Trossamfunn kan i tillegg fratas økonomisk støtte, bøtelegges og religiøse ledere som ikke aktivt støtter opp om etterfølgelse av norsk lov kan bøtelegges og fengsles. Disse lovene og sanksjonene er allerede på plass. Det er bare å bevilge midler til politi, domstolene og fengselsvesenet, så er alt dette på plass fra før. Det er som tidligere skrevet ikke nødvendig å finne opp kruttet på nytt, man må bare finansiere en troverdig bruk av det.

Share