Påtalemyndigheten forsøker å forhåndsdømme Eirik Jensen gjennom avisene

Enda en gang er påtalemyndigheten ute med informasjon som hører hjemme i rettsalen til avisene. Nå er det funnet fingeravtrykk på pengesedler som politiet har beslaglagt fra Jensen. Jeg lurer på hva riksadvokaten mener om påtalemyndighetens stadige «lekasjer», eller forhåndsprosedering i avisene uten at Jensen kommer med tilsvar. Det er ikke en rettstat verdig at påtalemyndigheten forsøker å forhåndsdømme en tiltalt gjennom avisene.

Eirik Jensen er fortsatt ikke dømt. Han har ikke fått forsvart seg mot anklagene i rettsalen enda, og det er veldig lite som minner om rettferdig prosess når påtalemyndighetene smører bevis de har ut i alle landets aviser før de har vært fremlagt i retten. Påtalemyndigheten har gjennom prosederingen i media «laget et anker» i befolkningens bevissthet som gjennom avisenes ukritiske publisering stempler bevisene som fakta, enda bevisene ikke har vært vurdert av utenforstående spesialister, dommere eller jury. Juryen kan naturligvis ikke behandle disse bevisene nøytralt etter avisenes omtale av dem, og det eneste rette for en dommer med rettferdighetssansen i orden, er å avvise disse bevisene i retten. Påtalemyndigheten har opptrådt svært kritikkverdig, og avisene har demonstrert med all mulighet at de ikke har noen form for kritisk sans eller vurderingsevne når det gjelder behandling av tiltalte i det norske rettssystemet.

Med de lekkasjer som påtalemyndigheten har sluppet, og avisenes påfølgende forhåndsdømming, så vil en eventuell frikjennelse lede til et rettmessig, enormt, erstatningskrav fra Jensen. Dette erstatningskravet er det vi skattebetalerne som i siste instans betaler, og det er derfor betimelig at vi krever at myndighetene viser langt større forsiktighet med sin omgang med ikke-fremlagte bevis i en rettssak.

Bevisene som påtalemyndighetene har fremlagt for avisene, kan ikke benyttes i en rettferdig rettergang fordi alle som har lest aviser i dette landet de siste par årene, ikke vil kunne være i stand til å vurdere dem nøytralt når de fremlegges i retten. Gjennom avisenes omtale av påtalemyndighetens vurderinger, så er det bevisene ødelagt, med mindre dommere og jury hentes fra utlandet (noen som ikke har lest norske aviser de siste par årene).

Share

TV-aksjonen 2016 og Røde Kors

Årets TV-innsamlingsaksjon har vært, og pengene gikk til Røde Kors.

Både før og etter innsamlingsaksjonen ble Røde Kors kritisert for å ta i mot de innsamlede pengene, med begrunnelsen av Røde Kors er meget velholdne. Det er faktisk slik at Røde Kors i Norge, alene kunne finansiert flere av de største flyktningeleirene for syriske flyktninger bare med oppsparte midler.

Røde Kors sine kostnader for innsamlingsaksjonen var i år budsjettert til å være omtrent like store som pengene som sendes for å hjelpe syriske flyktninger, drøyt 30 millioner Norske kroner, eller under 1% av norske Røde Kors sin pengebinge..

Røde Kors svarte på kritikken med å si at det er fornuftig av dem å beholde store reserver investert i aksjer og fond, slik at de kan bruke avkastningen av pengene til å drifte de gode formål. Det er smart å ha en stabil og solid økonomi plattform.

Dersom Røde Kors hadde vært en privat bedrift, så hadde jeg vært 100% enig i dette synspunktet. Problemet jeg har med dette er at Røde Kors ikke er en privat bedrift, men en NGO, en hjelpeorganisasjon som har som formål å hjelpe mennesker i nød.
For meg er det helt feil at Røde Kors starter konkurranse med NSSR, det norske redningsselskapet, når de istedet kan bidra med mer finansiell hjelp til sårt trengende flyktninger i midt-østen, eller norske familier som trues av fattigdom eller andre alvorlige kriser.

Det er like galt å kritisere Røde Kors for å ta i mot pengene fra årets innsamlingsaksjon som det usmakelig av NRK å velge Røde Kors som mottaker. Røde Kors trenger ikke pengene. Hvorfor velger ikke NRK å gi pengene direkte til FNs flyktningearbeid, eller til for eksempel det norske redningsselskapet, en organisasjon som virkelig trenger penger, og som ikke starter konkurranse med andre hjelpeorganisasjoner for å karre til seg markedsandeler innen hjelpevirksomhet.

Det at NRK velger Røde Kors som mottaker av årets TV-innsamling gjør at innsamlingen taper legitimitet. Røde Kors trenger ikke pengene. De har så det holder, og dersom Røde Kors skulle finne noen det er verdt å hjelpe, så kan de enkelt finansiere en egen innsamlingsaksjon. Norges Røde Kors er så rike, store og ressurssterke at de fint kan finansiere en egen innsamlingsaksjon i TV og media for hjelpetrengende, det være seg rusmisbrukere og deres familier, kreftsyke, minstepensjonister på sultegrensen, flyktninger i Syria eller nord-Afrika, sultrammede i Etiopia, flyktninger i Sudan eller fattige i Afghanistan. Det er ikke mangel på gode saker å støtte. Det er mangel på vilje hos norges Røde Kors til å bruke av pengebingen sin. De vil investere og bli rikere – det har blitt viktigere for dem enn å faktisk hjelpe!

Jeg ga som du skjønner ikke penger til bøssebærerne på døra, men for å ikke sette mine barn i forlegenhet, kjøpte jeg inn noen greier de kunne gi til skolen. Ungene kunne deretter å kjøpe (dritt)saker som noen foreldre hadde kjøpt eller funnet i en skuff. Med 3 unger i skolen gikk det med over 300,-.

Kjernen i det hele, NRKs TV-innsamling mister legitimitet når de velger å gi pengene til en organisasjon som norges Røde Kors, istedet for en organisasjon som trenger penger og som faktisk prioriterer å hjelpe fremfor å bygge formue. Skam til NRK!

Share

Fellesskapets midler – Prioriteringer

Dagens joggetur gikk forbi noen sauer på beite, og en tilbakevendende tanke om norsk beite- og rovdyrpolitikk ble til inspirasjon til en innlegg her på bloggen.

Norge har de siste 4 tiårene vært forunt store inntekter til staten (fellesskapet) i form av skatter fra oljevirksomheten i Nordsjøen. Disse inntektene har gjort det mulig å bygge opp et omfattende velferdssystem og sikkerhetsnett for landets innbyggere. Dagens politikere og byråkrater har knapt noen gang opplevd at statens inntekter er forventet å synke. Sånn er det nå. I tillegg så er det en sterk forventning om at statens kostnader kommer til å øke betydelig fordi antallet eldre vil øke betydelig i årene fremover. At det er mange eldre er i seg selv ikke så viktig, utfordringen er at brukerne at offentlige tjenester er vesentlig flere enn skattebetalerne i tiårene fremover.

Pensjonistene lever lenger, og de har veldig gode velferdsordninger finansiert av staten. Disse velferdsordningene og pensjonene har staten ikke spart penger til i form av innskudd i fond. Pensjonene og andre kostnader må betales av de som til enhver tid betaler skatt.

Hvis vi spoler raskt framover til poenget, så er konsekvensen at statens inntekter synker og statens kostnader øker, og per i dag så ser det ut til at dette er en trend vi kommer til å oppleve i mange år fremover. Dette betyr at når politikerne våre skal lage statsbudsjett så handler ikke prioriteringene lenger om hva skal vi gjøre først av A og B. De er nødt til å velge enten A eller B. Det krever et totalt annet tankesett enn politikere og byråkrater er vant til.

Som samfunn, så må vi foreta noen harde valg, vi er nødt til å sette ting opp mot hverandre og velge bort en del goder som fellesskapet i dag finansierer fordi pengene behøves andre steder. Her er et område der jeg tenker det er lett å redusere statens kostnader:

Rovdyrerstatning – i dag så mottar dyreeiere erstatning fra staten for dyr som de sannsynligjør er drept av rovdyr. Staten stiller ingen krav til at dyrene har vært sikret, og tilnærmet ingen krav til dokumentasjon eller annen form for bevis. Erstatningen per dyr sies å være tilnærmet lik slakteverdien på dyrene. Konsekvensen av dette er naturligvis at kun de dyreeierne som er reellt opptatt av dyrenes velferd tar kostnadene med å sikre dyrene. Slik sikring kan være inngjerding av beiteområdene. De øvrige dyreeierne har ingen incentiver til å ta vare på dyrene sine. Veterinærer og tilsyn koster penger, penger de ikke får igjen (med mindre de melder inn noen dyr tapt til rovdyr).

Det er ikke helt ukjent at staten utbetaler erstatning for rovdyrtap langt utover det som er å forvente med den mengde rovdyr vi har i landet. Rovdyra våre må være alvorlig forspiste for å statistikken til å gå i hop.

Det er et mysterium for meg at staten tør å slenge rundt seg med fellesskapets penger uten å stille krav til sikring av verdiene. Tenk om rovdyrerstatningene var blitt overført til ordinære forsikringsselskap? Hva om bøndene måtte betale en pris per dyr for å få forsikring, og de måtte bevise at dyrene var drept av rovdyr før de fikk utbetalt et beløp per drepte dyr. Dette ville medføre en dramatisk kostnadsreduksjon for staten, og samtidig gitt dyreeierne et meget sterk signal om at de må passe på dyrene sine. Ville dette gitt en prisøkning på norskprodusert kjøtt? Helt sikkert litt. Dersom vi samtidig fjerner noen av tollbarrierene for import av utenlandsk kjøtt, men innfører krav til merking av kjøttet, så bør forbrukerne kunne være i stand til å velge om de vil ha kjøtt fra ignorerte norske dyr, eller kjøtt fra dyr avlet frem i utlandet.

Kjøttprodusentene har en kjempemulighet til å markedsføre sitt eget kjøtt, med det som gjør norsk kjøtt verdt å betale for. Jeg vet ikke hva dette skulle være, men muligens dokumentasjon av fôr, dyrenes livskvalitet eller kjøttets smak av norsk natur..

 

Share

Hijab og andre dekkende plagg

Debatten har rast lenge; «skal det være tillatt med Hijab, Niqab eller Bhurqa i Norge?»

Jeg tenker at det helt grunnleggende må være 3 prinsipper som alle skal vektlegges:

  • Det er ikke/skal ikke være tillatt med maskering/tildekking av ansikt
  • Folk kan gå kledd som de selv vil så lenge bekledningen ikke er direkte alment støtende
  • Uniformsregler skal være nøytrale og ikke tillate identitetsmerker for grupper i samfunnet

Så til diskusjonen av religiøse plagg:

Forbud mot tildekking av ansikt gjelder for alt og alle, med unntak av karneval eller lignende kortvarige arrangement. Det vil si; Niqab og Bhurqa er ikke tillatt, og kommer ikke til å bli tillatt båret i det offentlige rom i Norge utenom Fastelavn og Helloween.
Ansiktet er den delen av kroppen vi normalt bruker til å identifisere hverandre med, og den delen av kroppen skal ikke skjules. Dette skal gjelde uten unntak.

Folk må være påkledd, men kan ellers kle seg som de vil. Ønsker du å gå i heldekkende antrekk, så gjør det – forutsatt at du ikke tildekker ansiktet. Om du eller jeg blir støtt av antrekket du eller jeg bærer, så er det trist og leit, men ikke noe mer. Hverken du eller jeg har rett til å komme med nedsettende kommentarer eller uttrykke krav om at den andre skal endre klesstil for å tilpasse seg noens synspunkter på hva som er sømmelig bekledning. Klær er en viktig del av folks identitet, og man kommuniserer mye (blant annet gruppetilhørighet) gjennom valg av klær og antrekk.

Politi, ambulanse, forsvar, vektere, og andre som bærer uniform, må finne seg i uniformens hensikt, nemlig å fjerne det individuelle, og presentere det verdisett som uniformen er frembærer av. Det vil si, religiøse kjennemerker som burqha, hijab, kalott, turban, tatoveringer og annet, skal fjernes når man bærer uniform. Når man bærer uniformen så er man først og fremst en frontfigur for det uniformen representerer, privatperson og individ, det er man da på fritiden. Bærer man politiuniform, så er man hverken jøde eller muslim, da er man nøytral polititjenestemann/(-kvinne for de som er hårsåre), og man skal ikke bedømmes, vurderes eller behandles som noe annet enn en representant for en myndighet.

Mer er det vel ikke å si om den saken

Share

Multikulturelt samfunn i Norge

Tenkte jeg skulle forsøke å ta opp et tema der «den politisk korrekte eliten» har definert hva vi skal mene uten at temaet har blitt skikkelig diskutert i befolkningen/media.

Hva er et multikulturelt samfunn? og hvorfor vil vi ha det i Norge?

Først noen definisjoner:

  • Multi = Flere
  • Kultur = Definerende særtrekk til en gruppe. Særtrekkene har utviklet seg over generasjoner som respons på utfordringer gruppen har løst gjennom tidene. Særtrekkene omfatter blant annet normer, verdier, holdninger, adferd, språk. De omfatter alt som er tillært, erfart, viktig, uviktig, sant, usant, tro, antagelser, holdninger, klesstiler, språk, oppførsel, osv. Dette er på sett og vis identitetsbærerne til gruppen. Det som lar medlemmene av gruppen finne en tilhørighet eller identitet.

Les denne definisjonen på nytt, fordi begrepet kultur benyttes i mange forskjellige sammenhenger, og det er viktig å forstå betydningen.

  1. Kultur lar medlemmene av en gruppe definere tilhørighet og identitet basert på enkelte særtrekk. For eksempel, nordmenn er litt tilbakeholdne, veldig naive og går i bunad
  2. Et viktig element i poenget med identitet er at kulturen er iboende segregerende, vi (vår gruppe) er slik, – vi er ikke slik.. Det vil si at når man har definert seg selv til å tilhøre en gruppe, så har man samtidig definert seg selv til ikke å tilhøre en annen gruppe dersom den andre gruppen har andre verdier enn den vi har valgt å knytte oss til. Samtidig kan man være medlem av flere grupper. Jeg er norsk, europeer, østlending, osv.. det betyr samtidig at jeg ikke er thailender, australier eller peruvianer.
  3. Identitet og gruppetilhørighet står svært sterkt i mennesket – det er et av de særtrekkene som har gjort at vår art (mennesket) har overlevd gjennom noen tusentalls år med utvikling. Det er en av årsakene til at vi går til krig mot hverandre. Ukrainere tar til våpen for å forsvare seg mot sitt broderfolk, russerne. Boko Haram går til angrep på sine landsmenn, fordi de vil tilrane seg makten og rikdommene i landene de opererer i
  4. Fordi kulturer inneholder alt som er lært, så vil kulturer alltid være i endring. De delene av kulturen som er minst ‘viktig’ for oss, vil vi være villige til å endre på for å tilpasse oss ny kunnskap. Vi har i Norge for eksempel endret kulturen vår ved å ta i bruk nye krydder og matretter de siste tiårene.
  5. Ettersom kulturen beskriver normer og verdier, så vil en kultur kunne være bærer av et verdisett som anses som uakseptabelt i en annen kultur. Det som er sant og viktig for en gruppe kan være usant og like viktig for en annen gruppe. Dersom man tillater fremvekst av en kultur med divergerende, viktige sannheter i en eksisterende kultur, så vil man oppleve gnisninger og strid mellom de to kulturene inntil den svakeste av kulturene underkaster seg og tillater endring. Disse endringene kan ta lang tid avhengig av hvor dypt internalisert det som skal endres er i den kulturen som skal endres

Som en fortsettelse av det siste punktet; i Norge så har vi en veldig egalitær kultur (samfunn). Alle er likestilte, kvinner og menn, fattige og rike, akademikere og håndverkere, troende og ikke-troende, heterofile og homofile, sjefer og ansatte, og så videre. Vi har valgt at de som er sterke skal hjelpe de som er svake gjennom at vi betaler relativt mye i skatter og avgifter for å finansiere et bredt velferdstilbud. De som er svake, enten varig eller midlertidig, har som medlemmer av vårt samfunn rett på å kunne heve trygd eller kreve støtte til ting de trenger for  leve med noenlunde samme standard som de med lav lønnsinntekt, selv om vi ikke krever noe tilbake.

På slutten av 1960-tallet og 1970-tallet, så opplevde Norge en eventyrlig sterk økonomisk vekst, og vi hadde behov for arbeidskraft i form av fremmedarbeidere. De som kom til landet kom hit for å arbeide, med en plan om å returnere til sine hjemland, med lommene «fulle av gryn». Det viste seg etterhvert at mange ble så lenge i landet vårt at Norge ble et slags annet hjemland for mange, og etterhvert som årene gikk, så var det mindre og mindre å returnere til. Derfor ble mange boende i Norge. Noen søkte om å bli permanent i Norge, hentet seg en ektefelle og ble boende i Norge der de hadde etablert et nettverk. Så langt, alt vel. De som flyttet til landet vårt flyttet hit for å arbeide og etterhvert for å bli en del av vårt land og vår kultur. De kom stort sett fra patriarkalske kulturer, det vil si, samfunn der mannen har all makt, og skal ha all makt. Han er familiens overhode, han vet best, og han bestemmer.
Nå var det dessverre slik at døtre til de opprinnelige fremmedarbeiderne ble oppfordret til å gifte seg med slektninger fra hjemlandet. Det var en måte å hjelpe de der hjemme til å få bedre liv ved at flere kom hit og kunne sende penger hjem. Over tid ble det i mange tilfeller slik at mennene som ble hentet fra de fjerne land, og som var oppdratt til å være familiens overhode i deres hjemlige kultur, nå skulle være familiens overhode i vår kultur. Det fungerte ofte dårlig. Mennene kunne ikke det norske språket, de lærte raskt at de kunne kreve å få en masse goder fra fellesskapet, og de valgte i mange tilfeller å skape relasjoner til andre med samme bakgrunn som dem selv, fremfor å skape relasjoner til nordmenn som kunne hjulpet dem til arbeid og integrering. Resultatet ble Groruddalen. Et område der den norske kulturen, våre norske normer og verdier hver dag blir utfordret av holdninger og verdier vi ikke ønsker oss i landet vårt. For eksempel mangelen på likestilling, der religiøse ledere holder fast med omskjæring av kvinner som en måte å la mannen ha overtaket over kvinnen, og der unge kvinner, kanskje spesielt av unge menn og tenåringsgutter behandles som om de har lavere status enn menn/gutter. Det er liksom tillatt å klå og beføle, det er ikke så viktig å respektere unge jenters intimgrenser dersom gutten har lyst til å ‘prøveføle’.

I dag kommer det drøssevis av unge menn fra patriarkalske kulturer. Mange kommer hit for å «få muligheten» til et bedre liv enn de har i hjemlandet. Det skal ikke underslås at livet er hardt og vanskelig i mange av landene de kommer fra. Når de kommer hit, så er de oppdratt til å leve i et annet samfunn enn det samfunnet vi har i Norge. De har ikke noe nettverk av voksne som vil dem vel, og som ønsker å hjelpe dem med å innordne (integrere) seg i det norske samfunnet. Mange nordmenn har gått lei av utfordringene som følger med disse nye ‘landsmennene’ som kommer hit, de nye som kommer bringer med seg de samme gamle holdningene som vi har brukt tiår på å bekjempe. Hvor lenge skal vi være nødt til å kjempe mot tvangsekteskap, omskjæring, kvinneundertrykkelse og så videre? Hvorfor skal vi ta inn stadig flere når vi har hele bydeler i hovedstaden vår der det knapt snakkes norsk? Hvorfor skal vi slippe inn flere når de som allerede er her ikke har underkastet seg våre verdier enda? De som allerede er her er ikke integrert enda, hva er da konsekvensen av å slippe inn flere? Vil det ikke være en stor sannsynlighet for at flere trekker sammen og etablerer sine egne kulturer (samfunn) inne i vårt lille land? Det fins gode eksempler fra land ikke langt unna vårt eget på hvor galt det kan gå.

Nå er det viktig at du som leser dette ikke tar dette som et angrep på den jevne brune mann eller kvinne. Det er vår alles plikt å behandle vår neste med respekt og verdighet. Det er naturlig at de som kommer hit vil ønske å gå minste motstands vei, det vil si, holde seg til det de har blitt oppdratt til, slippe å endre alle innarbeidede normer, holdninger og verdier for å bli en del av vårt samfunn. Noen vil feile, akkurat som vi selv feiler av og til. Det er menneskelig å feile, og det må vi tillate så lenge ingen kommer til skade og så lenge det er snakk om enkelttilfeller. Systematisk eller gjentatt feiling kan vi ikke tillate.

Jeg ønsker meg en åpen diskusjon basert på en underliggende forståelse av at multikulturelle samfunn kun fungerer dersom kulturene som skal sameksistere er noenlunde like. Det vil si, verdiene, holdningene og normene må være tilnærmet like. Jeg ønsker meg en diskusjon om innvandring, mottak av flyktninger basert på forståelse om kostnadene for vår egen kultur uten at en eller annen tosk kommer med hatefulle yttringer den ene eller andre veien. Jeg ønsker meg en fornuftig diskusjon blant voksne om hvorvidt flyktninge- og innvandringspolitikken i landet vårt er et gode for landet vårt. Jeg er ikke interessert i å høre om hvor slemme brune menn er eller å bli fortalt at alle hvite menn uten fotformsko er rasister. Begge disse posisjoner fremsettes av idioter på begge sider av debatten hele tiden. Jeg ønsker at idiotene blir lagt til sengs, slik at de voksne kan diskutere rasjonelt uten følelsesmessig oppgulp av typen, «stakkars dem de har jo nesten druknet i ett eller annet hav». De som kjøper transport av mafia (menneskesmulgere), vet utmerket godt hva de gjør. Det er mer enn nok av deres landsmenn i Europa som forteller dem hvordan det egentlig ligger an, og de velger fortsatt å benytte mafiaen til å komme seg til Europa. De tar sjansen vel vitende om at de kan drukne så fremt ikke norske Siem Pilot eller den italienske eller greske marinen er i området når de legger ut på middelhavet.

Share

Kartleggingsprøver i småskolen

Sønnen min som i disse dager avslutter 2. klasse på småskolen har fått med seg resultatene etter kartleggingsprøver hjem. Kartleggingsprøvene er ment å skulle avdekke om elevene har lært det de skal, står det på skjemaet, slik at lærerne kan tilpasse opplæringen etter den enkeltes behov. Det er et pålegg som lærerne har fått. Uten at man har redusert antallet elever per lærer, så skal lærerne lage individuelle opplæringsmål, -planer og tilpasset -undervisning. «God dag, mann» – «Økseskaft» hører jeg i mitt indre øre..

Så til saken, min 7-åring kom hjem med en score på testen som må betegnes som lav. Det er ingenting i veien med hodet på gutten, men han er umoden (født i desember) og han er uinteressert i fagene. Poengoppnåelsen på årets prøve er godt under den såkalte bekymringsgrensen.

Dette får meg til å tenke følgende:

  1. Hvordan har spørsmålene på prøven vært formulert? er de formulert identisk med de oppgavene som vi har jobbet med som lekser? Hvis de har det, så vet jeg at han fint kan finne svaret om han får litt hjelp til å komme i gang med arbeidet, oppgaveløsningen som sådan altså. I leksene har vi jobbet med oppgaver typen 8 + 7 = ?
    Jeg kjenner sønnen min godt nok til å vite at dersom spørsmålet har vært stilt av typen, du har 8 kroner og får 7 til, hvor mye penger har du til sammen, så er han ikke i stand til å svare. Han er mer enn intelligent nok, men han er ikke vant til å koble spørsmålsformen til regneformen +. Hvis spørsmålet er hva er 8 + 7 ? så kan han svaret, men han må være motivert for å regne for at han skal gidde å forsøke
  2. Hvis nå denne prøven virkelig skal brukes til å lage individuell opplæring, slik det står på skjemaet, så er det rimelig idiotisk å gjennomføre prøven på slutten av skoleåret. Nå skal de ha 10-12 uker sommerferie, og bytte lærer før neste semester. Hvilket utbytte gir denne prøven i den sammenhengen? Neste år er det jo nytt pensum.. Dersom prøven hadde vært gjennomført til jul, så kunne man kanskje benyttet resultatene til noe, forutsatt selvfølgelig at man måler det man har øvet på.. eller øver på det man skal bli målt i. En prøve viser kun hvor flink prøvetakeren er til å ta en prøve – ikke noe annet..
  3. Sønnen min er født i desember, og sammenlignes med barn som er født i januar. Det er et ganske stort sprik i utvikling og modenhet blant barn i på dette alderstrinnet (7-8 år). Hvordan kan man tenke at slike tester på noen måte skal måle det samme på tvers av en gruppe med stor forskjell i modenhet?

Jeg er på ingen måte negativ til å teste ferdigheter og kunnskap, men det er svært viktig å ha hodet med seg når man utformer prøven. Hvem skal bruke resultatene? Hva skal de brukes til? Hvordan skal man kommunisere prøvens innhold, hensikt og resultat til foreldre og lærere (interessenter). Når jeg ser A4 arket som sønnen min har fått med hjem, så tenker jeg umiddelbart at denne prøven er ikke laget av eller for den som har undervisningsansvaret. Da hadde den hatt en annen utforming og annet innhold. Dette må være laget av noen som ikke har interesse av det som foregår i klasserommet til daglig, og som ikke er interessert i mitt barn. Det er forsåvidt greit dersom dette er én prøve av mange – men dette er selve PRØVEN. Det er denne ene som betyr noe – for en eller annen..

Når vi mottar slike prøveresultater, så tenker vi umiddelbart – Shit, vi har feilet som foreldre. Vi har ikke gitt barnet vårt tilstrekkelig og riktig backing og hjelp. Vi har gjort en dårlig jobb – her må noe gjøres anderledes.. Men hva? og hvordan?
Min kone er lærer i småskolen, og når hun og hennes kolleger deler ut resultater slik det vi fikk med hjem, så tenker de – Shit jeg har feilet som lærer. Jeg har ikke klart å gi barnet den undervisningen det har behov for.
Barnet føler seg misslykket. «Mamma – er jeg dårlig?» «Jeg er dårligst i klassen..» «Jeg vil ikke gå på skolen mere, det er ikke noe gøy» og så videre….  Dagen da resultatet på PRØVEN sendes med hjem er en dårlig dag for alle

Heldigvis vet jeg har mitt barn kun mangler motivasjon og vilje. Han har det som behøves av intellekt, og mere til. Jeg vet at han er født sent på året, og at han er både umoden og uinteressert i skolearbeidet. Det er ikke snakk om LEGO Ninjago eller drager og monstre, og da kan det være det samme, tenker han..
Jeg er trygg på at min sønn kommer til å klare å ta igjen 2. klasse-pensumet bare han får litt tid på seg. Jeg frykter at mange foreldre kanskje ikke har den samme tryggheten, og at de sitter igjen med en følelse av maktesløshet og mislykkethet.
Skolen informerer aldri om hva som forventes av innsats i hjemmet for at barna skal lykkes. Det snakkes aldri om at foreldre er nødt til å ta aktiv del i leksearbeidet, og hjelpe ungene med å få nødvendig mengdetrening. Det er ikke nok tid i skoledagen til at hver enkelt elev får jobbet nok med alt skolearbeidet i skoletiden til at de klarer å absorbere alt pensumet – det er en illusjon som mange hardnakket holder fatt i. Men en illusjon, det er det.

Så til slutt – hvis vi skiller snørr og bart – hva sitter vi igjen med?
Jeg har argumentert for at kartleggingsprøvene som i dag benyttes i småskolen langt på vei er tull. Ikke fordi prøver og kunnskapskartlegging er verdiløst, fordi det ér virkelig verdifullt i mange sammenhenger. Men, det må være sammenheng med hvem man tester, hva man tester, hvordan resultatene kommuniseres til de forskjellige interessentene, og hva resultatene er tenkt brukt til – og av hvem.
Jeg frykter at dette blir statistikk presentert av en byråkrat som ikke forstår å forklare begrensningene i målingene til en beslutningstaker som ikke selv forstår hvordan resultatene har fremkommet og verdien av dem..
De tror min sønns skole er dårlig, men sannheten er at min sønn var ikke interessert i å svare på spørsmålene i prøven. Skolen er helt grei den – læreren er bra. Jeg kan sikkert finne noe å klage på, men prøven avdekker ikke realitetene i dette tilfellet

Share

Oslo bystyre og sykler

Etter en kort sykkeltur gjennom i Oslo i dag, så forstår jeg hvorfor oslofolk uten bil og bilbehov ønsker å ha færre biler å forholde seg til når de suser gjennom gatene på syklene sine. Det er veldig mange biler i veibanen, og byens gater ble åpenbart planlagt og bygget for et helt annet trafikkbilde enn dagens, lenge før både bil og sykkel hadde sitt inntog.

Parkerte biler svinger plutselig ut i veien, og ett eller annet surrehue har funnet ut at det er lurt å la bilene parkere på innsiden av sykkelfeltet, slik at biler som skal parkere eller kjøre ut i trafikken må krysse sykkelfeltet. I tillegg går trafikken fort, både på sykkel og i bil. Det er rett og slett litt skummelt.

Da er det ikke vanskelig å forstå at noen bil-løse syklister får et ønske om å fjerne bilene fra gatene, da blir det jo mye tryggere å suse gjennom gatene på sykkelen sin.

Det er bare ett lite problem med det. Oslo er ikke et lite tettsted midt i ingenting. Det er faktisk hovedstaden i landet vårt. Samtidig har vettløse trafikkplanleggere gjennom årtier insistert på å legge alle hovedveiene innom den lille byen med de alt for trange gatene.
Det er rett og slett ikke plass til både bil og sykkel i alle gatene i Oslo. Hva skal vi så gjøre med det?

Dersom man skal redesigne byen i dag, med utgangspunkt i det overskuelige framtidige transportbehovet, så hadde vi måtte rive en haug med gamle bygninger for å bygge bredere veier med plass til både bil, sykkel, fotgjengere og neste påfunn innen transport (hva det nå måtte være). Uansett, transportårene må utvides og gjøres bredere i bytte mot høyere bygninger slik at antallet boenheter og arbeidsplasser samtidig kan økes. Dette vil mange anse som en umulig oppgave, og det kan jeg si meg enig i :). Men, det er sånn problemet løses. Alt annet er plaster på et vondt sår. Det er grunndesignet av byen som skaper problemet.

Et noe mindre omfattende tiltak kan være å gjøre mange av gatene enveiskjørte, slik at du kun kan kjøre nordover i en gate, og så sørover i parallellgata slik det er i Oslo sentrum. Da kan man lettere tilordne en andel av veibanen til syklistene uten at dette ødelegger effektiviteten i veibundet transport med kjøretøy.

Å presse ut bilene til fordel for sykkel er ikke et miljøtiltak, men et forsøk på å tilrane seg mer plass til sitt eget foretrukne fremkomstmiddel. Si det som det, jeg er redd for alle bilene når jeg sykler rundt i byen, og jeg insistere på å sykle. Derfor vil jeg stikker kjepper i hjulene på bilene..

Det vil si – Jeg vil ikke stikke kjepper i hjulene på bilene. Vi trenger dem. Vi må bare finne en smart måte å lage plass til syklene også på en sånn måte at alle kan ferdes trygt og sikkert i hovedstaden vår. Dagens løsning der biler og sykler skal dele på 4 meter med vei funker ikke

Share

Søndagsåpne butikker

Det har lenge vært debatt om hvorvidt vi skal tillate alle butikker å holde åpent på søndager, eller om dette skal være et privilegie kun for små kolonialbutikker (under 100 kvm) og butikker på typiske turiststeder.

De store kolonialkjedene krangler så busta fyker, og Rema 1000 gjorde det elegante trikset å anmelde konkurrentene før de selv åpnet sine butikker med størrelser over Brustadbu-grensa. Ettersom Politiet ikke gadd å håndheve lovverket, så betyr det automatisk at det er fritt fram for alle. Loven skal være lik for alle!

Hva er det så det krangles om?

Ønsker folk å ha søndagsåpne butikker? – Svaret på det er naturligvis Ja, hvis ikke, så hadde vi hverken hatt søndagsåpne butikker på turiststeder eller Brustadbu’er. Påstanden om utstrakt motstand mot søndagsåpne butikker i avisene som til stadighet gjentas er bare tullball. De som ikke ønsker søndagsåpne butikker, kan la være å handle på søndagen, og på den måten påvirke markedkreftene noe.

Det er selvfølgelig sånn at folks mat- og klesbudsjett ikke øker om butikkene har søndagsåpent. Det betyr at omsetning eventuelt flyttes fra andre tider i uka til søndagen. De butikkene som eventuelt velger å holde åpent på søndag kan da redusere åpningstiden ellers i uka, og på den måten flytte driftskostnadene til den tiden det er kunder i butikken. For eksempel ved å utsette åpning til nærmere lunsjtider – basert på egne observasjoner, så må det være lite omsetning jevnt over på dagtid i butikker flest.

De som bor i grensetraktene reiser ofte til Sverige for å handle på søndager. Ikke fordi det er så mye billigere, men fordi butikken er åpen, og man kan bruke søndagen til noe fornuftig ettersom det alltid er noen naboer som sutrer om man tar fram gressklipperen.

Søndagsåpne butikker vil komme, sånn er det bare. Hele arbeidslivet forøvrig legger opp til fleksibilitet i når man kan gjøre jobben sin og levere arbeidet sitt. Gjør jobben, levér riktig antall timer, så er arbeidsgiver happy. Dette må være ønskelig for mange, man kan tilpasse arbeidsdagen til livet. I perioder med barn i småskolen (ekstremt korte skoledager), så kan man gå tidligere hjem, og jobbe et par timer på kvelden istedet. Jobben blir gjort, timene levert. Bra for alle.
Det er ikke slik at dersom butikken er åpen på søndag, så ryker arbeidsmiljøloven på sjøen. Den vil selvfølgelig bestå, kanskje med noe modernisering, men det vil ikke være snakk om markant dårligere betingelser for butikkansatte.

Det er også sånn, at det i dag allerede er mange som arbeider på søndager; Butikkansatte i hagesentre (som selger stadig mer andre ting), bensinstasjoner (som selger langt mere kiosk- og dagligvarer enn kjøretøyrelaterte produkter), ansatte i helsevesen (eldresenter, omsorgsentre, hjemmehjelp, sykehus, legehjelp),  nødetater, kundesentre (teleselskaper, bank, fjernsynsleverandører) hoteller, restauranter, skiftarbeidende industri, buss- og taxisjåfører og så videre. Hvorfor er de som arbeider i butikk så spesielle at ikke de kan gå på arbeid på en søndag?

Kirkens posisjon i samfunnet blir stadig mindre viktig, verdiene som underligger samfunnskontrakten vår vil sannsynligvis bestå. Vi hadde stort sett de samme verdiene før Norge ble kristnet, så det er liten grunn til å frykte armagedon dersom vi faser ut litt flere at kirkens krav til hverdagen vår. For eksempel, så kan søndagens status som «pliktig» hviledag for alle andre enn presten, gjerne vike. Likedan med kirketida, timene mellom kl 10:00 og 12:30 på søndag da man ikke har lov til å gjøre noe som helst av aktivitet med lyd. De som er troende, må selvsagt få lov til å praktisere sin tro og dens ritualer (forutsatt at de ikke bryter med samfunnskontrakten vår) som de ønsker, men når godt under halvparten av oss med hånden «på hjertet» vil kalle seg kristne, så er det på tide å begrense kirkens siste krav til oss.

Søndagen kommer til å bli tilgjengelig som arbeids-/shoppedag, det er bare et spørmål om tid før noen med flertall på Stortinget banker det gjennom

Share

Muslimske lederes fravær i debattene

I Norge, vårt land, har vi en kultur for å åpent diskutere alle sider av vårt samfunnsliv. Vi kritiserer og diskuterer vår egen religion åpent og ofte. Våre religiøse ledere er ofte ute i media og uttrykker og utdyper sitt eget og kirkens syn i mange saker.  Jeg syns det er veldig merkelig at imamene og andre lederskikkelser innen islam i Norge ikke har sett verdien og nytten av å gjøre det samme.
Dersom muslimske ledere ønsker å hjelpe til med å fjerne «glassveggen» mellom islam/muslimer og Norge/nordmenn, så er det veldig rart at de ikke bidrar med å klargjøre sitt syn i media når muslimer og islam er oppe til diskusjon.

Hvorfor er ikke norsk islamsk råd (eller andre muslimske ledere) ute i media med sitt syn på de deler av islam som ikke går «hånd i hanske» med norske verdier og normer? Hvorfor forteller de ikke åpent om hvilken fortolkning av deres religiøse skrifter som er den offisielt «riktige» i Norge?
Hvorfor snakker de ikke om hvordan muslimer kan tilpasse sin praktisering av sin tro til de verdier og normer som samfunnet forventer at de skal følge så lenge de bor og lever i Norge?

Hvorfor er de ikke tydelig ute i media og fordømmer masseovergrepene i Køln, Tyskland?

Hvorfor snakker de ikke åpent om undertrykkelsen av seksualitet, og hvordan det påvirker tenåringsgutter? Det er velkjent blant jenter som har tilbrakt sin ungdomstid, kanskje spesielt blant muslimer fra østlige regioner som Pakistan, at mange av disse guttene klår og tar seg til rette. Alle tenåringsgutter blir kåte, vil ta på, og vil føle på jentene, men gutter fra «norske hjem» har lært å respektere jenter, deres kropp og intimsone hjemme.

Hvorfor snakker ikke muslimske ledere om barnebruder som kommer som flyktninger/asylsøkere/migranter, og problemene med dette?

Når muslimske ledere ikke aktivt forteller om sitt syn i disse sakene, så vil det alltid finnes en usikkerhet. Hva mener de egentlig? Hva sier og forteller de til sin menighet? Hvordan veileder de sine tilhørere? Usikkerhet kan være en forløper til mistenksomhet og frykt, som igjen kan lede til sinne.

I Norge, på samme måte som i hele det såkalte vesten, så er det viktig at muslimske ledere tillater og deltar i debattene om potensielle problemstillinger mellom fortolkningene av islam og de verdier, normer, lover og regler som gjelder i vestlige samfunn. Gjennom å diskutere åpent viser man seg som åpne og veltilpassede individer som ønsker det beste for samfunnet man lever i.

Vi, det norske samfunnet trenger muslimske ledere som aktivt uttrykker sitt syn i alle de delene av islam som ikke samsvarer med våre norske normer, verdier, lover og regler. Åpenhet er den eneste måten å etablere tillit, trygghet og forståelse. Det er den beste måten å motvirke negativt sentiment mellom nordmenn og muslimer. Problemene forbundet til ikke-reformert islam i Norge går ikke over av seg selv – muslimske ledere er nødt til å gjøre jobben, og fortelle om den

Share

Stortinget – hvorfor er de der?

Stortinget - bilde fra Stortingets Flickr side på Internet
Stortinget – bilde fra Stortingets Flickr side på Internet

Stortinget er vår lovgivende forsamling, deres oppdrag er å lage lovene som regulerer samfunnet vårt. Det er meningen at de skal lage rammene, som regjering, fylker, kommuner og andre skal operere under. Det betyr at de skal lage generelle regler – ikke detaljstyre eller bestemme i enkeltsaker.

Hva betyr så dette? De beslutningene som tas i Stortinget er ment å skulle ha betydning. Det er meningen at Stortinget skal tenke langt frem, trekke opp de langsiktige planene. Det er meningen at de skal lage lover som får konsekvenser for utviklingen av samfunnet vårt. Dersom Stortinget kommer frem til at utslipp fra kjøretøy er skadelig for miljøet, så er det Stortingets oppgave å lage lover som medfører forandring. Det kan være å bestemme at motorer som benytter en type drivstoff ikke skal kunne importeres til landet etter en bestemt dato. Dette vil gjelde for alle motorer, i fly, båter/skip, biler, osv..

Det betyr også at dersom Stortinget ønsker at norske kapitaleiere skal satse pengene sine, etablere nye virksomheter og ansette andre, så må skattesystem, støtteordninger, pålagt papirmølle gjøre det enkelt å starte opp og drive de nye virksomhetene

Share