Trump og Fake News

Fantastisk artig å lese Donald Trumps stadige beskyldninger om at media publiserer usannheter. Trump har tydeligvis vanskelig for å akseptere at hans løgner ikke gjenfortelles av journalister.

Riktignok er det en del journalister som ikke gjør gode faktasjekker før de publiserer, og det fins journalister som er mer opptatt av forsideoppslag enn fakta. VG har gitt oss en del eksempler i det siste; Trond Giske videoen, der Giske er dum nok til å stille opp på en video dansende med en ung dame, og påstandene om at Bertheussen (Waras samboer) var uvitende om den omfattende videoovervåking som PST hadde iverksatt etter alle anslagene mot eiendommen deres.

Donald Trump har helt sikkert rett i at det fins flere dårlige journalister enn de som nylig har sluppet til i VG, men med alle de påviste løgnene som Donald Trump beviselig stadig kommer med, så er det mildt sagt latterlig å høre hans angrep på media med anklager om Fake News

Share

Alle skal med – Hva med A3 barna?

Stortingsvalget er over – godt er det… Det var utrolig mye tøv og skrøner under valgkampen, så mye at jeg og mange andre ikke gadd å følge med til slutt.

Arbeiderpartiet benytter valgspråket «Alle skal med». Dette valgspråket gnager meg litt kjenner jeg.. Hvorfor skal alle med? og hva betyr det egentlig?
Hva betyr det for de barna som når de starter på skolegangen ikke er helt modne? Hva betyr det for de barna som ikke er helt A4?
Hva med dem som er litt «A3» eller «A5»?

Jeg våger den påstand at mange av barna som begynner på skolen er en del utenfor A4-malen. De er ikke helt skolemodne, eller de mister fort interessen og «faller av». Jeg ser det på egne og andres barn. Skolen er gøy de første par dagene, og så svinner liksom gløden litt etterhvert som hverdagen og hverdagsrutinene setter seg.
Det er noen unger som ikke har lært å oppføre seg i barnehagen, noen er ikke er helt A4, og de ødelegger for resten. Ikke av vond vilje kanskje, men av manglende evne. Hva skal en liten gutt med «mark i ræva» gjøre når skoletimene blir kjedelige? I barnehagen kunne han gå ut å leke, der er det langt flere voksne per barn enn det er i klasserommet på skolen. Hjemme så kan han kanskje skrike seg til viljen sin, kanskje han er den relle sjefen hjemme til og med.
På skolen forsøker han selvfølgelig de strategi han har erfaring med hjemmefra og fra barnehagen. I tillegg tester han (eller hun) ut nye. Kanksje bare gå ut av klasserommet, kaste penalet til eleven ved siden av rundt i klasserommet, sitte å rope og synge for å overdøve læreren.. Det er mange alternativer, – tro ikke at unger ikke gjør sånt. Og tro heller ikke at alle lærere er sjefen i klasserommet. Det er svært mange lærere som ikke har lært å være den myndige lederen i klasserommet – som ikke har lært å ta kontrollen og sikre et stille, rolig og vennlig klassemiljø. Det er mange lærere som overkjøres av elevene selv i småskolen.

Hva gjør det med læringsmiljøet for de andre elevene i klassen?

Hjelper det å etterutdanne læreren innen fagene når elevene er utagerende? Når elevene løper ut av klasserommet eller ligger under kateteret og nekter å komme ut? eller skravler i vei med eleven ved siden av uten å høre et ord av det læreren sier?

Hva med de elevene som av en eller annen grunn ikke klarer, ikke evner å delta i klasserommet på en normal måte? – Det er fryktelig mange av dem rundt omkring i skolene i dag. Men det er ikke meningen at vi skal snakke om dem. Vi skal ikke snakke om dem, fordi disse ungene er fryktelig ressurskrevende å få kontroll på. Vi kan ikke måle dem, eller dokumentere dem uten å sykeliggjøre dem.
PPT og BUP vil egentlig ikke ta i dem, fordi de har ikke ressurser til å ta seg av dem de heller. Det betyr at læreren som i utgangspunktet kun ha 2 minutter per elev per skoletime, – før de har begynt å undervise, også skal oppdra, de skal korrigere adferden til, og dokumentere «avvikene» for alle disse barna som ikke er A4. Hva blir det igjen av tid til å undervise etter all tiden som går med til å få det noenlunde rolig i klasserommet? Kanksje 1 minutt per elev? Da har læreren enda ikke kommet så langt at elevene har kunnet stille spørsmål eller på annen måte avslørt hvor mye av pensum de har fått med seg.

Jeg er oppriktig bekymret for småskolen. Når barna begynner i 4 klasse, og over halvparten av klassen ikke kan lese eller skrive, da har skoleNorge et problem vi ikke kan måle oss til med nasjonale prøver, eller løse med å avskilte erfarne lærere.

Løsningen er, tror jeg å gjøre flere ting samtidig; Vi må etablere et stort antall spesialskoler til de barna som ikke fungerer i enhetsskolen. Vi må ha langt færre elever per klasse slik at det blir mulig for lærerne å gi tilstrekkelig undervisning til hver enkelt slik at idéen om individuelt tilpasset opplæring blir noe mer enn en fancy «catch frase». Vi må tilby etterutdanning i enkeltfag til lærerne på skolene der de arbeider, enten via nettstudier eller med korte kurs/samlinger slik at de ikke må reise til en høyskole langt i fra hjemsted. Lærerne har nemlig også egne barn som må hentes i barnehage og småskolen, og det er ikke praktisk mulig for alle lærere å ta etterutdanning i dagens regime.

Det er synd å si det, men politikerne som utformer skolepolitikken sitter, alle som én, alt for langt unna skolehverdagen til barna. De har rett og slett ikke peiling på hva som er realitetene. De kan umulig få del i realitetene, for når vi hører i media hva de sier og snakker om av tiltak, så er det åpenbart at tiltakene er tilpasset et annet sett med problemer enn de som oppleves i dagens skoler i landet vårt. Og dette gjelder samtlige partier – de har rett og slett ikke peiling, noen av dem.

Share

Mobbing i skolen – de voksnes ansvar

Et tilbakevendende tema – både her på bloggen og i avisene. Her kommer det opp på ny etter en episode min kone fortalte om fra skolen der hun arbeider.

En liten jente (3. – 4. klasse) forteller i et friminutt til en lærer at hun følte seg utestengt fra lek av 2 andre jenter på samme klassetrinn. De har sagt til henne at hun «ser ikke ut» og at de ikke vil være sammen med henne. Læreren hun forteller dette til, trekker på skuldrene og forteller jenta at hun bare kan finne noen andre å leke med.
I et senere friminutt samme dag kommer jenta tilbake til den samme læreren. Nå forteller hun om en 7. klassegutt som har sagt til henne at «hun bør ta livet av seg». Læreren, som er jentas kontaktlærer, sier til jenta at dette skal hun ikke bry seg om.

Min kone finner jenta gråtende i utkanten av skolegården mot slutten av ‘store-fri’. Jenta forteller om hva som har hendt. Hun forteller at hun hver dag ber til Gud for å slippe å gå på skolen, og hun forteller om responsen hun har fått fra sin kontaktlærer. Min kone kontakter denne læreren og uttrykker i tydelige ordelag at dette er alvorlig og at hun forventer at klassestyreren tar tak i dette for å ivareta jenta. Responsen er kjølig, og med stønning og skuldertrekk sier hun «ja, da, vi skal ta det opp. Men XXX må da tåle litt vanlig småerting. Ungene må kunne velge hvem de vil leke med..». Etter den kjølige responsen fra jentas kontaktlærer ble saken tatt opp med skolens ledelse for å sikre at det blir tatt tak i. Hva utfallet i dette tilfellet blir vet jeg ikke

Det er sørgelig å høre om slik historier. Dessverre er det mange slike. Enkelte skoler har ledelse som arbeider jevnt og trutt med skolens sosiale miljø, og som ikke aksepterer at skolens ansatte unnlater å umiddelbart ta tak i tilfeller av mobbing eller unger som plager andre unger. Formelt skal det fattes enkeltvedtak som instruerer skolens ansatte til å enten verne den som er utsatt for mobbing eller følge nøye med på enkelte plageånder.
Jeg vil påstå at de formelle kravene er en fallitterklæring, fordi de er resultatet av udugelige voksne i skolen. Voksne som ikke forstår at det er barnets opplevelse som er sannheten, og at de voksnes tolkning og vurdering er uvesentlig. Dersom et barn føler seg utestengt eller mobbet, så blir det utestengt eller mobbet. Om barnet er «ømskinnet» betyr det at de voksne må være ‘enda mere på’. Det er det psykolosiale miljøet til barna som betyr noe, ikke de voksnes vurdering av «hva et barn bør eller må tåle», fordi disse vurderingene er subjektive og uten kobling til barnets øvrige erfaringer og behov.
Voksne som unnlater å hjelpe barn til en trygg og god skolehverdag uten mobbing og plaging hjelper mobberne ved ikke å beskytte barnet som mobbes.

Jeg ønsker å være naïv og leve i troen om at de som velger å utdanne seg til lærere er genuint opptatt av barn. Jeg ønsker å tro at lærere vil at barn skal ha det bra på skolen, ha godt arbeids- og oppvekstmiljø og få god undervisning. Lærerjobben, spesielt i småskolen er langt mer enn undervisning. Jeg er redd at dette er nærmere en drøm enn realitet på de aller fleste skoler. Jeg frykter at svært mange lærere er mer opptatt av å ha behagelige dager enn å aktivt støtte unger som trenger hjelp, og aktivt bekjempe mobbing og hendelser som gjør barn utsatt, at de blir ansett som sårbare av resten av elevene.

Det er vanskelig nok å være barn og ungdom uten voksne som snur ryggen til når enkeltelever blir utsatt for ubehag av medelever eller ‘venner’.

I mangel på ansvarlige voksne i skolen, så bør vi kjempe for mer disiplin fordi det fratar mobberne muligheten til å mobbe, skoleuniformer og standardiserte skolesekker og gymtøy, m.m. slik at flest mulig ‘erte-grunner’ tas ut av skolehverdagen.

Share

Hacking i amerikansk valgkamp

Etterretningstjenestene i USA lever i en boble og tror at de fortsatt har tillit blant folk rundt om i verden. De tror den kollektive hukommelsen har glemt at Irak ikke hadde masseødeleggelsesvåpen (WMD). De tror vi har glemt alt om midt-østen og de utallige fadeser som de har stått bak i mange tiår nå.

De amerikanske etterretningstjenestene må innse at deres nye president er på bølgelengde med folk verden over. Vi stoler ikke på dem lenger. De må legge frem ubestridelige bevis, slik at tilliten kan gjenopprettes. Det kommer til å ta mange år.

Dersom etterretningstjenestene har bevis for Russisk hacking, så må de legge dem frem for almenheten. Bevisene må være etterprøvbare – det er en del av prisen for ny tillit.

De ble ikke bedre av innblanding i Afghanistan, Irak, Syria, Libya, eller mange andre steder. Alternativene er Assad er ikke fremskritt for folket i Syria. Han er diktator, men kvinner er (var før krigen) tilnærmet likestilt med menn, Syria var en sekulær stat, de gjennomførte presidentvalg, de var åpne for å handle med land fra hele verden. At USA ønsket er annen retning for Syria og regionen er uinteressant.

Det blir interessant å se hvordan USA kommer til å formes under president Trump. Nå er det ikke så lenge til vi får svaret på hva han kommer til å gjøre. Det er ikke så lenge å vente før vi alle kan se hvem som gjettet riktig, og hvem som pratet bullshit.

Share

Statsbudsjett og Forsvar

Regjeringen la frem en ny LTP (LangTids Plan) for forsvaret i høst. De presterte å gjøre dette uten å ha tilstrekkelig kunnskap om landforsvaret, og derfor har landforsvaret kun fått en økonomisk ramme, uten tilknyttede strategiske mål. Hva skal man si om det? – Tja, en hver forsvarsminister som legger frem en LTP uten å ha laget en god nok plan for den største delen av forsvaret, burde diskvalifisere seg selv. Evner man ikke stoppe prosessen med LTP når man oppdager utilstrekkelig kunnskap om sakene så må man trekke seg fra stillingen, og overlate den til èn som er i stand til å stoppe prosessen, eller som har kompetansen. Det er noe halvveis over å levere en LTP uten landmakten, det er som å bygge et hus bestående av andre etasje plus loft, tak og flott hage, men uten grunnmur og første etasje. Det fungerer bare ikke..

En gruppe patrioter har etablert Facebook-grupppen Styrk Heimevernet, fordi de har skjønt at HV kan komme til å ligge dårlig an når landmaktutredningen blir ferdig en eller annen gang i fremtiden. Jeg deler deres syn på saken, men jeg ønsker å utdype hvorfor, og her tror jeg mitt syn skiller seg litt fra ‘bulken’ av denne gruppen:

La oss tenke stort, og da mener jeg kjempestort. La oss tenke som en NATO general..

Hvis jeg var Russland, så ville jeg ikke angripe kun Norge, hvorfor? – Se på et verdenskart..
Norge er en strategisk fjert på kartet. Vi har fungert, og fungerer som lyttepost, i fall russerne skulle komme veltende over grensene våre eller finne på noe i Nord-Atlanteren. Men hvorfor skulle de det? Hva er det som er så strategisk verdifullt her, i Norge?
Vel, vi har olje, men den kan du ikke hente opp før du har kontroll på Nord-Atlanteren, – og det er kanskje ikke realistisk.
Den store «krigen» vil utarte seg i midt-østen, eller på det Europeiske kontinent, om noe sted.. Det er her de lett tilgjengelige ressursene befinner seg.
Men, fra Sør-Norge kan én stoppe Vesten fra å få tilgang til Østersjøen, og fra Nordland og Vestlandet kan man skyte raketter mot vestlige flybaser i UK, Irland, Island og Grønland, samt Tyskland og kanskje Frankrike. Det norske forsvarets rolle er 2-delt, 1, melde fra om SIGINT om et forestående storskala angrep, og 2, etter angrepet, å drive geriljakrig mot de mobile utskytningsrampene for raketter som russerne garantert vil kjøre opp og ned langs kysten.

Hvorfor sier jeg dette? Hvordan ville jeg angrepet Norge?
Vel, ettersom nesten all basesikkerhet er elektronisk, så ville jeg hacket adgangssystemene. Når kortleserne ikke virker på depotene, så får ikke soldatene ut ammunisjon eller våpen. De få som faktisk har nøkkel kan jeg avlive, eller få kontroll på, før hovedangrepet. All kommunikasjon kan jeg ødelegge med noen få utvalgte bombemål, f.eks. legge Telenors nøkkelinstallasjoner i grus, gjøre NSM om til et grustak, og kappe toglinja til Trondheim og Stockholm. Når kablet kommunikasjon dør, så er vi over på radiosignaler, som russerne særdeles effektivt har vist (i Syria) at de kan stoppe. Dette er en av grunnene til at vesten ikke har gått aktivt inn i Syria. Da de oppdaget at russerne kan «skru av» GPS signalene som styrer artilleri, raketter, droner, fly, soldater, marinefartøyer, eller alle radiosignaler, som soldatene med ubrukelige GPS’er og som ikke har lært å lese kart skal kommunisere med, var ikke «boots on the ground» noe alternativ lenger. Det er ikke så greit å være techno-kid, når du må bruke papirkart og kompass..

Hva er da vår rolle i NATO? – Jo, vi kan velge å kjøpe mange jagerfly, fordi vi kanskje kan skyte ned noen russiske EK fly i den første fasen, og deretter la pilotene rømme til UK eller Frankrike der de kan fortsette krigen. Jeg husker ikke hva russisk AWACS heter, men de er dårlig nytt for norske myndigheter. Sivilt nødnett, militært samband, radarstasjoner, kystradio, NRK’s P1, alt vil slutte å fungere i det øyeblikk russerne velger å skru på jammingen. Til og med en og annen mikrobølgeovn slutter å virke..
Hvorfor skal russerne sende inn soldater og spesialstyrker for å ødelegge broer, vannforsyning, militære depoter, kommunikasjonsystemer, matforsyning? Alt dette kan stoppes særdeles effektivt av én hacker. En kvisete 17-åring fra for eksempel, Tadsjikstan er langt farligere for oss enn all verdens soldater veltende over grensa. Stopp logistikksystemet til Posten, Norges Gruppen og Norsk Medisinal Depot og du har balletak på landet vårt og nasjonen vår er i knestående på et par dager.

Før den neste store krigen, skal vi kjøpe overprisede jagerfly, og vi skal fortsette å bygge ut vår SIGINT, som vi skal gi videre til NATO (les USA). Deretter skal vi gjøre det USA ber oss om, sånn som da Stoltenberg sendte norske jagerfly for å bombe Libya, uten forankring i folkerett, NATO, FN eller Storting. «Obama ringte, og da sendte jeg bombeflyene.. – og så ble jeg sjef for NATO..»

Hvordan skal Norge tilpasse seg denne situasjonen? Er det smart å ha mange ekstremt dyre jagerfly, eller bør vi i stedet ha mange mobile utskytningssystemer for bakke-til-luft raketter? Bør vi ha våpnene våre innelåst på depoter, eller bør de være utlevert til godt trente mannskaper man har nær kjennskap og tillit til?

Hvis jeg var NATO general ville jeg fått Norge til å kjøpe masse dyrt utstyr som kan omplasseres når det kniper, men om jeg var norsk general, så ville jeg hatt flest mulig bevæpnede våpenføre menn og kvinner spredd over hele landet..

Det er for meg åpenbart at vi, som nasjon, trenger et stort antall godt trente soldater som kan betjene ukompliserte og effektive våpen, spredd ut over landet. Det vil utgjøre den absolutt største langsiktige trusselen mot en potensiell russisk invasjonsstyrke. De kan ødelegge EK vogner, våpen og missilbatterier før de får skutt ut sine våpen mot vestlige mål utenfor Norge, og de kan plage de lokale invasjonsstyrkene med stadige bakhold, overfall og sabotasjeangrep. Disse soldatene trenger 25-30 døgn med årlig trening, tilgang til raske båter som kan frakte dem over og langs fjorder og sikre hurtig forflytning, likedan som de trenger tilgang til kjøretøy under trening (i krig kan de i verste fall rekvirere eller stjele kjøretøy og båter ved behov).

Heimevernet, i dagens form er en svært kostnadseffektiv måte å gjøre dette på. Finansiér trening av 15 000 mann (menn og kvinner) med 30 døgn per år, og øk «pensum» slik at det også ‘sveiper’ innom de gamle gerilja-lærebøkene fra 1950-tallet. La disse soldatene oppbevare våpen og ammunisjon hjemme (disse soldatene ser man så ofte at man har kontroll på dem og deres psykiske tilstand). Ved siden av disse bygger man en stamme av 30 000 til 50 000 mann (Menn/Kvinner) både som rektrutteringsbase og som nasjonalt breddeforsvar med 10 – 15 årlige treningsdøgn. Mindre trening enn dette bygger ikke ny kunnskap og kompetanse.

Share

Utbygging av infrastruktur med regional eller nasjonal betydning

Det fremstår som rimelig åpenbart at infrastrukturprosjekter med regional eller nasjonal betydning, for eksempel ny europavei, ny jernbane eller nye kraftgater må bestemmes og prosjekteres av staten. Dette fordi det er samfunnsøkonomisk fornuftig å sørge for effektiv og hurtig realisering av disse prosjektene.

Kommunene skal selvfølgelig være med i høringsrunder, og deres argumenter må tas på alvor. – Men, det kan ikke være slik at lokale hensyn stopper eller trenerer viktige utbyggingsprosjekter. For å sikre lokaldemokratiets innflytelse må det være generelle føringer for hvordan slik prosjektering skal foregå, men beslutninger om trasévalg må tas innen en fornuftig tidsperiode slik at prosjektene kan planlegges og finansieres som ett samlet prosjekt, og ikke mange små.

Et eksempel er utbygging av ny RV22 østover fra Lillestrøm. Her har man nå bygget flott 4-felts vei fra Lillestrøm til Fetsund, men fordi lokalpolitikerne ikke klarer å bli enige med statens vegvesen om trasévalg for ny Glommakryssing, så ser det ikke ut til at ny bru over Glomma (eller tunell under) kommer til å bli realisert på mange år. Dette er problematisk fordi RV22 deles til FV171 ca 1 km etter Glomma. FV171 er en av landets farligste veistrekninger målt i antall drepte i ulykker. Trasévalg for Glommakryssing må avklares raskt slik at det er mulig å planlegge og prosjektere selve kryssingen og også veiene videre øst- og sørøstover på østsiden av brua.

Høyres Nicolai Astrup har tatt til orde for at staten skal fatte beslutninger i flere slike utbygginger som i dag treneres eller stoppes av lokale vurderinger og hensyn, slik at viktige infrastrukturprosjekter blir utsatt og utsatt…  Les mer

Share

Hei, verden

Tåkeluren ser dagens lys. Som navnet indikerer tenker jeg å være høylydt, og rope ut i alt tåkepratet der ute.

Jeg er på ingen måte noen ekspert – ikke på noe antagelig, men tror jeg skal klare å skjære igjennom med fornuftige innspill og kommentarer.

Nå har siden akkurat sett dagens lys, og i løpet av noen dager begynner jeg å legge ut innhold som jeg håper vil være interessant å lese

Share