Mobbing i skolen – de voksnes ansvar

Et tilbakevendende tema – både her på bloggen og i avisene. Her kommer det opp på ny etter en episode min kone fortalte om fra skolen der hun arbeider.

En liten jente (3. – 4. klasse) forteller i et friminutt til en lærer at hun følte seg utestengt fra lek av 2 andre jenter på samme klassetrinn. De har sagt til henne at hun «ser ikke ut» og at de ikke vil være sammen med henne. Læreren hun forteller dette til, trekker på skuldrene og forteller jenta at hun bare kan finne noen andre å leke med.
I et senere friminutt samme dag kommer jenta tilbake til den samme læreren. Nå forteller hun om en 7. klassegutt som har sagt til henne at «hun bør ta livet av seg». Læreren, som er jentas kontaktlærer, sier til jenta at dette skal hun ikke bry seg om.

Min kone finner jenta gråtende i utkanten av skolegården mot slutten av ‘store-fri’. Jenta forteller om hva som har hendt. Hun forteller at hun hver dag ber til Gud for å slippe å gå på skolen, og hun forteller om responsen hun har fått fra sin kontaktlærer. Min kone kontakter denne læreren og uttrykker i tydelige ordelag at dette er alvorlig og at hun forventer at klassestyreren tar tak i dette for å ivareta jenta. Responsen er kjølig, og med stønning og skuldertrekk sier hun «ja, da, vi skal ta det opp. Men XXX må da tåle litt vanlig småerting. Ungene må kunne velge hvem de vil leke med..». Etter den kjølige responsen fra jentas kontaktlærer ble saken tatt opp med skolens ledelse for å sikre at det blir tatt tak i. Hva utfallet i dette tilfellet blir vet jeg ikke

Det er sørgelig å høre om slik historier. Dessverre er det mange slike. Enkelte skoler har ledelse som arbeider jevnt og trutt med skolens sosiale miljø, og som ikke aksepterer at skolens ansatte unnlater å umiddelbart ta tak i tilfeller av mobbing eller unger som plager andre unger. Formelt skal det fattes enkeltvedtak som instruerer skolens ansatte til å enten verne den som er utsatt for mobbing eller følge nøye med på enkelte plageånder.
Jeg vil påstå at de formelle kravene er en fallitterklæring, fordi de er resultatet av udugelige voksne i skolen. Voksne som ikke forstår at det er barnets opplevelse som er sannheten, og at de voksnes tolkning og vurdering er uvesentlig. Dersom et barn føler seg utestengt eller mobbet, så blir det utestengt eller mobbet. Om barnet er «ømskinnet» betyr det at de voksne må være ‘enda mere på’. Det er det psykolosiale miljøet til barna som betyr noe, ikke de voksnes vurdering av «hva et barn bør eller må tåle», fordi disse vurderingene er subjektive og uten kobling til barnets øvrige erfaringer og behov.
Voksne som unnlater å hjelpe barn til en trygg og god skolehverdag uten mobbing og plaging hjelper mobberne ved ikke å beskytte barnet som mobbes.

Jeg ønsker å være naïv og leve i troen om at de som velger å utdanne seg til lærere er genuint opptatt av barn. Jeg ønsker å tro at lærere vil at barn skal ha det bra på skolen, ha godt arbeids- og oppvekstmiljø og få god undervisning. Lærerjobben, spesielt i småskolen er langt mer enn undervisning. Jeg er redd at dette er nærmere en drøm enn realitet på de aller fleste skoler. Jeg frykter at svært mange lærere er mer opptatt av å ha behagelige dager enn å aktivt støtte unger som trenger hjelp, og aktivt bekjempe mobbing og hendelser som gjør barn utsatt, at de blir ansett som sårbare av resten av elevene.

Det er vanskelig nok å være barn og ungdom uten voksne som snur ryggen til når enkeltelever blir utsatt for ubehag av medelever eller ‘venner’.

I mangel på ansvarlige voksne i skolen, så bør vi kjempe for mer disiplin fordi det fratar mobberne muligheten til å mobbe, skoleuniformer og standardiserte skolesekker og gymtøy, m.m. slik at flest mulig ‘erte-grunner’ tas ut av skolehverdagen.

Share

Forsvarets avhending av materiell

En nå pensjonert karriereoffiser med plettfri CV står nå tiltalt for korrupsjon. Påtalemyndigheten mener at han, og han alene, er ansvarlig for at utrangerte MTB’er, jagerfly og beltevogner er solgt både til afrikansk milits, amerikanske rikinger og til russiske styrker.

Det er selvsagt korrekt at disse salgene aldri skulle vært gjort, men er det rett å gå etter en saksbehandler i FLO, når alle med litt vett i skallen skjønner at han ikke har kunnet forestå disse salgene uten at noen av hans overordnede har kjent til dette?

Dagbladet omtaler saken slik

Saksbehandler, uansett militær grad og ansiennitet, betyr at man er nederst på rangstigen. Man har overordnede som skal godkjenne og vurdere de saker man behandler. Når det er snakk om utrangert militært utstyr, hvor det er dokumentert at UD (Utenriks Departementet) har behandlet saken, så er det enda mer åpenbart at saken ikke har gått rett fra saksbehandleren og til en saksbehandler i UD. Sakene har åpenbart vært diskutert blant ledelsene, i det minste, muntlig.

Orlogskaptein Stavrum, er åpenbart, slik han selv forteller i rettsaken mot ham, en syndebukk. Ledelsen i FLO har selvsagt kjennskap til saker som havner i departementene, og salg av materiell som står på embargo-listene i FN diskuteres åpenbart med ledelsen både i FLO og i departementene (UD og Forsvars Departementet).

Det er en teoretisk mulighet for at daværende utenriksminister ikke var informert om salget av MTB’er til britiske CAS, et selskap som var/er kjent for kjøp og salg av militært materiell, – jeg regner det som særdeles lite sannsynlig. Mannen som var utenriksminister den gangen har vært tatt i løgn flere ganger, og det har vært flere saker om at hans kompiser har fått særbehandling de ikke burde. Han forteller nå at han ikke kjente til salget av MTB’ene, – er det noen som helst i dette landet som er naïve nok til å tro på det???

Det er fint at norsk presse skraper på overflaten av saker som denne, men jeg skulle ønske at de ville grave dypt, virkelig dypt. Vi har et sterkt behov for at våre politiske ledere, og deres medhjelpere (rådgivere, departementsråd, med flere) stilles til veggs når de lyver. Landet vårt trenger at disse menneskene stilles til ansvar når de forsøker å vri seg unna sine ugjerninger. De som er valgt av «folket» (les partiorganisasjonene sine) til å utarbeide lovverk og å utvikle samfunnet og vår nasjons fremtid, er nødt til å holdes i stramme tøyler slik at de holder sin sti ren. Det må få konsekvenser for dem når de utnytter sin stilling og missbruker tilliten og makten de disponerer.

Stavrum er muligens skyldig, hva vet jeg? Men – han er ikke den eneste den øverste ansvarlige i dette, og han skal ikke bære skylden og straffen alene. Salg av MTB’er til et selskap som er kjent for videresalg av utstyr til høyestbydende, blir selvsagt diskutert i både FD og UD. Spesielt når det går rykter om at utstyret kan havne i land FN har våpenembargoer mot. Straffes den som straffes bør. Rettsaken føres åpenbart mot feil mann i denne saken.

Share

Kommunereformen av 2017

Helt siden før vi skrev 1990 har stortingspolitikere og politiske ledere snakket om behovet for en kommunereform som reduserer antallet kommuner. Hensikten er å redusere antallet administrative enheter som drifter de lokale tjenesteleveransene. Dette handler naturligvis om samfunnsøkonomi, fordi det å drifte en kommuneadministrasjon har en noenlunde fast kostnadsbase som er bundet opp i lønninger, IT-systemer, sentralbordløsninger og så videre. Tjenestene som skal leveres er geografisk bundet, hjemmehjelperne, brannstasjonene og politistasjonene er nødt til å være der som folk bor. De har nasjonale tidskrav som skal overholdes. For redningstjenestene er det snakk om responstid, for hjemmehjelper, helsesøstre, vannverk, renseverk og andre tjenester som skal leveres til innbyggerne, så er de nødt til å ha nærhet til menneskene disse tjenestene skal leveres til.

I korte trekk betyr dette at det er unødvendig kostbart for nasjonen å ha kommuner med noen få tusen innbyggere. Hvor lavt innbyggertall landet kan akseptere for en normal kommune våger jeg ikke gå inn på. Det må være helt klart at våre sentrale myndigheter bestemmer hvilke tjenester kommunene skal levere, og hvilke tjenester som skal leveres av staten og private.
Utgangspunktet for den pågående kommunereformen er å slå sammen de kommunene som ikke har størrelse nok til å levere de tjenestene som sentrale myndigheter ser for seg skal leveres til befolkningen i disse kommunene.

Dessverre er det noen som forteller at sammenslåingene også handler om å skape enheter som er så store at de kan tiltrekke seg spesialkompetanse som kommunene trenger.
Jeg bor selv i en liten kommune, liten i innbyggertall, men relativt stor i geografisk utstrekning. Min kommune slår seg frivillig sammen med en nabokommune. På grunn av vekst trenger min kommune å gjøre store infrastrukturinvesteringer. Kommunen trenger erfarne prosjektledere innen bygging av eldresenter, sykehjem, skoler og mer. Geografisk nærhet til Oslo gjør at mennesker med nødvendig kompetanse er tilgjengelig for kommunen. For noen kommuner, spesielt i utkantnorge så er det ikke så enkelt. Kommuner som i dag har 600 – 700 innbyggere kommer ikke til å tiltrekke seg erfarne prosjektledere, spesialister på vannverkutbygging eller andre typer spesialkompetanse. Problemet er ikke isolert til størrelse, men også nærhet til en storby der denne kompetansen vokser fram.

Jeg tenker at når regjeringen nå tvinger sammen en håndfull småkommuner der kommunens ledelse har for liten innsikt til å forstå hensikten med reformen, så gjøres det med så liten kraft, i så liten skala og med så dårlig kommunisert forklaring at det er mer til skade for regjeringens reformprosjekt enn det er tjenelig for landet.

I de minste kommunene er kommuneadministrasjonen en vesentlig arbeidsgiver. Der disse mikrokommunene ligger ved siden av hverandre, og disse slås sammen, så bortfaller en god del av arbeidsplassene i dette geografiske området. Det reformen i praksis gjør er å flytte lønnskostnaden for disse menneskene fra et kommunalt budsjett til NAVs statlige budsjett. Noen IT kostnader og kanskje litt husleie bortfaller kanskje også. Det er få eller ingen andre arbeidsplassene i disse kommunene, og det er stor sannsynlighet for at det for nasjonen er ett fett om vi betaler deres livsopphold gjennom skatt overført til kommunens driftsbudsjett eller om det er via NAVs budsjett. I bunn og grunn er det ikke i nasjonens rent økonomiske interesse at folk bor så spredt som vi gjør i landet vårt. Ut fra et rent økonomisk perspektiv burde vårt bosetningsmønster vært mer likt svenskenes. Mer villmark og flere større befolkningssentra.
Men er det et slik landskap vi som nasjon vil ha? og hva er vi villige til å betale for det?
Hvilke tjenester skal vi slutte med for å finansiere dagens bosetningsmønster?

Dessverre er det svært få som tør å fortelle oss sannheten om den økonomiske fremtiden til landet vårt:
Overføringen fra oljefondet kommer til å bli mindre etterhvert som avkastningen fra oljevirksomheten reduseres i takt med at oljefeltene tømmes og oljeprisen faller. Vi blir mange pleietrengende syke og eldre målt i andel av befolkningen. Oljeøkonomien som har utgjort en stor del av det økonomiske grunnlaget er gjennom en nødvendig nedtur, og den vil med all sannsynlighet ikke vokse til gamle høyder igjen. Inntil noen finner på noe nytt å drive med, må vi belage oss på mindre økonomisk aktivitet som kan skattes til inntekt for velferden vår. Det igjen betyr, at når kostnadene til pleie av en stor andel pleietrengende og pensjon til mange som ikke er i arbeid, så er vi som nasjon nødt til å kutte i fellesskapets kostnader. Dagens regjering har valgt å kutte litt i administrasjonskostnader i kommunenorge. Reformen skulle vært gjort for lenge siden, men den er dessverre en dråpe i havet. Skattene må sannsynligvis økes, og svært mange offentlige tilskudd må opphøre. Kommunene må slutte å gi penger til idrettslag som ønsker seg kunstgress, vi må slutte å betale for prøverørsbefruktning og vi må slutte å bygge tunneler og broer til øyer med et fåtall innbyggere. Det er en stor sannsynlighet for at overføringer til landbruket må reduseres betraktelig, erstatning for rovdyr må kuttes eller reduseres. Mange statlige og kommunale økonomiske goder kommer til å bortfalle. Vi er så vant til dem at det å miste dem kommer til å både merkbart og vanskelig. Det kommer til å bli en masse motstand mot endringene, og vi kommer sannsynligvis til å utsette endringene lenger enn vi gjør lurt i..

Så tilbake til kommunereformen, spiller det noen rolle om vi slår sammen 2 mikrokommuner på kysten? Nei, – det er bare støy. Problemet er ikke at vi lønner folk gjennom statlig overføring til kommunens lønnsbudsjett istedet for NAV. Problemet, om vi skal se på dette som blåruss er at folk har fått lov til å bosette seg der de selv ønsker. Det har gitt oss en meget kostbar leveranse av velferdstjenester som helsehjelp og redningstjenester.
Det er selvsagt bedre å la folk ha en jobb som føles meningsfull enn å la dem gå på sosialtrygd. Vi andre betaler for deres livsopphold gjennom vår inntektsskatt og våre private arbeidsgiveres selskapsskatt. På ett eller annet tidspunkt, noen år fram i tid, så blir vi nødt til å ta diskusjonen om økonomiske prioriteringer av velferd, statlig støtte og finansiering og hvilke kostnader folk må tvinges til å ta selv. Det kommer til å bli svært ubehagelig, og så lenge våre politikere, på alle plan, heller vi litt litt penger til alt enn å fullfinansiere tjenestene de sier de prioriterer, så utsetter vi bare det ubehagelige. Jo lenger vi utsetter det, jo verre blir det.

Det er på ingen måte en ønskesituasjon, men et resultat av manglende politisk ledelse gjennom mange år. De ansvarlige kommer ikke til å motta noen straff for dette…

Share

Cappelen og Jensen saken

Avisene er fulle av rettsaken mot politimannen Eirik Jensen, og jeg lurer fælt på hva i helvete statsadvokaten har tenkt på når de har latt denne saken ende opp i rettsapparatet. Grunnen til at jeg lurer er selvsagt basert på min helt egen konspirasjonsteori som jeg har klekket ut etter å ha lest noen avisingresser.

Cappelen hevder at Jensen har mottatt 8.5 millioner kroner, aktor virker ute av stand til å vise dette, men de maser om noen kontantinnskudd Eirik Jensen har gjort i diverse banker opp i gjennom årene. Disse innskuddene er selvsagt mistenkelige, men det virker foreløpig ikke som om aktor har klart fremvise ett eneste bevis for at pengene stammer fra Cappelens narkotikavirksomhet.

Og hva er greia med at Cappelen, landets antagelig minst troverdige rettsvitne er kronvitne mot superpurken Eirik Jensen?

Avisene har kommet med små hint som lett kan settes i sammenheng;

  • Jensen fikk satt fast Rasoolfamilien, og B-gjengen gikk mer eller mindre i oppløsning. B-gjengen ble svorne fiender av Jensen etter dette. Han fikk brødrene fengslet og foreldrene deres dratt inn i rettsalen og strippet hele slekta for det de måtte oppfatte som deres ære og heder. Rasoolfamilien har en kulturell bakgrunn der disse begrepene er viktig nok til å drepe for. – og de tørster etter hevn..
  • B-gjengen visste at Eirik Jensen kom til å bli pågrepet noe tid før det skjedde enda etterforskningen ble utført i største hemmelighet. Det er derfor opplagt at noen andre enn Jensen har uryddige bånd til B-gjengen (noen i Politi/påtalemyndighet)
  • Cappelen har åpenbart tystet på en god del andre kriminelle, og det skal lite fantasi til for å gjette at Jensen, og hans sjefer, har lukket øynene for noe av Cappelens virksomhet som en slags betaling for denne informasjonen. Har Jensen kjent omfanget av Cappelens virksomhet? Hvorfor skulle Cappelen gi politimannen Jensen denne informasjonen om ikke han fikk noe igjen?
  • Eirik Jensen har levd svært tett på harde kriminelle i mange år, og det skal veldig lite fantasi til for å mistenke at han gjennom denne perioden har beveget seg inn på «den mørke siden» ved noen anledninger. Dette har garantert gitt ham noen slanter med penger. Jensens sjefer og ledere har helt klart visst om dette, og de har godkjent det fordi de har tenkt at «målet helliger middelet». Målet har vært å ta de som smugler tyngre stoffer enn Cappelens hasj. De har ønsket å ta importører av kokain, heroin, amfetamin, ecstacy og drapsmenn, og det har Jensen gjort med suksess i mange år med hjelp av informasjon fra Cappelen.
  • Penger Jensen har fått som utbytte av sitt liv i gråsonen mellom politi og harde kriminelle kan han selvfølgelig ikke gi en forklaring på i rettssalen. Det vil både være inkriminerende og det vil ta fra ham all troverdighet. Påtalemyndigheten har ikke bevist at pengene kommer fra Cappelen.
  • Jensen har åpenbart hatt behov for tilgang på kontanter for å kjøpe informasjon eller betale for tjenester. Disse betalingene tåler like åpenbart ikke dagens lys eller gjennomgang fra politiets revisor. Jensen kan ikke levere kvittering når han betaler et medlem av Outlaws for informasjon om at en i Hells Angels skal bli tatt livet av. Revisor ville aldri akseptert udokumenterte utlegg, eller utlegg uten kvittering, og derfor må Jensen og andre som jobber som ham ha tilgang på kontanter «utenom regnskapene» til politiet. Dette har Jensens tidligere sjefer forstått og akseptert, mens hans nye sjefer og spesialenheten har ikke skjønt dette overhodet
  • Politiets organisering har de siste årene endret seg betydelig. De har fått et ledelseselement (PolitiDirektoratet) som er fylt opp med ledere og administratorer uten, eller med liten operativ politierfaring. Eirik Jensen er og har vært en svært ukonvensjonell og operativ politimann som ikke passer inn i ‘det nye polerte’ politiet ledet av papirflyttere. Papirflytterne har blitt hans fiender, og de har ønsket å bli kvitt ham.
  • Det er åpenbart at Jensen ikke har kunnet styre tollvesenets kontroller slik Cappelen og aktor påstår
  • Cappelen havnet i et økonomisk uføre av dimensjoner da han ble tatt, og det er åpenbart at han har mottatt trusler mot eget og hans families liv og helse. De som truer Cappelen ønsker å sette superpurken Jensen ut av spill.
  • Cappelen nekter å uttale seg om hans kriminelle nettverk, hvilket er et åpenbart problem for påtalemyndigheten. Kan årsaken være at Cappelens kontakter sletter Cappelens gjeld dersom Jensen settes fast? De har allerede satt ham ut av spill
  • Det er ikke fremsatt ett eneste håndfast bevis som forsvarer de anklager som spesialenheten har kommet med i retten. Foreløpig har de kun kommet med indisier.

For Cappelen så handler saken om å beskytte seg selv og sin familie, og det gjør han selvsagt med alle midler han kan. For påtalemyndigheten så handler denne saken om troverdighet. Dersom de ikke klarer å fremsette noen solide håndfaste bevis mot Jensen, så har de for alvor tapt all anseelse i mine øyne. Dette tror jeg gjelder svært mange andre også. Saken så langt fremstår som en skandale for påtalemyndigheten. Det virker som om de har akseptert Cappelens påstander (løgner?) som sannheter og dykket ned detaljer, og fullstendig mistet det store bildet. Har Eirik Jensen opptrådt som er blankpolert politimann som passer inn blant de nye sjefene i politidirektoratet? – selvsagt ikke, men det betyr ikke at det er riktig å behandle ham på denne måten.

Det er nærliggende å sammenligne Eirik Jensen med den amerikanske politimannen i filmen Donnie Brasco. Donnie jobbet under cover i mange år, og fikk tatt en god del av mafiaen. For å gjøre dette måtte han selvklart bryte noen regler. Hans sjefer satte ikke pris på Donnies lovbrudd, men de klarte å holde hodet kaldt og øynene på målet.

Hva blir de langsiktige konsekvensene av denne saken i årene fremover? Hvor mange nye superpurker får vi? Det er helt usannsynlig at noen vil ønske å fortsette Jensens arbeid og arbeidsmetoder etter den behandling Jensen har fått. Hvordan tenker de nye sjefene at under cover operasjoner skal foregå? skal politifolkene få kvittering for bestikkelser de gjør slik at de kan bli refundert av lønningskontoret senere? eller skal de betale med firmakort?

Saken stinker. Den fremstår som en gedigen fadese og et sammensurium av påstander fra en notorisk yrkeskriminell som foreløpig ikke har blitt bevist. Dersom saken fortsetter i samme spor, så må noen av lederne, både i politiet og i påtalemyndigheten få sparken. Saken så langt fremstår som et pengesluk og en katastrofe. Et skolebokeksempel på dårlig ledelse og mangel på dømmekraft.

Share

Forbud for noen dieselbiler i Oslo i morgen

Fra og med i morgen tidlig, tirsdag 17. Januar 2017, er det midlertidig forbud for dieselbiler i Oslo. Forbudet gjelder alle aleneforeldre som skal levere barn i skole og/eller barnehage. Alle andre dieselbiler har fått fritak fra forbudet; håndverkere, taxier, budbiler, lastebiler, busser, traktorer, utrykningsskjøretøy, kommunale kjøretøy, alle som skal reise med ferge, og alle som skal kjøre på hovedveiene gjennom Oslo.

Det er så mange som er fritatt fra forbudet at det vil bli et mareritt å håndheve det, og det kan umulig få noen målbar effekt når de som berøres er de som kun skal kjøre noen korte turer. De som kjører hele dagen, og de som pøser ut mest NOx (store biler og biler med store motorer f.eks politibiler, ambulanser, budbiler, lastebiler) kan forurense hele dagen.

Publikum anbefales å benytte kollektivtrafikk, eller jobbe hjemmefra, men dersom du jobber i hjemmetjenesten og skal levere egne barn i barnehagen, så kan du ikke jobbe hjemmefra. Bussene og trikkene er stappfulle fra før, og kommunen har ikke stilt ekstra busser og sjåfører til rådighet for kollektivoperatørene, så denne anbefalingen er bare tull.

Hva blir den langsiktige konsekvensen av slike forbud? Det er nærliggende å tenke seg 2 langsiktige utfall; arbeidsgivere flytter ut av Oslo fordi ansatte ikke kommer seg til arbeid, eller ikke ønsker å jobbe i Oslo lenger, og kommunen tvinges til å gjøre store investeringer i kollektivtrafikken.

Share

Hacking i amerikansk valgkamp

Etterretningstjenestene i USA lever i en boble og tror at de fortsatt har tillit blant folk rundt om i verden. De tror den kollektive hukommelsen har glemt at Irak ikke hadde masseødeleggelsesvåpen (WMD). De tror vi har glemt alt om midt-østen og de utallige fadeser som de har stått bak i mange tiår nå.

De amerikanske etterretningstjenestene må innse at deres nye president er på bølgelengde med folk verden over. Vi stoler ikke på dem lenger. De må legge frem ubestridelige bevis, slik at tilliten kan gjenopprettes. Det kommer til å ta mange år.

Dersom etterretningstjenestene har bevis for Russisk hacking, så må de legge dem frem for almenheten. Bevisene må være etterprøvbare – det er en del av prisen for ny tillit.

De ble ikke bedre av innblanding i Afghanistan, Irak, Syria, Libya, eller mange andre steder. Alternativene er Assad er ikke fremskritt for folket i Syria. Han er diktator, men kvinner er (var før krigen) tilnærmet likestilt med menn, Syria var en sekulær stat, de gjennomførte presidentvalg, de var åpne for å handle med land fra hele verden. At USA ønsket er annen retning for Syria og regionen er uinteressant.

Det blir interessant å se hvordan USA kommer til å formes under president Trump. Nå er det ikke så lenge til vi får svaret på hva han kommer til å gjøre. Det er ikke så lenge å vente før vi alle kan se hvem som gjettet riktig, og hvem som pratet bullshit.

Share

Ulv i Norge – jakt eller vern

Klima- og miljøminister Vidar Helgesen ba justisdepartementet vurdere hvorvidt det er lovlig for norske elgjakt-tilhengere å drepe ulven i Norge. Resultatet fra jus-ekspertene var et klart Nei. Det er ikke lov å drepe disse ulvene. Klima- og miljøministerens valg om å sjekke lovligheten har falt i svært dårlig jord blant tilhengerne av drap på norsk ulv.

Lokalpolitikere, rikspolitikere og en haug med folk fra distriktsnorge er ikke interessert i å følge lovverket. De vil drepe ulv, ferdig snakka! Problemet for Klima- og miljøministeren er at Norge i mange år har vært svært tydelig i kritikk av land rundt om på kloden for manglende eller utilstrekkelig vern av truede dyrearter. Vi har kritisert Russland for manglende vern av hvit tiger, India for tiger og elefant, nesten alle land i Afrika for løve, elefant, flodhest, vi sponser regnskog for vern av insekter og klima, og så videre. Listen er lang.

De jaktinteresserte og bønder som driver dyrehold i utmark (uten sikring eller tilsyn av dyrene sine) kjemper hardt for å drepe ulven slik at de kan fortsette sin praksis. Det er dyrt å gjete dyrene, gjerde dem inn eller gi dem forsvarlig veterinærtilsyn.
Det at norsk hvit sau er totalt uegnet til et liv fritt beitende rundt i norsk natur, er ingen interessert i å gjøre noe med. Det er ulven som skal tas.

Lokalbefolkningen i distriktene, – her som jeg bor også, har forlest seg på Ulven og Rødhette. Det har gått over 200 år siden hovedtyngden av norsk ulv ble drept for å gi plass til frittvandrende sau, og folk har ingen kunnskap om ulven i distriktene lenger. Naboene mine og venner forsøker å innbille meg at de er redd for at ulven skal ete opp dyra og barna deres, selv om katter, unger, hester rusler fritt rundt på gårdstunet eller i skogen rundt.
Her jeg bor er det stor fare for å kjøre på elg og rådyr langs veiene, og selv om elgjegerne syter over dårlig uttak i jakta, så er det mange år siden det har vært så mange viltpåkjørsler som i år.

I det store og det hele, så må vi som bor i distriktene lære oss å omgå ulven igjen. Vi må huske på at eventyrene ble skrevet for å skremme ungene fra å ramle i skogvann (Draugen), elva (Nøkken) eller ulven (ikke gå deg bort). Samtidig må vi huske at svært mange mennesker lever i fin symbiose med ulv og andre rovdyr i store deler av verden rundt oss. I Canada/USA har de ulv helt inne i bysentra uten av uteliggere eller unger spises opp av ulven av den grunn. I India og Sibir lever de fint med tiger, og i Afrika lever de fint med løver, pumaer, geparder og masse andre farlige dyr.
Vår kollektive kunnskap og kompetanse om å leve sammen med ulv er tapt etter at det har gått mer enn 200 år siden sist vi hadde mer enn en håndfull dyr i landet vårt. Det kommer til å ta tid å lære hvordan vi skal leve sammen, og hvor farlig/lite farlig ulven er for mennesker.

Når avisene skriver om damer i Trysil som ikke tør å gå en kilometer for å besøke svigerinna si, så er det ganske lett å gjennomskue at dette er et spill for galleriet, og tullprat for å blåse opp debatten i media. Det er lett å få 10 minutter i rampelyset, det er bare å klemme ut en tåre og snakke litt tøv om hvor redd man er.
Når det er sagt, så må vi også erkjenne at enkelte som bor her jeg bor og på enda mer øde steder, faktisk kan oppleve frykt og redsel for ulv. Det er lite kunnskap og mye hausing av hvor farlig ulven er, og det er helt naturlig at noen er redde, og noen føler også berettiget frykt mens vi lærer oss å omgås og leve med ulven.

Tåkefyrsten er naturligvis ute og slår politisk mynt på den debatt og diskusjon som oppstår når en stor del folk som er vant til ikke å overholde Bernkonvensjonens forbud mot drap på truede dyrearter, plutselig får resultatet av en juridisk vurdering. Da er det veldig lett å «ta» eller angripe mannen som ba om å få den juridiske vurderingen. Mange vil mene at det var unødvendig å undersøke lovligheten. De bør skamme seg.

Share

Statsbudsjett og Forsvar

Regjeringen la frem en ny LTP (LangTids Plan) for forsvaret i høst. De presterte å gjøre dette uten å ha tilstrekkelig kunnskap om landforsvaret, og derfor har landforsvaret kun fått en økonomisk ramme, uten tilknyttede strategiske mål. Hva skal man si om det? – Tja, en hver forsvarsminister som legger frem en LTP uten å ha laget en god nok plan for den største delen av forsvaret, burde diskvalifisere seg selv. Evner man ikke stoppe prosessen med LTP når man oppdager utilstrekkelig kunnskap om sakene så må man trekke seg fra stillingen, og overlate den til èn som er i stand til å stoppe prosessen, eller som har kompetansen. Det er noe halvveis over å levere en LTP uten landmakten, det er som å bygge et hus bestående av andre etasje plus loft, tak og flott hage, men uten grunnmur og første etasje. Det fungerer bare ikke..

En gruppe patrioter har etablert Facebook-grupppen Styrk Heimevernet, fordi de har skjønt at HV kan komme til å ligge dårlig an når landmaktutredningen blir ferdig en eller annen gang i fremtiden. Jeg deler deres syn på saken, men jeg ønsker å utdype hvorfor, og her tror jeg mitt syn skiller seg litt fra ‘bulken’ av denne gruppen:

La oss tenke stort, og da mener jeg kjempestort. La oss tenke som en NATO general..

Hvis jeg var Russland, så ville jeg ikke angripe kun Norge, hvorfor? – Se på et verdenskart..
Norge er en strategisk fjert på kartet. Vi har fungert, og fungerer som lyttepost, i fall russerne skulle komme veltende over grensene våre eller finne på noe i Nord-Atlanteren. Men hvorfor skulle de det? Hva er det som er så strategisk verdifullt her, i Norge?
Vel, vi har olje, men den kan du ikke hente opp før du har kontroll på Nord-Atlanteren, – og det er kanskje ikke realistisk.
Den store «krigen» vil utarte seg i midt-østen, eller på det Europeiske kontinent, om noe sted.. Det er her de lett tilgjengelige ressursene befinner seg.
Men, fra Sør-Norge kan én stoppe Vesten fra å få tilgang til Østersjøen, og fra Nordland og Vestlandet kan man skyte raketter mot vestlige flybaser i UK, Irland, Island og Grønland, samt Tyskland og kanskje Frankrike. Det norske forsvarets rolle er 2-delt, 1, melde fra om SIGINT om et forestående storskala angrep, og 2, etter angrepet, å drive geriljakrig mot de mobile utskytningsrampene for raketter som russerne garantert vil kjøre opp og ned langs kysten.

Hvorfor sier jeg dette? Hvordan ville jeg angrepet Norge?
Vel, ettersom nesten all basesikkerhet er elektronisk, så ville jeg hacket adgangssystemene. Når kortleserne ikke virker på depotene, så får ikke soldatene ut ammunisjon eller våpen. De få som faktisk har nøkkel kan jeg avlive, eller få kontroll på, før hovedangrepet. All kommunikasjon kan jeg ødelegge med noen få utvalgte bombemål, f.eks. legge Telenors nøkkelinstallasjoner i grus, gjøre NSM om til et grustak, og kappe toglinja til Trondheim og Stockholm. Når kablet kommunikasjon dør, så er vi over på radiosignaler, som russerne særdeles effektivt har vist (i Syria) at de kan stoppe. Dette er en av grunnene til at vesten ikke har gått aktivt inn i Syria. Da de oppdaget at russerne kan «skru av» GPS signalene som styrer artilleri, raketter, droner, fly, soldater, marinefartøyer, eller alle radiosignaler, som soldatene med ubrukelige GPS’er og som ikke har lært å lese kart skal kommunisere med, var ikke «boots on the ground» noe alternativ lenger. Det er ikke så greit å være techno-kid, når du må bruke papirkart og kompass..

Hva er da vår rolle i NATO? – Jo, vi kan velge å kjøpe mange jagerfly, fordi vi kanskje kan skyte ned noen russiske EK fly i den første fasen, og deretter la pilotene rømme til UK eller Frankrike der de kan fortsette krigen. Jeg husker ikke hva russisk AWACS heter, men de er dårlig nytt for norske myndigheter. Sivilt nødnett, militært samband, radarstasjoner, kystradio, NRK’s P1, alt vil slutte å fungere i det øyeblikk russerne velger å skru på jammingen. Til og med en og annen mikrobølgeovn slutter å virke..
Hvorfor skal russerne sende inn soldater og spesialstyrker for å ødelegge broer, vannforsyning, militære depoter, kommunikasjonsystemer, matforsyning? Alt dette kan stoppes særdeles effektivt av én hacker. En kvisete 17-åring fra for eksempel, Tadsjikstan er langt farligere for oss enn all verdens soldater veltende over grensa. Stopp logistikksystemet til Posten, Norges Gruppen og Norsk Medisinal Depot og du har balletak på landet vårt og nasjonen vår er i knestående på et par dager.

Før den neste store krigen, skal vi kjøpe overprisede jagerfly, og vi skal fortsette å bygge ut vår SIGINT, som vi skal gi videre til NATO (les USA). Deretter skal vi gjøre det USA ber oss om, sånn som da Stoltenberg sendte norske jagerfly for å bombe Libya, uten forankring i folkerett, NATO, FN eller Storting. «Obama ringte, og da sendte jeg bombeflyene.. – og så ble jeg sjef for NATO..»

Hvordan skal Norge tilpasse seg denne situasjonen? Er det smart å ha mange ekstremt dyre jagerfly, eller bør vi i stedet ha mange mobile utskytningssystemer for bakke-til-luft raketter? Bør vi ha våpnene våre innelåst på depoter, eller bør de være utlevert til godt trente mannskaper man har nær kjennskap og tillit til?

Hvis jeg var NATO general ville jeg fått Norge til å kjøpe masse dyrt utstyr som kan omplasseres når det kniper, men om jeg var norsk general, så ville jeg hatt flest mulig bevæpnede våpenføre menn og kvinner spredd over hele landet..

Det er for meg åpenbart at vi, som nasjon, trenger et stort antall godt trente soldater som kan betjene ukompliserte og effektive våpen, spredd ut over landet. Det vil utgjøre den absolutt største langsiktige trusselen mot en potensiell russisk invasjonsstyrke. De kan ødelegge EK vogner, våpen og missilbatterier før de får skutt ut sine våpen mot vestlige mål utenfor Norge, og de kan plage de lokale invasjonsstyrkene med stadige bakhold, overfall og sabotasjeangrep. Disse soldatene trenger 25-30 døgn med årlig trening, tilgang til raske båter som kan frakte dem over og langs fjorder og sikre hurtig forflytning, likedan som de trenger tilgang til kjøretøy under trening (i krig kan de i verste fall rekvirere eller stjele kjøretøy og båter ved behov).

Heimevernet, i dagens form er en svært kostnadseffektiv måte å gjøre dette på. Finansiér trening av 15 000 mann (menn og kvinner) med 30 døgn per år, og øk «pensum» slik at det også ‘sveiper’ innom de gamle gerilja-lærebøkene fra 1950-tallet. La disse soldatene oppbevare våpen og ammunisjon hjemme (disse soldatene ser man så ofte at man har kontroll på dem og deres psykiske tilstand). Ved siden av disse bygger man en stamme av 30 000 til 50 000 mann (Menn/Kvinner) både som rektrutteringsbase og som nasjonalt breddeforsvar med 10 – 15 årlige treningsdøgn. Mindre trening enn dette bygger ikke ny kunnskap og kompetanse.

Share

Påtalemyndigheten forsøker å forhåndsdømme Eirik Jensen gjennom avisene

Enda en gang er påtalemyndigheten ute med informasjon som hører hjemme i rettsalen til avisene. Nå er det funnet fingeravtrykk på pengesedler som politiet har beslaglagt fra Jensen. Jeg lurer på hva riksadvokaten mener om påtalemyndighetens stadige «lekasjer», eller forhåndsprosedering i avisene uten at Jensen kommer med tilsvar. Det er ikke en rettstat verdig at påtalemyndigheten forsøker å forhåndsdømme en tiltalt gjennom avisene.

Eirik Jensen er fortsatt ikke dømt. Han har ikke fått forsvart seg mot anklagene i rettsalen enda, og det er veldig lite som minner om rettferdig prosess når påtalemyndighetene smører bevis de har ut i alle landets aviser før de har vært fremlagt i retten. Påtalemyndigheten har gjennom prosederingen i media «laget et anker» i befolkningens bevissthet som gjennom avisenes ukritiske publisering stempler bevisene som fakta, enda bevisene ikke har vært vurdert av utenforstående spesialister, dommere eller jury. Juryen kan naturligvis ikke behandle disse bevisene nøytralt etter avisenes omtale av dem, og det eneste rette for en dommer med rettferdighetssansen i orden, er å avvise disse bevisene i retten. Påtalemyndigheten har opptrådt svært kritikkverdig, og avisene har demonstrert med all mulighet at de ikke har noen form for kritisk sans eller vurderingsevne når det gjelder behandling av tiltalte i det norske rettssystemet.

Med de lekkasjer som påtalemyndigheten har sluppet, og avisenes påfølgende forhåndsdømming, så vil en eventuell frikjennelse lede til et rettmessig, enormt, erstatningskrav fra Jensen. Dette erstatningskravet er det vi skattebetalerne som i siste instans betaler, og det er derfor betimelig at vi krever at myndighetene viser langt større forsiktighet med sin omgang med ikke-fremlagte bevis i en rettssak.

Bevisene som påtalemyndighetene har fremlagt for avisene, kan ikke benyttes i en rettferdig rettergang fordi alle som har lest aviser i dette landet de siste par årene, ikke vil kunne være i stand til å vurdere dem nøytralt når de fremlegges i retten. Gjennom avisenes omtale av påtalemyndighetens vurderinger, så er det bevisene ødelagt, med mindre dommere og jury hentes fra utlandet (noen som ikke har lest norske aviser de siste par årene).

Share

Krangel internt i Telenor igjen

Nå er det konsernsjef Sigve Brekke som tilsynelatende er i åpen konflikt med sin sjef, styreleder Gunn Wærsted.

Intern maktkamp og konflikt er ikke uvanlig i toppledelsen av et selskap, motsetninger kan utløse energi og kreativitet, og gnisninger i enkeltsaker kan skjerpe og forsterke gjennomføring av saker. Gnisninger kan samtidig skape splid og ødelegge strategi og målrettet arbeid. Det er lederens jobb og plikt å påse at de spenningene som eksisterer er til et gode for selskapet som helhet. Når spenningene ikke er til selskapets beste, må lederen bruke de lederferdighetene man ikke lærer på skolen, nemlig personalbehandling, herunder overtalelse, manipulasjon, incentiver og i siste instans instruering og overstyring. Dersom ikke dette fører frem, så må en eller begge av ‘kranglefantene’ omplasseres eller sies opp. Sånn er det bare, og spesielt blant toppledere fordi deres hovedoppgave er å definere strategi og å forme og endre selskapet til selskapets beste og for at eierne skal få best mulig langsiktig avkastning på sin investering i selskapet.

Aviser og medias fremstilling av konflikten, gitt at denne er riktig, tegner et bilde av en konflikt som åpenbart ikke er til det beste for selskapet. Begge de 2 hovedpersonene er toppleder i selskapet, og har begge plikt til å forme konflikten slik at selskapet tjener på den. Det innebærer også å vurdere om egen oppsigelse er det beste alternativet for selskapet. Ettersom næringsministeren har lagt betydelig prestisje i å finne en norsktalende kvinnelig styreleder (under betydelig press fra Stortinget) etter at hun sparket den forrige styrelederen, så er det lite sannsynlig at næringsministeren gjør sin jobb som majoritetseier, nemlig å sparke styrelederen og erstatte denne med en som evner å gjennomføre de tiltak hun er gitt i oppgave. Det er selvsagt slik at styrelederen i Telenor har fått en liste med mål fra sin sjef, næringsministeren, og ettersom styreleder går til angrep på egen konsernsjef, så er det nærliggende å tro at styreleder ikke har klart å overbevise konsernsjefen om at det er disse målene han skal arbeide for å nå.
Ettersom næringsministeren har dummet seg ut med å sette kjønn som prioritert kvalifikasjon til jobben som styreleder, så er det opp til styreleder og konsernsjef selv å løse denne konflikten. Det beste for selskapet er antagelig at begge 2 forlater selskapet slik at nye ledere kan overta uten det ettermælet som denne konflikten allerede har gitt Brekke og Wærsted. Det er viktig at Telenor, som faktisk er et temmelig stort selskap, har en ledelse i verdensklasse, en ledelse som evner å sette Telenors beste foran sitt eget. Her har både Brekke og Wærsted åpenbart feilet, all deres fremtid i Telenors ledelse vil være preget av denne konflikten og deres manglende evne til å løse den kjapt og effektivt. Det er mange kvalifiserte og erfarne toppledere der ute i verden, og det er liten rasjonell grunn til at den neste styrelederen og konsernsjefen absolutt skal være en norsktalende kvinne med erfaring i å ha næringsdepartementet som eier.

Share