Mobbing i skolen – de voksnes ansvar

Et tilbakevendende tema – både her på bloggen og i avisene. Her kommer det opp på ny etter en episode min kone fortalte om fra skolen der hun arbeider.

En liten jente (3. – 4. klasse) forteller i et friminutt til en lærer at hun følte seg utestengt fra lek av 2 andre jenter på samme klassetrinn. De har sagt til henne at hun «ser ikke ut» og at de ikke vil være sammen med henne. Læreren hun forteller dette til, trekker på skuldrene og forteller jenta at hun bare kan finne noen andre å leke med.
I et senere friminutt samme dag kommer jenta tilbake til den samme læreren. Nå forteller hun om en 7. klassegutt som har sagt til henne at «hun bør ta livet av seg». Læreren, som er jentas kontaktlærer, sier til jenta at dette skal hun ikke bry seg om.

Min kone finner jenta gråtende i utkanten av skolegården mot slutten av ‘store-fri’. Jenta forteller om hva som har hendt. Hun forteller at hun hver dag ber til Gud for å slippe å gå på skolen, og hun forteller om responsen hun har fått fra sin kontaktlærer. Min kone kontakter denne læreren og uttrykker i tydelige ordelag at dette er alvorlig og at hun forventer at klassestyreren tar tak i dette for å ivareta jenta. Responsen er kjølig, og med stønning og skuldertrekk sier hun «ja, da, vi skal ta det opp. Men XXX må da tåle litt vanlig småerting. Ungene må kunne velge hvem de vil leke med..». Etter den kjølige responsen fra jentas kontaktlærer ble saken tatt opp med skolens ledelse for å sikre at det blir tatt tak i. Hva utfallet i dette tilfellet blir vet jeg ikke

Det er sørgelig å høre om slik historier. Dessverre er det mange slike. Enkelte skoler har ledelse som arbeider jevnt og trutt med skolens sosiale miljø, og som ikke aksepterer at skolens ansatte unnlater å umiddelbart ta tak i tilfeller av mobbing eller unger som plager andre unger. Formelt skal det fattes enkeltvedtak som instruerer skolens ansatte til å enten verne den som er utsatt for mobbing eller følge nøye med på enkelte plageånder.
Jeg vil påstå at de formelle kravene er en fallitterklæring, fordi de er resultatet av udugelige voksne i skolen. Voksne som ikke forstår at det er barnets opplevelse som er sannheten, og at de voksnes tolkning og vurdering er uvesentlig. Dersom et barn føler seg utestengt eller mobbet, så blir det utestengt eller mobbet. Om barnet er «ømskinnet» betyr det at de voksne må være ‘enda mere på’. Det er det psykolosiale miljøet til barna som betyr noe, ikke de voksnes vurdering av «hva et barn bør eller må tåle», fordi disse vurderingene er subjektive og uten kobling til barnets øvrige erfaringer og behov.
Voksne som unnlater å hjelpe barn til en trygg og god skolehverdag uten mobbing og plaging hjelper mobberne ved ikke å beskytte barnet som mobbes.

Jeg ønsker å være naïv og leve i troen om at de som velger å utdanne seg til lærere er genuint opptatt av barn. Jeg ønsker å tro at lærere vil at barn skal ha det bra på skolen, ha godt arbeids- og oppvekstmiljø og få god undervisning. Lærerjobben, spesielt i småskolen er langt mer enn undervisning. Jeg er redd at dette er nærmere en drøm enn realitet på de aller fleste skoler. Jeg frykter at svært mange lærere er mer opptatt av å ha behagelige dager enn å aktivt støtte unger som trenger hjelp, og aktivt bekjempe mobbing og hendelser som gjør barn utsatt, at de blir ansett som sårbare av resten av elevene.

Det er vanskelig nok å være barn og ungdom uten voksne som snur ryggen til når enkeltelever blir utsatt for ubehag av medelever eller ‘venner’.

I mangel på ansvarlige voksne i skolen, så bør vi kjempe for mer disiplin fordi det fratar mobberne muligheten til å mobbe, skoleuniformer og standardiserte skolesekker og gymtøy, m.m. slik at flest mulig ‘erte-grunner’ tas ut av skolehverdagen.

Share