Norsk statistikk: Innvandrer, utlending, asylsøker, nordmann, WTF?

Statistikken som utgis i Norge i dag er full av politisk tåketale. I alle fall når det er snakk om ting som kan være ubehagelige. For eksempel kriminalstatistikk; Noen snakker om utlendinger, noen snakker om innvandrere, noen snakker om asylsøkere, noen om nordmenn, og noen om etniske nordmenn.

Hva betyr det? – Vel i første omgang, det er helt umulig for ordinære folk å skjønne hva det er snakk om. Når en politiinspektør i Haugesund i frustrasjon sier at innvandrere er grovt overrepresentert i kriminalstatistikken, så møtes han med statistikk som viser at nordmenn er verst. Samtidig så vet vi at så snart man har fått norsk pass, så er man nordmann helt uavhengig av i hvilken grad man har valgt å bli norsk (integrere seg).

Hvorfor er dette en problemstilling? Vel, hvis 2. generasjons innvandrere fra for eksempel Danmark er kriminelle, så er de norske nordmenn. Ikke noe problem med det. Men de er samtidig en gruppe med noen spesielle egenskaper. Egenskaper som gjør at det kan være hensiktsmessig å omtale dem som en spesiell gruppe. Det er mulig at det finnes ressurser i landet vårt som kan stilles til rådighet for å hjelpe gruppen med en bedre tilpasning til landet deres (Norge).

Det kan ikke være noen tvil om at det å være barn av imigranter må være vanskelig. Man skiller seg ut i forhold til den øvrige befolkning med utseende, kanskje også med språk og holdninger/atferd, samtidig som man har svært begrenset kjennskap til foreldrenes fødeland. I tenårenes søken etter egen identitet, en periode som er vanskelig for mange, å må det være ekstra vrient å tilhøre en gruppe som skiller seg ut på grunn av utseende (hudfarge). I alle fall om en relativt stor andel av denne gruppen omfattes som kriminelle, ikke-tamme, bråkmakere eller frembærere av uønskede holdninger.

Jeg ønsker selvsagt ikke å henge ut unge 2. generasjons innvandrere fra Danmark som kriminelle. Det er mange av disse som er tvers igjennom gode norske nordmenn. Samtidig så er det slik at dersom en stor andel av ungdommer med den samme bakgrunnen viser seg å ha problemer med å finne seg til rette i samfunnet og kulturen vår, så kan det være smart å være åpen om det. Åpenhet gir kunnskap, kunnskap gir trygghet og vilje til videre læring. Ved å være ærlig om eventuelle problemer så kan potensielle forskere eller støttende organisasjoner og grupper bli klar over behovet for hjelp.
Selvfølgelig gir åpenhet også mulighet til grupper med negative holdninger til de unge nordmennene til å få støtte i statistikk til sin skremselspropaganda. Det er ikke bra, men det å undertrykke kunnskap om potensielle problemer fratar samfunnet muligheten til å hjelpe med å løse problemene. Hva er verst?

Jeg tenker at det er på tide med retningslinjer om hvordan informasjon om kriminelle, ungdomskriminelle, narkomane, overgrepsofre, og mange andre registreres og rapporteres. Jeg ønsker på ingen måte å henge ut barn av noen grupper, men jeg er overbevist om at vi ved å rapportere sannheten om hvem og hvilke grupper som utfører ugjerninger gir oss selv mulighet til å avverge fremtidige problemer. Det er mulig å være proaktiv overfor eventuell negativ bruk av statistikken ved å vise til referansetall fra de samme gruppene. For eksempel; «Somaliske menn er overrepresentert som sosialklienter, samtidig er kun 20% norsktalende etter 4 år i landet. Dette tror vi skyldes at mange bosettes i geografisk nærhet av hverandre med lite naturlig omgang med norsktalende»

Sverige og Storbritannia er lysende eksempler på at det å undertrykke kunnskap om samfunnets tilstand er uklokt på lang sikt. Jeg ønsker å unngå at vi får tilsvarende problemer i Norge. Dersom polske taktekkere eller litauiske snekkere eller svenske servitører er gjengangere i overgrepsstatistikken, så er det viktig å informere samfunnet om dette. Det gir Natteravnene bedre forutsetning til å hjelpe, det gir utekontakten bedre forutsetninger for å hjelpe, det gir politikere mulighet til å finansiere tiltak som kan gjøre en forskjell og snu på utviklingen slik at disse gruppene ikke lenger har den posisjonen i statistikken.

Dersom statistikken blir skrevet for ikke å nøre opp om enkelte politiske holdninger, så gjør vi både oss selv, og de beskrevne menneskene en bjørnetjeneste. Vi blir uten evne til å yte hjelp til både oss selv og dem. Det handler i ytterste konsekvens om respekt for enkeltmenneskene som utgjør statistikken.

Share

Anders Behring Breivik – Hvem?

Hvorfor i allverden skriver avisene om Anders Behring Breivik? Han er i sin fulle rett til å forsøke å bedre sine soningsforhold i fengselet. Men hvorfor får han oppmerksomhet i media?
Hva han sier og ønsker er uinteressant med mindre han får medhold i retten. Jo før han forsvinner inn i glemselen jo bedre. Han vil alltid være en skamplett for samfunnet vårt. En skamplett fordi han er skapt av samfunnet, han er resultatet av holdninger og de politisk korrekte holdningene og meningene. Han ble slik og gjorde det han gjorde fordi han følte seg tiet ihjel – det er samfunnets feil. Vår feil, og det er foreløpig få eller ingen tegn til at vi som samfunn har lært noe.

I dag er Anders Behring Breivik er dømt kriminell. Han har gjennom sine handlinger meldt seg ut av samfunnet – hva han måtte ønske og mene bør være uinteressant inntil han har sonet ferdig, eller i det tilfelle at han får medhold i sine klager.

Share