«Mye, vil ha mer» – landbruksoppgjøret

Nå er det igjen tid for landbruksoppgjør. Dette er en meget pussig greie, om noen skulle finne på å spørre meg..

Bønder regnes som næringsdrivende. De nyter blant annet godt av avskrivningsregler og sånt som næringsdrivende har. Det vil si at hvis de kjøper seg en 4-hjuling, så kan de redusere skatten sin med en andel av 4-hjulingens kjøpesum i flere år.

I tillegg til å være næringsdrivende, hvilket vil si at man driver sitt eget selskap eller sin egen bedrift, så mottar bøndene enorme subsidier, og varene de produseres beskyttes mot utenlandsk konkurranse med toll.
De har egne interesseorganisasjoner som eier bøndenes kunder (Tine, Gilde, Prior, osv..) og de mottar driftsstøtte fra staten. Store (i norsk målestokk) bruk mottar litt mer penger enn de mindre brukene.

Veldig mange norske gårdsbruk er så små at bøndene som drifter dem kun arbeider deltid på egen gård. I tillegg til arbeidet som bonde, har svært mange fulltidsjobb i en annen næring. Jobben som gårdbruker er for mange nærmest en tidkrevende hobby.

Jeg har også et eget foretak. Det er bittelite, så lite at det ikke går an å leve av det, så jeg har en fulltidsjobb i en annen næring «ved siden av», omtrent som bøndene. Selskapet er etablert i distriktsNorge, men jeg mottar ikke en eneste krone i statsstøtte. Jeg vil også ha statsstøtte for å drive egen virksomhet med så liten økonomisk verdi at det er å regne som en hobby. Hvem vil gå sammen med meg og etablere en interesseorganisasjon tilsvarende Bondelaget? Når vi har organisert oss, så krever vi driftstilskudd, tollvern, subsidier, ekstra gode avskrivningsregler, spesielle regler for eiendomstaksering for å få lav eiendomsskatt og mer til..
Bønder kan for eksempel bygge nær hva som helst på eiendommen sin bare de kaller det driftsbygning, og det ser ut som en sånn, uten å følge de byggesøknadsprosessene som gjelder for alle oss andre. Det spiller ingen rolle om bruket er i drift. Bor du på et gårdsbruk, ja så har du mange av godene. Sånn vil jeg også ha det

Hvis bøndene får, så skal jeg også! Det er en uakseptabel forskjellsbehandling når bønder med så liten gård at den ikke er drivverdig får tilskudd hvis ikke jeg får tilsvarende støtte til min ikke-drivverdige virksomhet.

Det finnes noe sånt som 150 000 gårdsbruk i Norge, av dem er ca 40 000 i drift. De andre ligger brakk. De er så små at eierne ikke gidder å gjøre arbeidet som skal til for å få statstilskudd. Regjeringen, denne og tidligere, har forsøkt å tvinge bøndene til å slå sammen de minste gårdsbrukene til litt større enheter slik at en litt større del av arealet gårdsbrukene tar opp kommer i drift. Dette motsetter bøndene seg, – det ville jeg også gjort om jeg hadde et gammelt gårdsbruk som fritidsbolig og nøt godt av en masse fordeler uten å måtte bale med å ha gårdsdrift på eiendommen min.

Det er ikke urimelig med en debatt basert på nøytrale fakta om tilstanden i norsk landbruk, slik at fellesskapets midler ikke unødvendig brukes til å forfordele noen få tusen familier som har klart å slå kloa i et gammelt gårdsbruk. Det er lov å ta en diskusjon om det er riktig å bruke penger på å betale bønder for å være bønder basert på hvor stort areal gårdsbruket de eier har, eller om pengene skal brukes på å bygge gode veier eller til såkornfond for gründervirksomhet, eller til å betale for helsetjenester til syke og gamle.

Bøndene selger jaktrettigheter, og krever derfor avskyting av rovdyr som kan komme til å spise på viltet. I stedet for å passe på dyrene sine så slipper de dem på utmarksbeite der de ramler og knekker beina. Veterinærtilsyn er vanskelig når man ikke vet at dyra er skadet. Når høsten kommer og bonden skal sende dyra til slakting, så finner de kanskje skrotten av en sau som har sultet ihjel etter å ha ramla i skogen eller fjellet. Veien er svært kort til å kreve rovdyrerstatning som du og jeg betaler for, men vi må ikke finne på å kreve at bøndene som mottar disse erstatningene gjeter eller gjerder inn dyra sine. Vi skal betale, smile og holde kjeft..

Share

Fellesskapets midler – Prioriteringer

Dagens joggetur gikk forbi noen sauer på beite, og en tilbakevendende tanke om norsk beite- og rovdyrpolitikk ble til inspirasjon til en innlegg her på bloggen.

Norge har de siste 4 tiårene vært forunt store inntekter til staten (fellesskapet) i form av skatter fra oljevirksomheten i Nordsjøen. Disse inntektene har gjort det mulig å bygge opp et omfattende velferdssystem og sikkerhetsnett for landets innbyggere. Dagens politikere og byråkrater har knapt noen gang opplevd at statens inntekter er forventet å synke. Sånn er det nå. I tillegg så er det en sterk forventning om at statens kostnader kommer til å øke betydelig fordi antallet eldre vil øke betydelig i årene fremover. At det er mange eldre er i seg selv ikke så viktig, utfordringen er at brukerne at offentlige tjenester er vesentlig flere enn skattebetalerne i tiårene fremover.

Pensjonistene lever lenger, og de har veldig gode velferdsordninger finansiert av staten. Disse velferdsordningene og pensjonene har staten ikke spart penger til i form av innskudd i fond. Pensjonene og andre kostnader må betales av de som til enhver tid betaler skatt.

Hvis vi spoler raskt framover til poenget, så er konsekvensen at statens inntekter synker og statens kostnader øker, og per i dag så ser det ut til at dette er en trend vi kommer til å oppleve i mange år fremover. Dette betyr at når politikerne våre skal lage statsbudsjett så handler ikke prioriteringene lenger om hva skal vi gjøre først av A og B. De er nødt til å velge enten A eller B. Det krever et totalt annet tankesett enn politikere og byråkrater er vant til.

Som samfunn, så må vi foreta noen harde valg, vi er nødt til å sette ting opp mot hverandre og velge bort en del goder som fellesskapet i dag finansierer fordi pengene behøves andre steder. Her er et område der jeg tenker det er lett å redusere statens kostnader:

Rovdyrerstatning – i dag så mottar dyreeiere erstatning fra staten for dyr som de sannsynligjør er drept av rovdyr. Staten stiller ingen krav til at dyrene har vært sikret, og tilnærmet ingen krav til dokumentasjon eller annen form for bevis. Erstatningen per dyr sies å være tilnærmet lik slakteverdien på dyrene. Konsekvensen av dette er naturligvis at kun de dyreeierne som er reellt opptatt av dyrenes velferd tar kostnadene med å sikre dyrene. Slik sikring kan være inngjerding av beiteområdene. De øvrige dyreeierne har ingen incentiver til å ta vare på dyrene sine. Veterinærer og tilsyn koster penger, penger de ikke får igjen (med mindre de melder inn noen dyr tapt til rovdyr).

Det er ikke helt ukjent at staten utbetaler erstatning for rovdyrtap langt utover det som er å forvente med den mengde rovdyr vi har i landet. Rovdyra våre må være alvorlig forspiste for å statistikken til å gå i hop.

Det er et mysterium for meg at staten tør å slenge rundt seg med fellesskapets penger uten å stille krav til sikring av verdiene. Tenk om rovdyrerstatningene var blitt overført til ordinære forsikringsselskap? Hva om bøndene måtte betale en pris per dyr for å få forsikring, og de måtte bevise at dyrene var drept av rovdyr før de fikk utbetalt et beløp per drepte dyr. Dette ville medføre en dramatisk kostnadsreduksjon for staten, og samtidig gitt dyreeierne et meget sterk signal om at de må passe på dyrene sine. Ville dette gitt en prisøkning på norskprodusert kjøtt? Helt sikkert litt. Dersom vi samtidig fjerner noen av tollbarrierene for import av utenlandsk kjøtt, men innfører krav til merking av kjøttet, så bør forbrukerne kunne være i stand til å velge om de vil ha kjøtt fra ignorerte norske dyr, eller kjøtt fra dyr avlet frem i utlandet.

Kjøttprodusentene har en kjempemulighet til å markedsføre sitt eget kjøtt, med det som gjør norsk kjøtt verdt å betale for. Jeg vet ikke hva dette skulle være, men muligens dokumentasjon av fôr, dyrenes livskvalitet eller kjøttets smak av norsk natur..

 

Share