LO stryker i grunnkurs samfunnsøkonomi

LO’s påtroppende leder utviser kritikkverdig kunnskap om helt elementær samfunnsøkonomi når han i VG 15. april kritiserer regjeringens næringslivspolitikk. Det er selvsagt OK å mene at regjeringen bør prioritere annerledes, men det er ikke der LO’s Hans Christian Gabrielsen går i baret.

LO har brukt tall fra SSB og funnet ut at dersom man istedet for å gi skattelettelser ansatte folk i stat og kommune for de samme pengene, så ville flere mennesker vært i arbeid.
La oss ikke dvele ved argumentet at mange av de som er ledige i «oljå» faktisk ikke ønsker å jobbe i en annen næring, for ikke å snakke om i det vesentlig lavere betalte offentlige..
Problemet med argumentene til LO er at de demonstrerer en total mangel på helt grunnleggende kompetanse innen samfunnsøkonomi.

Det har seg slik at deler av økonomien er utsatt for et negativt konjukturomslag (nedgangsperiode). Dette er en helt vanlig (og til tider alvorlig) mekanisme i økonomien, og henger ofte sammen med overinvesteringer og feilinvesteringer i tidligere år. Også denne gangen.
Det er den til enhver tids sittende regjerings ansvar å ta hensyn til konjunkturene og deres utvikling når de planlegger sin finanspolitikk og legger den frem for Stortinget. Det er likeledes det til enhver tid sittende Stortings ansvar å ta hensyn til konjunkturenes utvikling når de både behandler budsjetter, diskuterer eventuelle prioriteringer eller fremlegger forslag i enkeltsaker. Finanspolitikken er et av de aller viktigste virkemidlene for å jevne ut konjunktursvingningene. Dette gjøres ved å «gi fart» når konjunkturene viser tegn til negativt omslag, og «bremse farta» når økonomien igjen oppnår normal veksttakt eller høyere.
Måten man gir fart er ved å bevilge ekstra offentlig pengebruk, enten i form av investeringer, skattekutt, økonomiske tilskudd, eller andre positive incentiver som skal motivere kapitaleiere til å ta risiko ved å etablere nye arbeidsplasser i en mer risikabel tid. Når man skal bremse opp, så skal man ta bort de positive incentivene, og etterhvert innføre negative incentiver for vekst (skatt, avgift og regulering) slik at den økonomiske veksten jevnes ut og blir mest mulig stabil. Sentralbanken har som delmål for pengepolitikken at inflasjonen (et mål på vekst) skal være på mellom 2 og 2,5% per år. Tilsvarende mål er ikke definert for finanspolitikken, men det hadde muligens vært fornuftig.

Vel, vel, tilbake til LO’s stryk-besvarelse i grunnkurs samfunnsøkonomi. LO mener altså i sin kritikk at regjeringen bør ansatte flest mulig mennesker i det offentlige fordi dette gir raskest utslag i arbeidsledigheten i dag. Hva er feil med dette? Vel, når man benytter ansettelser i det offentlige for å «gi fart» i økonomien, så følger det naturligvis at så snart den økonomiske veksten tar seg opp igjen, og bremsen skal på, så må disse ansettelsesforholdene opphøre. Hvis man tar en veldig rask titt i arbeidsmiljølovens regler for saklig oppsigelse, så er ikke god økonomi en saklig oppsigelsesgrunn, og dermed får man ikke «tatt foten av pedalen». Resultatet er at dersom man benytter offentlige ansettelser som et stimuli i nedgangstider, så gir man seg selv ekstra store problemer ved neste konjunkturomslag fordi man har kjørt økonomien med for stor fart frem mot neste konjunkturomslag.
Dette må vi forvente at ledelsen i LO vet og forstår! Vi må også forvente at de viser denne kunnskap og forståelse gjennom forsvarlig kommunikasjon, selv i valgår.

Selvsagt er ikke dette et argument for å privatisere alle offentlige tjenester. Økonomien trenger at en fast andel er stabil (offentlige tjenester). Dette kan være skole, politi, forsvar, redningstjenester, departementer, kommuner og så videre. Så er det naturlig at offentlige institusjoner kjøper tjenester av private aktører. For eksempel rengjøring, drift og vedlikehold av bygg, noen undervisningstjenester, noen helsetjenester, bygging av veier og jernbane og så videre.
Politikerne, uavhengig av om de er konservative, liberale eller sosialister, må sikre en stabil økonomi. For mye av det ene er like galt som for mye av det andre.. Kombinasjonen av grunnleggende verdivalg og økonomisk forståelse må danne grunnlag for prioriteringene (hva skal man gjøre mer av, og hva skal man gjøre mindre av) og det må holdes sammen med vurderingen av om den økonomiske utviklingen (konjunkturutviklingen) til enhver tid gir rom for det omfanget man ønsker av det man ønsker.
Hvis du har lyst å reise på ferie, så må man normalt velge bort noen ting man ellers ville unnet seg. Sånn er det også i politikken

Share

Mobbing i skolen – de voksnes ansvar

Et tilbakevendende tema – både her på bloggen og i avisene. Her kommer det opp på ny etter en episode min kone fortalte om fra skolen der hun arbeider.

En liten jente (3. – 4. klasse) forteller i et friminutt til en lærer at hun følte seg utestengt fra lek av 2 andre jenter på samme klassetrinn. De har sagt til henne at hun «ser ikke ut» og at de ikke vil være sammen med henne. Læreren hun forteller dette til, trekker på skuldrene og forteller jenta at hun bare kan finne noen andre å leke med.
I et senere friminutt samme dag kommer jenta tilbake til den samme læreren. Nå forteller hun om en 7. klassegutt som har sagt til henne at «hun bør ta livet av seg». Læreren, som er jentas kontaktlærer, sier til jenta at dette skal hun ikke bry seg om.

Min kone finner jenta gråtende i utkanten av skolegården mot slutten av ‘store-fri’. Jenta forteller om hva som har hendt. Hun forteller at hun hver dag ber til Gud for å slippe å gå på skolen, og hun forteller om responsen hun har fått fra sin kontaktlærer. Min kone kontakter denne læreren og uttrykker i tydelige ordelag at dette er alvorlig og at hun forventer at klassestyreren tar tak i dette for å ivareta jenta. Responsen er kjølig, og med stønning og skuldertrekk sier hun «ja, da, vi skal ta det opp. Men XXX må da tåle litt vanlig småerting. Ungene må kunne velge hvem de vil leke med..». Etter den kjølige responsen fra jentas kontaktlærer ble saken tatt opp med skolens ledelse for å sikre at det blir tatt tak i. Hva utfallet i dette tilfellet blir vet jeg ikke

Det er sørgelig å høre om slik historier. Dessverre er det mange slike. Enkelte skoler har ledelse som arbeider jevnt og trutt med skolens sosiale miljø, og som ikke aksepterer at skolens ansatte unnlater å umiddelbart ta tak i tilfeller av mobbing eller unger som plager andre unger. Formelt skal det fattes enkeltvedtak som instruerer skolens ansatte til å enten verne den som er utsatt for mobbing eller følge nøye med på enkelte plageånder.
Jeg vil påstå at de formelle kravene er en fallitterklæring, fordi de er resultatet av udugelige voksne i skolen. Voksne som ikke forstår at det er barnets opplevelse som er sannheten, og at de voksnes tolkning og vurdering er uvesentlig. Dersom et barn føler seg utestengt eller mobbet, så blir det utestengt eller mobbet. Om barnet er «ømskinnet» betyr det at de voksne må være ‘enda mere på’. Det er det psykolosiale miljøet til barna som betyr noe, ikke de voksnes vurdering av «hva et barn bør eller må tåle», fordi disse vurderingene er subjektive og uten kobling til barnets øvrige erfaringer og behov.
Voksne som unnlater å hjelpe barn til en trygg og god skolehverdag uten mobbing og plaging hjelper mobberne ved ikke å beskytte barnet som mobbes.

Jeg ønsker å være naïv og leve i troen om at de som velger å utdanne seg til lærere er genuint opptatt av barn. Jeg ønsker å tro at lærere vil at barn skal ha det bra på skolen, ha godt arbeids- og oppvekstmiljø og få god undervisning. Lærerjobben, spesielt i småskolen er langt mer enn undervisning. Jeg er redd at dette er nærmere en drøm enn realitet på de aller fleste skoler. Jeg frykter at svært mange lærere er mer opptatt av å ha behagelige dager enn å aktivt støtte unger som trenger hjelp, og aktivt bekjempe mobbing og hendelser som gjør barn utsatt, at de blir ansett som sårbare av resten av elevene.

Det er vanskelig nok å være barn og ungdom uten voksne som snur ryggen til når enkeltelever blir utsatt for ubehag av medelever eller ‘venner’.

I mangel på ansvarlige voksne i skolen, så bør vi kjempe for mer disiplin fordi det fratar mobberne muligheten til å mobbe, skoleuniformer og standardiserte skolesekker og gymtøy, m.m. slik at flest mulig ‘erte-grunner’ tas ut av skolehverdagen.

Share

Krangel internt i Telenor igjen

Nå er det konsernsjef Sigve Brekke som tilsynelatende er i åpen konflikt med sin sjef, styreleder Gunn Wærsted.

Intern maktkamp og konflikt er ikke uvanlig i toppledelsen av et selskap, motsetninger kan utløse energi og kreativitet, og gnisninger i enkeltsaker kan skjerpe og forsterke gjennomføring av saker. Gnisninger kan samtidig skape splid og ødelegge strategi og målrettet arbeid. Det er lederens jobb og plikt å påse at de spenningene som eksisterer er til et gode for selskapet som helhet. Når spenningene ikke er til selskapets beste, må lederen bruke de lederferdighetene man ikke lærer på skolen, nemlig personalbehandling, herunder overtalelse, manipulasjon, incentiver og i siste instans instruering og overstyring. Dersom ikke dette fører frem, så må en eller begge av ‘kranglefantene’ omplasseres eller sies opp. Sånn er det bare, og spesielt blant toppledere fordi deres hovedoppgave er å definere strategi og å forme og endre selskapet til selskapets beste og for at eierne skal få best mulig langsiktig avkastning på sin investering i selskapet.

Aviser og medias fremstilling av konflikten, gitt at denne er riktig, tegner et bilde av en konflikt som åpenbart ikke er til det beste for selskapet. Begge de 2 hovedpersonene er toppleder i selskapet, og har begge plikt til å forme konflikten slik at selskapet tjener på den. Det innebærer også å vurdere om egen oppsigelse er det beste alternativet for selskapet. Ettersom næringsministeren har lagt betydelig prestisje i å finne en norsktalende kvinnelig styreleder (under betydelig press fra Stortinget) etter at hun sparket den forrige styrelederen, så er det lite sannsynlig at næringsministeren gjør sin jobb som majoritetseier, nemlig å sparke styrelederen og erstatte denne med en som evner å gjennomføre de tiltak hun er gitt i oppgave. Det er selvsagt slik at styrelederen i Telenor har fått en liste med mål fra sin sjef, næringsministeren, og ettersom styreleder går til angrep på egen konsernsjef, så er det nærliggende å tro at styreleder ikke har klart å overbevise konsernsjefen om at det er disse målene han skal arbeide for å nå.
Ettersom næringsministeren har dummet seg ut med å sette kjønn som prioritert kvalifikasjon til jobben som styreleder, så er det opp til styreleder og konsernsjef selv å løse denne konflikten. Det beste for selskapet er antagelig at begge 2 forlater selskapet slik at nye ledere kan overta uten det ettermælet som denne konflikten allerede har gitt Brekke og Wærsted. Det er viktig at Telenor, som faktisk er et temmelig stort selskap, har en ledelse i verdensklasse, en ledelse som evner å sette Telenors beste foran sitt eget. Her har både Brekke og Wærsted åpenbart feilet, all deres fremtid i Telenors ledelse vil være preget av denne konflikten og deres manglende evne til å løse den kjapt og effektivt. Det er mange kvalifiserte og erfarne toppledere der ute i verden, og det er liten rasjonell grunn til at den neste styrelederen og konsernsjefen absolutt skal være en norsktalende kvinne med erfaring i å ha næringsdepartementet som eier.

Share

Politiet i Bergen med ressurskrevende sak

Avisene har de seneste dagene skrevet om misnøye blant befolkningen og politifolk i Bergen fordi Politimesteren har prioritert å benytte svært mange av distriktets ressurser på en enkeltsak.

Det er en selvfølge at store og komplekse saker skal etterforskes forsvarlig og kriminelle og deres bakmenn skal pågripes basert på god etterforskning og godt dokumenterte bevis. Det er en like stor selvfølge at når en Politimester kommer over en slik sak, så kontakter han sin sjef for å få tildelt ekstra ressurser slik at samfunnssikkerheten opprettholdes mens den store saken etterforskes. Når Politidirektør Humlegård i de seneste dagene til avisene sier at han forstår prioriteringene som er gjort i Bergen, så er det betimelig å stille et par spørsmål:

  • Dersom Politidirektøren kjente til denne saken før den kom frem i media, hva har Politidirektøren foretatt seg for å sikre at Politiet i Bergen var i stand til å løse sine ordinære oppgaver, opprettholde ro og orden mens saken ble etterforsket?
  • Dersom Politidirektøren ikke kjente til saken, hvorfor ble han ikke informert?

Jeg tenker det er viktig å få svar på disse 2 spørsmål, fordi dersom Politidirektøren kjente til saken, men ikke har skaffet ekstra ressurser fra sin reserve, da har han i beste fall utvist uforstand i tjenesten. Dersom han ikke kjente til saken, må det skyldes, enten at Politimesteren ikke har tillit til sin sjef Politidirektøren og derfor ikke informert ham, eller så har han utvist uforstand i tjenesten ved ikke å be om ekstra ressurser til etterforskning av den store saken, alternativt andre saker i distriktet. Det er ikke mulig, at begge, Politidirektøren og Politimesteren, har skjøttet sitt arbeid til beste for distriktets borgere.

Hvordan kan Politidirektøren unnlate å stille ressurser tilgjengelig når et Politidistrikt etterforsker en kompleks og ressurskrevende sak?
Hvordan kan en Politimester binde opp flesteparten av sine tilgjengelige ressurser uten å be om støtte fra høyere enhet?
Dersom Politimesteren har bedt om ekstra ressurser men har blitt avvist, så er spørsmålet om Politidirektøren har varslet Justisministeren og bedt om ekstra ressurser. Er svaret på dette Nei, så trenger vi en ny Politidirektør fordi den som nå sitter må erstattes med en som forstår sitt samfunnsoppdrag.
Dersom Politimesteren ikke har varslet behov for ekstra ressurser fordi han forventer å bli avvist, så trenger vi ny Politidirektør. Mistenker han at noen i Politidirektørens krets kan være innblandet i saken, så har Justisministeren et gigantisk problem, og vi trenger en ny Politidirektør.
Det er i det store og det hele vanskelig å se at Politidirektøren kan beholde stillingen etter en sak som dette. Enten har hans underordnede ikke tillit til ham, eller så har han ikke gjort jobben sin. Det er kun i det tilfellet at han har informert Justisministeren og bedt om ekstra ressurser for så å bli avvist at han bør beholde jobben.

Det er ikke tvil om at Politiet har mange ting å ta tak i, både organisatorisk og på system- og materiellsiden. Det er viktig at Politiets toppledelse er i stand til å løse sitt samfunnsoppdrag samtidig med at de gjennomfører modernisering og effektivisering av systemer, og administrative funksjoner. Det er en meget krevende jobb å være øverste sjef for dette, og det er ikke å forvente at alle som får denne jobben er i stand til å fikse alt. Utfordringene endrer seg etterhvert som tiden går. Hva som prioriteres og hvordan, og hvordan dette kommuniseres til politikere og befolkning gir oss svaret på om det er riktig mann eller kvinne som er Politidirektør til enhver tid. Vi må forvente at noen har denne stillingen en kort tid, mens andre er i stand til å utføre oppdraget over lenger tid.

Share

Politiets innsats under 22. Juli – Gjørv kommisjonen

Da var dagen kommet da noen utenfor Politiet tok av lokket på glasset med kritikk av kritikken mot Politiet etter deres elendige respons 22. Juli.

Når Politiet må stå med lua i hånda, nakken bøyd å motta kritikk slik de måtte etter 22. Juli 2011, så er det naturlig at det på ett eller annet tidspunkt kommer en motreaksjon. Kritikken går nesten alltid for langt på noen områder, og bommer på andre, men etter 22. Juli, så er det vel ikke så mange som mener at Politiet og sikkerhetstjenestene sto igjen med mye ære i behold.

Politiet samfunnsoppdrag er relativt enkelt forklart; sikre sivile og sivile interesser i fredstid. Det betyr, at så lenge det ikke er erklært krig, så er det Politiet, og kun Politiet som har lov til å benytte vold. Dette ene mandatet til utøvelse av voldsmakt gjør naturligvis at det stilles store krav til Politiet, både som etat og til den enkelte tjenestemann. Det er forventet at en tjenestemann skal utvise initiativ og risikovilje med det mål å sikre sivile og siviles interesser i en faresituasjon. På dette punktet var Politiets innsats 22. Juli under enhver kritikk.

I media har det blitt slått opp stort at Politiet manglet tilgang på båter og helikopter slik at de raskt kunne ta seg over til Utøya for å hjelpe ungdommene der. Det har vært øredøvende stille om tjenestemennenes totale mangel på initiativ og risikovilje. Hvor mange polititjenestemenn utviste initiativ til å skaffe en båt fra hytter og brygger i området? Hvor mange polititjenestemenn tok ledelsen og tok seg over til Utøya straks de var 3-4 tjenestemenn på landsiden?

Det var masse fritidsbåter tilgjengelig, flere sivile viste initiativ ved å kaste seg i båtene sine fra campingplassen (som ikke ligger så langt fra brygga) og dro ut mot Utøya for å plukke opp ungdommer fra vannet. Dette gjorde de sivile mens skytingen fortsatt foregikk, og en håndfull polititjenestemenn sto tafatte på brygga og ventet på at Delta skulle komme fra Oslo. Disse polititjenestemennene hadde samband (radio), og de hadde våpen i bilene sine, likevel sto de trygt og godt på landsiden og hørte på drapene mens ferierende sivile la ut fra campingplassen for å redde de svømmende ungdommene.

Man kan og bør si mye om sikringstiltak og sikkerhetsledelse fra storting og Politi. Det tok mange måneder å få stengt veien forbi storting og regjeringskvartal, noe som kunne vært gjort i løpet av timer om man hadde utvist initiativ og vilje til problemløsning. Sikkerhetsansvarlig ved stortinget eller kvartalet kunne enkelt tatt en telefon til Ragn-Sells og fått parkert et par avfallscontainere i veien slik at man ikke kunne kjøre forbi. De kunne likeledes tatt en telefon til DB Schenker og fått plassert en fraktcontainer i veibanen, eller de kunne fått forsvaret til å plassere en utrangert stridsvogn i veien. Enkle midlertidige tiltak inntil man fikk etablert mer permanente sperringer.

Hvorfor oppstår slik manglende initiativ?

Initiativ forsvinner når utøvende mannskaper ikke får lov til å ta initiativ. Når folk detaljstyres og blir straffet for å velge feil når en overordnet på et senere tidspunkt gjør en skrivebordevaluering av det som har foregått. Sånn kan vi ikke ha det.

Forsvaret har jobbet bevisst i mange år med det som kalles intensjonsbasert ledelse. Man har gått bort fra ordretypen «Jeg vil, du skal», og sier nå i tillegg «Min intensjon er..», med det element at dersom soldaten som er oppe i situasjonen ser at han/hun kan oppnå intensjonen, så har han/hun mandat til å endre på oppdragsløsningen. Hensikten med oppdraget er nemlig å nå et mål, og da kan man ikke være låst til en plan eller et dekret fra en leder som ikke er tilstede i situasjonen.

Den som har skoene på må ta stegene. Det betyr at polititjenestemennene som ankom brygge på landsida ved Utøya skulle vært vant til, gjennom sin daglige trening og arbeidsutførelse, å ta de beslutninger som raskest mulig hadde fått stanset skytingen på Utøya. De skulle ha samlet seg under eldste tjenestemanns ledelse, og på eget initiativ rekvirert en eller flere båter slik at de hadde kunnet ta seg over til Utøya umiddelbart. Deretter skulle de, med sine håndvåpen tatt opp jakten på drapsmannen. Om ikke for å stanse ham, så for å isolere ham og holde kontroll på ham inntil de kunne få støtte av Delta.

Politiets ledelse er ansvarlig for at tjenestemennene på stedet ikke evnet å ta initiativ til å engasjere drapsmannen. Publikum forventer at polititjenestemenn som er utrustet med våpen, som har trening i å bruke dem, og som har enerett på å utøve vold i fredstid (uansett situasjon), uten å kaste bort tid, gjør alt som er i deres makt for å avverge vold mot sivile. Om ikke det formelt er tjenestemennenes plikt, så er det helt klart det som forventes av dem. Er de ikke i stand til dette, så har deres ledelse sviktet, og det må de stå til ansvar for. – og da tenker jeg ikke på at de står i fare for å miste jobben. Til det er deres ansvar for stort.

Politiet og politiets ledelse ble slaktet etter 22. Juli. På noen punkter kunne kritikken vært justert, men det endrer ikke det faktum, at polititjenestemenn (flere), med tilgang på våpen, med kort vei til båter som kunne rekvireres sto med hendene i lomma og ventet på at Delta skulle komme og «gjøre jobben». Om dette ble beordret fra operasjonssentral eller ledelse er irrelevant. Det var et totalt svik mot ungdommene på Utøya, det var et svik mot de sivile som kastet seg i båtene sine for å hjelpe ungdommene. Det var et svik mot redningstjenesten (ambulansepersonalet), mot pårørende og mot det norske sivile samfunn som helhet. Dersom soldater i krig hadde utvist like lite initiativ som disse polititjenestemennene, så ville de blitt stilt for krigsrett og straffet. I det sivile Norge, så må vi heller forfølge de som ikke hadde bemyndiget tjenestemennene med initiativ og vane til å trå inn i situasjonen, og yte sitt ytterste for å avhjelpe de som var i nød. Så vidt jeg har registrert har det ikke blitt løftet en finger overfor de politiledere som unnlot å bemyndige sine tjenestemenn på denne måten. Derigjennom har hele justisvesenet i dette land sviktet, og oppgjørets time har enda ikke kommet. Vi har fått en rapport, noe papir, men ingen har måttet stå til ansvar utover at de har måttet finne en annen jobb – det er for lettvint

Share

Stortinget – hvorfor er de der?

Stortinget - bilde fra Stortingets Flickr side på Internet
Stortinget – bilde fra Stortingets Flickr side på Internet

Stortinget er vår lovgivende forsamling, deres oppdrag er å lage lovene som regulerer samfunnet vårt. Det er meningen at de skal lage rammene, som regjering, fylker, kommuner og andre skal operere under. Det betyr at de skal lage generelle regler – ikke detaljstyre eller bestemme i enkeltsaker.

Hva betyr så dette? De beslutningene som tas i Stortinget er ment å skulle ha betydning. Det er meningen at Stortinget skal tenke langt frem, trekke opp de langsiktige planene. Det er meningen at de skal lage lover som får konsekvenser for utviklingen av samfunnet vårt. Dersom Stortinget kommer frem til at utslipp fra kjøretøy er skadelig for miljøet, så er det Stortingets oppgave å lage lover som medfører forandring. Det kan være å bestemme at motorer som benytter en type drivstoff ikke skal kunne importeres til landet etter en bestemt dato. Dette vil gjelde for alle motorer, i fly, båter/skip, biler, osv..

Det betyr også at dersom Stortinget ønsker at norske kapitaleiere skal satse pengene sine, etablere nye virksomheter og ansette andre, så må skattesystem, støtteordninger, pålagt papirmølle gjøre det enkelt å starte opp og drive de nye virksomhetene

Share