LO stryker i grunnkurs samfunnsøkonomi

LO’s påtroppende leder utviser kritikkverdig kunnskap om helt elementær samfunnsøkonomi når han i VG 15. april kritiserer regjeringens næringslivspolitikk. Det er selvsagt OK å mene at regjeringen bør prioritere annerledes, men det er ikke der LO’s Hans Christian Gabrielsen går i baret.

LO har brukt tall fra SSB og funnet ut at dersom man istedet for å gi skattelettelser ansatte folk i stat og kommune for de samme pengene, så ville flere mennesker vært i arbeid.
La oss ikke dvele ved argumentet at mange av de som er ledige i «oljå» faktisk ikke ønsker å jobbe i en annen næring, for ikke å snakke om i det vesentlig lavere betalte offentlige..
Problemet med argumentene til LO er at de demonstrerer en total mangel på helt grunnleggende kompetanse innen samfunnsøkonomi.

Det har seg slik at deler av økonomien er utsatt for et negativt konjukturomslag (nedgangsperiode). Dette er en helt vanlig (og til tider alvorlig) mekanisme i økonomien, og henger ofte sammen med overinvesteringer og feilinvesteringer i tidligere år. Også denne gangen.
Det er den til enhver tids sittende regjerings ansvar å ta hensyn til konjunkturene og deres utvikling når de planlegger sin finanspolitikk og legger den frem for Stortinget. Det er likeledes det til enhver tid sittende Stortings ansvar å ta hensyn til konjunkturenes utvikling når de både behandler budsjetter, diskuterer eventuelle prioriteringer eller fremlegger forslag i enkeltsaker. Finanspolitikken er et av de aller viktigste virkemidlene for å jevne ut konjunktursvingningene. Dette gjøres ved å «gi fart» når konjunkturene viser tegn til negativt omslag, og «bremse farta» når økonomien igjen oppnår normal veksttakt eller høyere.
Måten man gir fart er ved å bevilge ekstra offentlig pengebruk, enten i form av investeringer, skattekutt, økonomiske tilskudd, eller andre positive incentiver som skal motivere kapitaleiere til å ta risiko ved å etablere nye arbeidsplasser i en mer risikabel tid. Når man skal bremse opp, så skal man ta bort de positive incentivene, og etterhvert innføre negative incentiver for vekst (skatt, avgift og regulering) slik at den økonomiske veksten jevnes ut og blir mest mulig stabil. Sentralbanken har som delmål for pengepolitikken at inflasjonen (et mål på vekst) skal være på mellom 2 og 2,5% per år. Tilsvarende mål er ikke definert for finanspolitikken, men det hadde muligens vært fornuftig.

Vel, vel, tilbake til LO’s stryk-besvarelse i grunnkurs samfunnsøkonomi. LO mener altså i sin kritikk at regjeringen bør ansatte flest mulig mennesker i det offentlige fordi dette gir raskest utslag i arbeidsledigheten i dag. Hva er feil med dette? Vel, når man benytter ansettelser i det offentlige for å «gi fart» i økonomien, så følger det naturligvis at så snart den økonomiske veksten tar seg opp igjen, og bremsen skal på, så må disse ansettelsesforholdene opphøre. Hvis man tar en veldig rask titt i arbeidsmiljølovens regler for saklig oppsigelse, så er ikke god økonomi en saklig oppsigelsesgrunn, og dermed får man ikke «tatt foten av pedalen». Resultatet er at dersom man benytter offentlige ansettelser som et stimuli i nedgangstider, så gir man seg selv ekstra store problemer ved neste konjunkturomslag fordi man har kjørt økonomien med for stor fart frem mot neste konjunkturomslag.
Dette må vi forvente at ledelsen i LO vet og forstår! Vi må også forvente at de viser denne kunnskap og forståelse gjennom forsvarlig kommunikasjon, selv i valgår.

Selvsagt er ikke dette et argument for å privatisere alle offentlige tjenester. Økonomien trenger at en fast andel er stabil (offentlige tjenester). Dette kan være skole, politi, forsvar, redningstjenester, departementer, kommuner og så videre. Så er det naturlig at offentlige institusjoner kjøper tjenester av private aktører. For eksempel rengjøring, drift og vedlikehold av bygg, noen undervisningstjenester, noen helsetjenester, bygging av veier og jernbane og så videre.
Politikerne, uavhengig av om de er konservative, liberale eller sosialister, må sikre en stabil økonomi. For mye av det ene er like galt som for mye av det andre.. Kombinasjonen av grunnleggende verdivalg og økonomisk forståelse må danne grunnlag for prioriteringene (hva skal man gjøre mer av, og hva skal man gjøre mindre av) og det må holdes sammen med vurderingen av om den økonomiske utviklingen (konjunkturutviklingen) til enhver tid gir rom for det omfanget man ønsker av det man ønsker.
Hvis du har lyst å reise på ferie, så må man normalt velge bort noen ting man ellers ville unnet seg. Sånn er det også i politikken

Share

Dobbel tåkedott fra LO-Gerd

LO’s Gerd Kristiansen blander kortene mer enn det som bør være mulig. Gerd er ikke dum, så hun lager en samrøre av tullball med hensikt. Hensikten er selvsagt å nøre opp under streikeviljen blant hotellansatte.

Først rører hun sammen privatøkonomien til Olav Thon, Christian Ringnes og Petter Stordalen med de hotellansattes lønnskrav. Gerd forstår naturligvis at de 3 herrene driver med mer enn hotellvirksomhet, og at deres personlige formue og avkastning fra deres samlede næringsvirksomhet ikke nødvendigvis beskriver det enkelte hotells evne til å lønne sine ansatte. Jeg har ikke forutsetning for å mene noe om hvorvidt lønns- og kompensasjonskravene til de hotellansatte er rimelige, så det skal jeg avstå fra. Likevel vil jeg våge den påstand at erfarne og dyktige investorer som de tre forannevnte herrer, er fullt inneforstått med viktigheten av å ha fornøyde ansatte i virksomhetene sine. Dersom resepsjonisten på et hotell surmuler så kommer ikke gjestene tilbake – det er dårlig butikk for hotelleieren. Dette skjønner herrene, og dette er de garantert opptatt av, og riktig avlønning fjerner misnøye blant ansatte.
For mange hoteller er det stor konkurranse og dermed lave marginer. Det gjør at det er en grense for hva en seriøs og langsiktig hotelleier kan betale sine ansatte – fordi han/hun må sette av reserver til dårligere tider. Hvis været er dårlig over tid, en stor bedrift flytter, arbeidskonflikter eller andre hendelser gjør at belegget ved hotellet i en kort eller lang periode ikke er stort nok til å dekke løpende kostnader og vedlikeholdsutgifter, så må hotelleieren ha reserver å tære på hvis ikke hotellet skal slås konkurs. Konkurser er dyrt..
Samtidig er det svært få som er interessert i å investere sine egne penger i risikabel virksomhet uten å få en fornuftig avkastning på investeringen. Thon, Ringnes og Stordalen risikerer sine egne penger som gir Per, Anita og Ahmed en arbeidsplass. Da er det rimelig at de får noen prosenter avkastning på de investerte midlene. Alternativt kunne de puttet penger i fond, aksjer eller eiendom, til og med i utlandet – det ville ikke skapt noen arbeidsplasser.

I VGs omtale av streiken presterer Kristiansen i neste åndedrag å kritisere NHO for at sykehus må avbryte livsviktig medisinsk behandling fordi Fellesforbundet (et LO forbund) har valgt å ta de ansatte ved sykehushotellene ut i streik. Fagforeningen visste naturligvis hva de gjorde da de valgte å streike på sykehushotellene – de visste veldig godt at konsekvensen ville bli avbrutt medisinsk behandling. Det er både stygt og uærlig å forsøke å legge skylden for dette på arbeidsgiverne all den tid fagforeningen selv har plukket ut de streikende. Hvem som blir tatt ut i streik blir naturligvis ikke avgjort ved loddtrekning – det har vi sett gang på gang. Det er mye taktikk og strategi i valg av hvem som tas ut i streik på forskjellige tidspunkt.
Denne gangen var det viktig for fagforeningene å markere seg, og med en borgerlig regjering kan de ta fram slegga uten å slå «på sine egne». Det er mye lettere for LO å være hardhendt i en arbeidskonflikt når det er en borgerlig regjering enn når det er en sosialdemokratisk regjering. LO har faktisk plass i APs sentralstyre, og båndene er tette (i overkant tette mener mange).

Hvis vi skal skille snørr og bart, så fremstår LO Gerd sitt fremstøt, slik VG beskriver det, som unødvendig konfronterende og i overkant tåpelig. Dama er mye smartere, og det er veldig lett gjennomskuelig at hun denne gangen først og fremst snakker til de LO medlemmene som hun anser som minst begavet. De som ikke selv er i stand til å fatte det vi har skrevet i avsnittene over. Det er åpenbart at hun snakker til bermen – den «gemene hop». Dette var lavmål

Det er også lov å tenke at en hotellansatt har valgt å selge sin arbeidskraft til hotellet. Dersom han eller hun ikke er fornøyd med betingelsene for arbeidet, så står han eller hun fritt til å selge sin arbeidskraft til en annen virksomhet. Dersom ansatte tar dette inn over seg, så oppnår de langt større makt overfor arbeidsgiver enn de får gjennom et kostbart medlemskap i en fagforening..

Share