Omskjæring, – hvor går grensen for det prinsipielle?

Det har blitt rabalder etter at FrPs landsmøte vedtok å arbeide for å forby omskjæring av guttebarn. Både muslimer og jøder praktiserer omskjæring av guttebarn, men ettersom jødene mener at et ikke-omskjært guttebarn ikke kan forenes med sin gud, så blir det bråk. Forkjemperne for å fortsette å skjære i babyer beskriver et forbud mot omskjæring som et forbud mot jødedom, og drar paralleller til den sjikane jødene ble utsatt for før og etter verdenskrigene. Enkelte drar til og med holocaust inn i diskusjonen.

Hele den delen av verden som vi i dag kaller vesten lider fortsatt av ekstreme samvittighetskvaler for den behandling jødene fikk før og etter krigen. Etter at konsekvensene av holocaust ble kjent, så har disse samvittighetskvalene blitt til et varig kollektivt mén som gjør at vi ikke kan tenke på jødene som noe annet enn ofre for grusomhet i alle sammenhenger.
Det er ikke slik at jødene er ofre lenger. De få gjenlevende som opplevde nazismen holocaust eller kommunistenes tilsvarende praksis (noe de fleste i vesten velger å se bort fra) bør selvsagt fortsatt ha vår sympati. Men – det er ikke slik at din og min generasjon kan lastes for den behandling våre besteforeldre utsatte jødene for.
Det må være tillatt for vår generasjon å åpne en diskusjon om en prinsipiell holdning til ikke-medisinske inngrep i menneskekroppen utført overfor noen som ikke er i stand til å gi sitt informerte samtykke.

Det er selvsagt slik at foreldre må kunne gi samtykke til inngrep på egne barn av har ikke-medisinsk art. Det kan være snakk om korrigerende inngrep som hjelper barna uten at inngrepet er medisinsk nødvendig. Kosmetiske inngrep, som utbedring av hareskår er ett eksempel, og det er mange flere. Det er like selvsagt at samfunnet som helhet må kunne foreta en prinsipiell diskusjon om rammene for hvilke typer inngrep som skal være tillatt. Det diskuteres til tider aldersgrenser for hull i ørene, tannregulering, fjerning av mandler og så videre. Inngrep som regnes som mindre, og som ikke er medisinsk nødvendig. Noen slik inngrep er sammenlignbare med inngrepet som foretas på spede guttebarn av forskjellig religiøs fremtidig tilknytning. Babyene selv er ikke veldig troende, og at et snitt i huden skal gi etnisk tilhørighet skjønner de fleste er tøv.

Hva er konsekvensen av å møte en eventuell diskusjon om rammene for omskjæring av guttebarn med påstand om at et forbud utgjør et forbud mot praktisering jødedom i vårt land? Hvilke holdninger og ideologiske strømninger er det som tar til seg slikt tullprat som gyldige argumenter i en diskusjon?  Når Civitas Bård Larsen, en klok og utdannet mann presenterer disse argumenter i gårsdagens VG, så utøver han, uten å forstå det selv, en nidgjerning overfor de jødene han ønsker å hjelpe. Han forsøker å drepe diskusjonen og gjennom det så hjelper han de som vil jødene ondt.

Det er mer enn 70 år siden krigen og slutten på holocaust, kommunistene fortsatte sine overgrep mot jødene en stund til, men i det store og det hele, så er det på tide å si at overgrep og diskriminering mot jøder er et tilbakelagt kapittel i vår del av verden. Det må være lov å ta en prinsipiell diskusjon om omskjæring av guttebarn på samme måte som vi må kunne diskutere om, og hvilke, ikke-medisinsk nødvendige inngrep skal være tillatt. Det å si at vi ikke skal kreve en reformasjon av jødenes dogmer er også bare tull. Vi lever i en sekulær stat, og det er ikke prester eller religiøse ledere som definerer våre lover og regler, – heldigvis. Vi krever at muslimer som lever i Norge skal innordne seg våre lover og regler fremfor streng tolkning av deres religiøse tekster. Det samme krever vi av alle religioner, og det er ingen grunn til å unnta jøder fra disse kravene. Gjennom å likestille motarbeider vi diskriminering. Det gjelder innen alle områder av samfunnet, etnisitet, religion, kjønn, hudfarge, seksuell legning og så videre..

Jeg har ingen sterke, knapt nok noen, synspunkter på hvorvidt omskjæring av gutter bør være tillatt eller forbudt, men jeg er overbevist om at åpen, ærlig og sannferdig diskusjon om alle sider av samfunnet vårt hjelper oss å beholde demokrati, likeverd og enhet som nasjon. Tåkeprat og tøv skader dette.

 

Share