Cappelen og Jensen saken

Avisene er fulle av rettsaken mot politimannen Eirik Jensen, og jeg lurer fælt på hva i helvete statsadvokaten har tenkt på når de har latt denne saken ende opp i rettsapparatet. Grunnen til at jeg lurer er selvsagt basert på min helt egen konspirasjonsteori som jeg har klekket ut etter å ha lest noen avisingresser.

Cappelen hevder at Jensen har mottatt 8.5 millioner kroner, aktor virker ute av stand til å vise dette, men de maser om noen kontantinnskudd Eirik Jensen har gjort i diverse banker opp i gjennom årene. Disse innskuddene er selvsagt mistenkelige, men det virker foreløpig ikke som om aktor har klart fremvise ett eneste bevis for at pengene stammer fra Cappelens narkotikavirksomhet.

Og hva er greia med at Cappelen, landets antagelig minst troverdige rettsvitne er kronvitne mot superpurken Eirik Jensen?

Avisene har kommet med små hint som lett kan settes i sammenheng;

  • Jensen fikk satt fast Rasoolfamilien, og B-gjengen gikk mer eller mindre i oppløsning. B-gjengen ble svorne fiender av Jensen etter dette. Han fikk brødrene fengslet og foreldrene deres dratt inn i rettsalen og strippet hele slekta for det de måtte oppfatte som deres ære og heder. Rasoolfamilien har en kulturell bakgrunn der disse begrepene er viktig nok til å drepe for. – og de tørster etter hevn..
  • B-gjengen visste at Eirik Jensen kom til å bli pågrepet noe tid før det skjedde enda etterforskningen ble utført i største hemmelighet. Det er derfor opplagt at noen andre enn Jensen har uryddige bånd til B-gjengen (noen i Politi/påtalemyndighet)
  • Cappelen har åpenbart tystet på en god del andre kriminelle, og det skal lite fantasi til for å gjette at Jensen, og hans sjefer, har lukket øynene for noe av Cappelens virksomhet som en slags betaling for denne informasjonen. Har Jensen kjent omfanget av Cappelens virksomhet? Hvorfor skulle Cappelen gi politimannen Jensen denne informasjonen om ikke han fikk noe igjen?
  • Eirik Jensen har levd svært tett på harde kriminelle i mange år, og det skal veldig lite fantasi til for å mistenke at han gjennom denne perioden har beveget seg inn på «den mørke siden» ved noen anledninger. Dette har garantert gitt ham noen slanter med penger. Jensens sjefer og ledere har helt klart visst om dette, og de har godkjent det fordi de har tenkt at «målet helliger middelet». Målet har vært å ta de som smugler tyngre stoffer enn Cappelens hasj. De har ønsket å ta importører av kokain, heroin, amfetamin, ecstacy og drapsmenn, og det har Jensen gjort med suksess i mange år med hjelp av informasjon fra Cappelen.
  • Penger Jensen har fått som utbytte av sitt liv i gråsonen mellom politi og harde kriminelle kan han selvfølgelig ikke gi en forklaring på i rettssalen. Det vil både være inkriminerende og det vil ta fra ham all troverdighet. Påtalemyndigheten har ikke bevist at pengene kommer fra Cappelen.
  • Jensen har åpenbart hatt behov for tilgang på kontanter for å kjøpe informasjon eller betale for tjenester. Disse betalingene tåler like åpenbart ikke dagens lys eller gjennomgang fra politiets revisor. Jensen kan ikke levere kvittering når han betaler et medlem av Outlaws for informasjon om at en i Hells Angels skal bli tatt livet av. Revisor ville aldri akseptert udokumenterte utlegg, eller utlegg uten kvittering, og derfor må Jensen og andre som jobber som ham ha tilgang på kontanter «utenom regnskapene» til politiet. Dette har Jensens tidligere sjefer forstått og akseptert, mens hans nye sjefer og spesialenheten har ikke skjønt dette overhodet
  • Politiets organisering har de siste årene endret seg betydelig. De har fått et ledelseselement (PolitiDirektoratet) som er fylt opp med ledere og administratorer uten, eller med liten operativ politierfaring. Eirik Jensen er og har vært en svært ukonvensjonell og operativ politimann som ikke passer inn i ‘det nye polerte’ politiet ledet av papirflyttere. Papirflytterne har blitt hans fiender, og de har ønsket å bli kvitt ham.
  • Det er åpenbart at Jensen ikke har kunnet styre tollvesenets kontroller slik Cappelen og aktor påstår
  • Cappelen havnet i et økonomisk uføre av dimensjoner da han ble tatt, og det er åpenbart at han har mottatt trusler mot eget og hans families liv og helse. De som truer Cappelen ønsker å sette superpurken Jensen ut av spill.
  • Cappelen nekter å uttale seg om hans kriminelle nettverk, hvilket er et åpenbart problem for påtalemyndigheten. Kan årsaken være at Cappelens kontakter sletter Cappelens gjeld dersom Jensen settes fast? De har allerede satt ham ut av spill
  • Det er ikke fremsatt ett eneste håndfast bevis som forsvarer de anklager som spesialenheten har kommet med i retten. Foreløpig har de kun kommet med indisier.

For Cappelen så handler saken om å beskytte seg selv og sin familie, og det gjør han selvsagt med alle midler han kan. For påtalemyndigheten så handler denne saken om troverdighet. Dersom de ikke klarer å fremsette noen solide håndfaste bevis mot Jensen, så har de for alvor tapt all anseelse i mine øyne. Dette tror jeg gjelder svært mange andre også. Saken så langt fremstår som en skandale for påtalemyndigheten. Det virker som om de har akseptert Cappelens påstander (løgner?) som sannheter og dykket ned detaljer, og fullstendig mistet det store bildet. Har Eirik Jensen opptrådt som er blankpolert politimann som passer inn blant de nye sjefene i politidirektoratet? – selvsagt ikke, men det betyr ikke at det er riktig å behandle ham på denne måten.

Det er nærliggende å sammenligne Eirik Jensen med den amerikanske politimannen i filmen Donnie Brasco. Donnie jobbet under cover i mange år, og fikk tatt en god del av mafiaen. For å gjøre dette måtte han selvklart bryte noen regler. Hans sjefer satte ikke pris på Donnies lovbrudd, men de klarte å holde hodet kaldt og øynene på målet.

Hva blir de langsiktige konsekvensene av denne saken i årene fremover? Hvor mange nye superpurker får vi? Det er helt usannsynlig at noen vil ønske å fortsette Jensens arbeid og arbeidsmetoder etter den behandling Jensen har fått. Hvordan tenker de nye sjefene at under cover operasjoner skal foregå? skal politifolkene få kvittering for bestikkelser de gjør slik at de kan bli refundert av lønningskontoret senere? eller skal de betale med firmakort?

Saken stinker. Den fremstår som en gedigen fadese og et sammensurium av påstander fra en notorisk yrkeskriminell som foreløpig ikke har blitt bevist. Dersom saken fortsetter i samme spor, så må noen av lederne, både i politiet og i påtalemyndigheten få sparken. Saken så langt fremstår som et pengesluk og en katastrofe. Et skolebokeksempel på dårlig ledelse og mangel på dømmekraft.

Share

Antiterror – Politi eller Forsvar

Noen har løfta lokket på debatten om hvem som bør ta seg av terrorbekjemping på fartøyer og oljeinstallasjoner på norsk territorie.

Det er vel ikke mange som er i tvil om at denne noen er Forsvaret. Med de signalene som sendes om fortsatt underfinansiering i mange år fremover, så ser deler av forsvarsledelsen sitt snitt til å forsøke å grabbe til seg oppgaver som de senere kan bruke som begrunnelse for å opprettholde ressurser og finansiering.

Antiterror er aktivitet en stat bedriver i fredstid. I fredstid er det Politiet, og kun Politiet som har mandat til å utøve vold i eget land. Det er Politiets oppgave er å pågripe forbrytere slik at de kan stilles for en domstol. Politiet er ikke, og skal ikke være trent på væpnet bekjemping. Dette gjelder naturligvis også for Politiets antiterrorgruppe, selv om denne har en større bekjempingsevne enn de mer ordinære innsatsgruppene til Politiet.

Forsvarets spesialstyrker er trent til å håndtere ekstreme situasjoner, og er meget godt egnet til terrorbekjempelse. Men, og det er et viktig men, Forsvarets ressurser er ikke beregnet på pågripelse. De har evne og kapasitet til det, men deres primære funksjon er bekjemping av væpnede motstandere, hvilket vil si å drepe eller på annen måte uskadeliggjøre en motstander. De er krigere, ikke politifolk.

Ettersom Forsvarets spesialstyrker skal ha evne til å komme seg ubemerket inn i et område eller om bord i fartøyer i fart, så har de både trening i bruk av, og tilgang til for eksempel ubåter eller fly/fallskjermer. Marinejegerkommandoen, er et eksempel på ens styrke som er trent på å benytte ubåter til å komme seg ubemerket til et sted.

I diskusjonen om hvem som skal ha ansvaret for terrorbekjempelse på et fartøy eller en oljeinstallasjon innenfor norsk territorialfarvann, så er det selvfølgelig Politiet så lenge vi diskuterer fredstid. Da er neste spørsmål, hvem i Politiet har dette ansvaret, og med ansvar menes også mandat til å beordre voldsbruk?

Politimestrene våre har svært stort ansvar, mandat og makt innenfor eget ansvarsområde i fredstid. Det er politimesteren som avgjør hvorvidt det skal benyttes vold mot en motstander, og han/hun har mandat til å sette inn egne ressurser eller be om forsterkninger han/hun finner det for godt å etterspørre.

Det er viktig å forstå at selv om Politiet har ansvaret for terrorbekjempelse i Norge, så er ikke det ensbetydende med at de også skal bekjempe eventuelle terrorister. Det innebærer at de skal ha en stående beredskap for å kunne skaffe ressurser som mannskaper, transportkapasitet, sanitet, samband, mandat og taktisk ledelse. De skal sørge for evakuering av berørte mennesker og dyr, og sikre at folk (journalister og andre) ikke tar seg inn i området og kommer til skade.

Spesialstyrkenes kapasitet og beredskap skal ikke diskuteres her, så vi får nøye oss med å beskrive at dersom en politimester ber om støtte fra Forsvarets spesialstyrker, så vil Justisdepartementet forespørre Forsvarsdepartementet som i sin tur videreformidler forespørselen til relevante beslutningstakere for spesialstyrkene.

Dersom spesialstyrkene skal ha stående beredskap for terrorbekjempelse, så innebærer dette at de til enhver tid binder opp relativt store ressurser hjemme. Disse ressursene kan da ikke reise på oppdrag for NATO eller andre, de kan ikke øve i utlandet eller dra på øvelser over noe tid. I tillegg vil de sannsynligvis kreve stående beredskap på egne dedikerte helikopterressurser, fartøyer, kjøretøyer. Dette vil selvsagt være svært kostbart. Det vil også bryte totalt med prinsippet om at Forsvarets mannskaper er soldater, krigere som bekjemper fiender, dersom de plutselig skal begynne å fokusere på pågripelse med minst mulig bruk av vold.

Selvfølgelig er antiterror Politiets ansvar. Dersom motstanderen er flere tungt bevæpnede grupper som har ‘erobret’ flere viktige installasjoner, så er det sannsynligvis naturlig at Forsvarets bes om å stille med ressurser som nedkjemper noen eller alle disse gruppene. Dersom det er snakk om noen Greenpeace-tullinger som har lenket seg fast i en oljeplatform, eller voldelige dyreaktivister, så er det helt klart feil å sette inn Forsvarets spesialstyrker for å nedkjempe dem. Da må Politifolk brukes for å pågripe dem.

Share

Politiets innsats under 22. Juli – Gjørv kommisjonen

Da var dagen kommet da noen utenfor Politiet tok av lokket på glasset med kritikk av kritikken mot Politiet etter deres elendige respons 22. Juli.

Når Politiet må stå med lua i hånda, nakken bøyd å motta kritikk slik de måtte etter 22. Juli 2011, så er det naturlig at det på ett eller annet tidspunkt kommer en motreaksjon. Kritikken går nesten alltid for langt på noen områder, og bommer på andre, men etter 22. Juli, så er det vel ikke så mange som mener at Politiet og sikkerhetstjenestene sto igjen med mye ære i behold.

Politiet samfunnsoppdrag er relativt enkelt forklart; sikre sivile og sivile interesser i fredstid. Det betyr, at så lenge det ikke er erklært krig, så er det Politiet, og kun Politiet som har lov til å benytte vold. Dette ene mandatet til utøvelse av voldsmakt gjør naturligvis at det stilles store krav til Politiet, både som etat og til den enkelte tjenestemann. Det er forventet at en tjenestemann skal utvise initiativ og risikovilje med det mål å sikre sivile og siviles interesser i en faresituasjon. På dette punktet var Politiets innsats 22. Juli under enhver kritikk.

I media har det blitt slått opp stort at Politiet manglet tilgang på båter og helikopter slik at de raskt kunne ta seg over til Utøya for å hjelpe ungdommene der. Det har vært øredøvende stille om tjenestemennenes totale mangel på initiativ og risikovilje. Hvor mange polititjenestemenn utviste initiativ til å skaffe en båt fra hytter og brygger i området? Hvor mange polititjenestemenn tok ledelsen og tok seg over til Utøya straks de var 3-4 tjenestemenn på landsiden?

Det var masse fritidsbåter tilgjengelig, flere sivile viste initiativ ved å kaste seg i båtene sine fra campingplassen (som ikke ligger så langt fra brygga) og dro ut mot Utøya for å plukke opp ungdommer fra vannet. Dette gjorde de sivile mens skytingen fortsatt foregikk, og en håndfull polititjenestemenn sto tafatte på brygga og ventet på at Delta skulle komme fra Oslo. Disse polititjenestemennene hadde samband (radio), og de hadde våpen i bilene sine, likevel sto de trygt og godt på landsiden og hørte på drapene mens ferierende sivile la ut fra campingplassen for å redde de svømmende ungdommene.

Man kan og bør si mye om sikringstiltak og sikkerhetsledelse fra storting og Politi. Det tok mange måneder å få stengt veien forbi storting og regjeringskvartal, noe som kunne vært gjort i løpet av timer om man hadde utvist initiativ og vilje til problemløsning. Sikkerhetsansvarlig ved stortinget eller kvartalet kunne enkelt tatt en telefon til Ragn-Sells og fått parkert et par avfallscontainere i veien slik at man ikke kunne kjøre forbi. De kunne likeledes tatt en telefon til DB Schenker og fått plassert en fraktcontainer i veibanen, eller de kunne fått forsvaret til å plassere en utrangert stridsvogn i veien. Enkle midlertidige tiltak inntil man fikk etablert mer permanente sperringer.

Hvorfor oppstår slik manglende initiativ?

Initiativ forsvinner når utøvende mannskaper ikke får lov til å ta initiativ. Når folk detaljstyres og blir straffet for å velge feil når en overordnet på et senere tidspunkt gjør en skrivebordevaluering av det som har foregått. Sånn kan vi ikke ha det.

Forsvaret har jobbet bevisst i mange år med det som kalles intensjonsbasert ledelse. Man har gått bort fra ordretypen «Jeg vil, du skal», og sier nå i tillegg «Min intensjon er..», med det element at dersom soldaten som er oppe i situasjonen ser at han/hun kan oppnå intensjonen, så har han/hun mandat til å endre på oppdragsløsningen. Hensikten med oppdraget er nemlig å nå et mål, og da kan man ikke være låst til en plan eller et dekret fra en leder som ikke er tilstede i situasjonen.

Den som har skoene på må ta stegene. Det betyr at polititjenestemennene som ankom brygge på landsida ved Utøya skulle vært vant til, gjennom sin daglige trening og arbeidsutførelse, å ta de beslutninger som raskest mulig hadde fått stanset skytingen på Utøya. De skulle ha samlet seg under eldste tjenestemanns ledelse, og på eget initiativ rekvirert en eller flere båter slik at de hadde kunnet ta seg over til Utøya umiddelbart. Deretter skulle de, med sine håndvåpen tatt opp jakten på drapsmannen. Om ikke for å stanse ham, så for å isolere ham og holde kontroll på ham inntil de kunne få støtte av Delta.

Politiets ledelse er ansvarlig for at tjenestemennene på stedet ikke evnet å ta initiativ til å engasjere drapsmannen. Publikum forventer at polititjenestemenn som er utrustet med våpen, som har trening i å bruke dem, og som har enerett på å utøve vold i fredstid (uansett situasjon), uten å kaste bort tid, gjør alt som er i deres makt for å avverge vold mot sivile. Om ikke det formelt er tjenestemennenes plikt, så er det helt klart det som forventes av dem. Er de ikke i stand til dette, så har deres ledelse sviktet, og det må de stå til ansvar for. – og da tenker jeg ikke på at de står i fare for å miste jobben. Til det er deres ansvar for stort.

Politiet og politiets ledelse ble slaktet etter 22. Juli. På noen punkter kunne kritikken vært justert, men det endrer ikke det faktum, at polititjenestemenn (flere), med tilgang på våpen, med kort vei til båter som kunne rekvireres sto med hendene i lomma og ventet på at Delta skulle komme og «gjøre jobben». Om dette ble beordret fra operasjonssentral eller ledelse er irrelevant. Det var et totalt svik mot ungdommene på Utøya, det var et svik mot de sivile som kastet seg i båtene sine for å hjelpe ungdommene. Det var et svik mot redningstjenesten (ambulansepersonalet), mot pårørende og mot det norske sivile samfunn som helhet. Dersom soldater i krig hadde utvist like lite initiativ som disse polititjenestemennene, så ville de blitt stilt for krigsrett og straffet. I det sivile Norge, så må vi heller forfølge de som ikke hadde bemyndiget tjenestemennene med initiativ og vane til å trå inn i situasjonen, og yte sitt ytterste for å avhjelpe de som var i nød. Så vidt jeg har registrert har det ikke blitt løftet en finger overfor de politiledere som unnlot å bemyndige sine tjenestemenn på denne måten. Derigjennom har hele justisvesenet i dette land sviktet, og oppgjørets time har enda ikke kommet. Vi har fått en rapport, noe papir, men ingen har måttet stå til ansvar utover at de har måttet finne en annen jobb – det er for lettvint

Share

Politiet leter etter gavemottaker

VG. skriver at ei lita jente har gitt bort 5 000,-. Det var garantert en stor skuffelse for foreldrene når de oppdaget dette.

Når man leser saken slik den omtales i media, f.eks VG, så er det greit å spørre, Hvorfor bruker politiet tid på dette?

Har mottakeren av pengene gjort noe galt her?

  • Barn har ikke lov til å disponere slike pengesummer (ikke ubetydelige), så en butikkeier har ikke lov til å selge henne en vare uten fullmakt fra foreldrene
  • Jenta hadde følge med et eldre søsken (står ikke mye om hennes alder, vs lov til å disponere pengene)
  • Pengene har blitt overrakt til mottakeren, han har tatt dem fra henne

En skarpskodd advokat kan sikkert argumentere for at det er galt å ta i mot pengene, men, ærlig talt, – dersom man lar en 6-åring bære rundt på 5 000,- i en pose, så må man som forelder sørge for at ikke pengene mistes eller forlegges. Når barnet viser tegn til å ville gi bort en pose (og det holder en pose med penger i hånda), så må man som forelder sikre at barnet gir bort riktig pose.

Det er å forvente at Politiet har evne til å prioritere saker som denne relativt lavt, og det vil overraske om nesten enhver henvendelse om andre saker har måttet vente eller ikke blitt fulgt opp. Dette er det tull å bruke politi-tid på!

Share

Bevæpning av Politiet

I høst og vinter har Politiet vært bevæpnet – et uvant syn for nordmenn flest, som er vant til at Politiet ikke bærer synlige skytevåpen.

Bevæpningen har dessverre, men ikke overraskende, vist at Politiet ikke er vant til å håndtere skytevåpen. Dette er åpenbart i alle vådeskuddene som har gått av i tide og utide. Erfarne, kompetente skyttere som er vant til å behandle skytevåpen har ikke vådeskudd. – De har aldri vådeskudd, nettopp fordi de er vant til å behandle våpen, og forstår og respekterer våpnene sine.
Det er åpenbart et problem at Politiet ikke er i stand til å håndtere våpen på en trygg og sikker måte. Det er deres jobb, og kun deres jobb, å benytte skytevåpen for å trygge og sikre landets borgere. Med det oppdraget, så må og skal alle politiets tjenestemenn være erfarne og trygge i omgang å håndtering av skytevåpen.

Løsningen er like åpenbar som den er ubehagelig: For at Politiet skal kunne opparbeide seg nødvendig kompetanse og erfaring, så trenger de en generell bevæpning. De må lære å håndtere og bruke våpen gjennom mengdetrening – dette oppnår mn kun gjennom å bære og bruke våpen mye.
Sorry, men sånn er det!
Forsvarets spesialtyrker mestrer våpenbruk, nettopp fordi de bærer sine våpen hele tiden, og trener på bruk svært ofte, og mye.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/politi-hverdagen/politimann-skjoet-kollega-med-hennes-egen-pistol-har-vedtatt-bot/a/23631530/

 

Share

Soldiers of Odin – et symptom

Etter at det første støvet har lagt seg i asyl- og flyktningdebatten har det blitt startet en gruppe som kaller seg Soldiers of Odin. Gruppen har sitt opprinnelige utspring i FInland der høyreekstreme etablerte borgervernspatruljer som en reaksjon på stor tilstrømning av mennesker fra midt-østen. Da gruppene først etablerte seg i Norge, gikk tidligere Pegidatalsmann Ronny Alte ut og sa at han tilhørte gruppens lederskap. Alte fortalte at gruppen ikke skulle tillate høyreekstreme (les rasister) medlemskap. Det ser ut i media som Alte har blitt kastet ut av SoO i den senere tid.

Ronny Alte - bilde kopiert fra Internet
Ronny Alte – bilde kopiert fra Internet

Gruppens hensikt var å etablere et slags alternativ eller supplement til natteravnene, med den begrunnelse at Politiet ikke har kapasitet til å ta seg av alle hendelser der ute. Dette ble koblet sammen med en påstand om at asylsøkerne/flyktningene som har strømmet til landet vårt de siste månedene skulle utgjøre en risiko, særlig for landets unge kvinnelige befolkning.

Hvis vi skal forsøke å grave litt i «saken» her, så er altså SoO sitt utgangspunkt at personer som har reist fra flyktningeleire i sørøst Europa til Norge er kriminelle på en slik måte at de utgjør en risiko for Norges befolkning uten av Politiet har respondert på dette. I mine øyne og ører så virker dette noe merkelig.
OK – det å sitte på et asylmottak i ukesvis uten noe å ta seg til er en påkjenning, og man må forvente at menneskene som sitter i slike mottak vil føle betydelig frustrasjon. Denne frustrasjonen vil naturlig nok få et utløp på en eller annen måte, men å forutsette at dette skal skje i form av overgrep på norske jenter er nok noe drøyt.
Et viktigere element i dette er det gruppen uttaler om Politiets evne til å håndtere situasjonen. Det går lang tid mellom hver gang man ser politibetjenter som patruljerer gatene i norske byer og tettsteder. Dette gjør selvfølgelig noe med folks forventninger til Politiets kapasitet og evne. Dersom man til enhver tid ser politibetjenter på ethvert gatehjørne, så føler man seg trygg og ivaretatt. Når man nær sagt aldri ser en politibetjent, så er det fare for at noen føler det motsatte – utrygghet.
Jeg tenker at Soldiers of Odin er et symptom på at deler av befolkningen har eller er i ferd med å miste troen på at Politiet er i stand til å løse sin samfunnsoppgave, nemlig å sikre befolkningen fra overgrep og vold. Dette er alvorlig, og noe som politisk ledelse må ta på høyeste alvor.

Share