Alle skal med – Hva med A3 barna?

Stortingsvalget er over – godt er det… Det var utrolig mye tøv og skrøner under valgkampen, så mye at jeg og mange andre ikke gadd å følge med til slutt.

Arbeiderpartiet benytter valgspråket «Alle skal med». Dette valgspråket gnager meg litt kjenner jeg.. Hvorfor skal alle med? og hva betyr det egentlig?
Hva betyr det for de barna som når de starter på skolegangen ikke er helt modne? Hva betyr det for de barna som ikke er helt A4?
Hva med dem som er litt «A3» eller «A5»?

Jeg våger den påstand at mange av barna som begynner på skolen er en del utenfor A4-malen. De er ikke helt skolemodne, eller de mister fort interessen og «faller av». Jeg ser det på egne og andres barn. Skolen er gøy de første par dagene, og så svinner liksom gløden litt etterhvert som hverdagen og hverdagsrutinene setter seg.
Det er noen unger som ikke har lært å oppføre seg i barnehagen, noen er ikke er helt A4, og de ødelegger for resten. Ikke av vond vilje kanskje, men av manglende evne. Hva skal en liten gutt med «mark i ræva» gjøre når skoletimene blir kjedelige? I barnehagen kunne han gå ut å leke, der er det langt flere voksne per barn enn det er i klasserommet på skolen. Hjemme så kan han kanskje skrike seg til viljen sin, kanskje han er den relle sjefen hjemme til og med.
På skolen forsøker han selvfølgelig de strategi han har erfaring med hjemmefra og fra barnehagen. I tillegg tester han (eller hun) ut nye. Kanksje bare gå ut av klasserommet, kaste penalet til eleven ved siden av rundt i klasserommet, sitte å rope og synge for å overdøve læreren.. Det er mange alternativer, – tro ikke at unger ikke gjør sånt. Og tro heller ikke at alle lærere er sjefen i klasserommet. Det er svært mange lærere som ikke har lært å være den myndige lederen i klasserommet – som ikke har lært å ta kontrollen og sikre et stille, rolig og vennlig klassemiljø. Det er mange lærere som overkjøres av elevene selv i småskolen.

Hva gjør det med læringsmiljøet for de andre elevene i klassen?

Hjelper det å etterutdanne læreren innen fagene når elevene er utagerende? Når elevene løper ut av klasserommet eller ligger under kateteret og nekter å komme ut? eller skravler i vei med eleven ved siden av uten å høre et ord av det læreren sier?

Hva med de elevene som av en eller annen grunn ikke klarer, ikke evner å delta i klasserommet på en normal måte? – Det er fryktelig mange av dem rundt omkring i skolene i dag. Men det er ikke meningen at vi skal snakke om dem. Vi skal ikke snakke om dem, fordi disse ungene er fryktelig ressurskrevende å få kontroll på. Vi kan ikke måle dem, eller dokumentere dem uten å sykeliggjøre dem.
PPT og BUP vil egentlig ikke ta i dem, fordi de har ikke ressurser til å ta seg av dem de heller. Det betyr at læreren som i utgangspunktet kun ha 2 minutter per elev per skoletime, – før de har begynt å undervise, også skal oppdra, de skal korrigere adferden til, og dokumentere «avvikene» for alle disse barna som ikke er A4. Hva blir det igjen av tid til å undervise etter all tiden som går med til å få det noenlunde rolig i klasserommet? Kanksje 1 minutt per elev? Da har læreren enda ikke kommet så langt at elevene har kunnet stille spørsmål eller på annen måte avslørt hvor mye av pensum de har fått med seg.

Jeg er oppriktig bekymret for småskolen. Når barna begynner i 4 klasse, og over halvparten av klassen ikke kan lese eller skrive, da har skoleNorge et problem vi ikke kan måle oss til med nasjonale prøver, eller løse med å avskilte erfarne lærere.

Løsningen er, tror jeg å gjøre flere ting samtidig; Vi må etablere et stort antall spesialskoler til de barna som ikke fungerer i enhetsskolen. Vi må ha langt færre elever per klasse slik at det blir mulig for lærerne å gi tilstrekkelig undervisning til hver enkelt slik at idéen om individuelt tilpasset opplæring blir noe mer enn en fancy «catch frase». Vi må tilby etterutdanning i enkeltfag til lærerne på skolene der de arbeider, enten via nettstudier eller med korte kurs/samlinger slik at de ikke må reise til en høyskole langt i fra hjemsted. Lærerne har nemlig også egne barn som må hentes i barnehage og småskolen, og det er ikke praktisk mulig for alle lærere å ta etterutdanning i dagens regime.

Det er synd å si det, men politikerne som utformer skolepolitikken sitter, alle som én, alt for langt unna skolehverdagen til barna. De har rett og slett ikke peiling på hva som er realitetene. De kan umulig få del i realitetene, for når vi hører i media hva de sier og snakker om av tiltak, så er det åpenbart at tiltakene er tilpasset et annet sett med problemer enn de som oppleves i dagens skoler i landet vårt. Og dette gjelder samtlige partier – de har rett og slett ikke peiling, noen av dem.

Share

Mobbing i skolen – de voksnes ansvar

Et tilbakevendende tema – både her på bloggen og i avisene. Her kommer det opp på ny etter en episode min kone fortalte om fra skolen der hun arbeider.

En liten jente (3. – 4. klasse) forteller i et friminutt til en lærer at hun følte seg utestengt fra lek av 2 andre jenter på samme klassetrinn. De har sagt til henne at hun «ser ikke ut» og at de ikke vil være sammen med henne. Læreren hun forteller dette til, trekker på skuldrene og forteller jenta at hun bare kan finne noen andre å leke med.
I et senere friminutt samme dag kommer jenta tilbake til den samme læreren. Nå forteller hun om en 7. klassegutt som har sagt til henne at «hun bør ta livet av seg». Læreren, som er jentas kontaktlærer, sier til jenta at dette skal hun ikke bry seg om.

Min kone finner jenta gråtende i utkanten av skolegården mot slutten av ‘store-fri’. Jenta forteller om hva som har hendt. Hun forteller at hun hver dag ber til Gud for å slippe å gå på skolen, og hun forteller om responsen hun har fått fra sin kontaktlærer. Min kone kontakter denne læreren og uttrykker i tydelige ordelag at dette er alvorlig og at hun forventer at klassestyreren tar tak i dette for å ivareta jenta. Responsen er kjølig, og med stønning og skuldertrekk sier hun «ja, da, vi skal ta det opp. Men XXX må da tåle litt vanlig småerting. Ungene må kunne velge hvem de vil leke med..». Etter den kjølige responsen fra jentas kontaktlærer ble saken tatt opp med skolens ledelse for å sikre at det blir tatt tak i. Hva utfallet i dette tilfellet blir vet jeg ikke

Det er sørgelig å høre om slik historier. Dessverre er det mange slike. Enkelte skoler har ledelse som arbeider jevnt og trutt med skolens sosiale miljø, og som ikke aksepterer at skolens ansatte unnlater å umiddelbart ta tak i tilfeller av mobbing eller unger som plager andre unger. Formelt skal det fattes enkeltvedtak som instruerer skolens ansatte til å enten verne den som er utsatt for mobbing eller følge nøye med på enkelte plageånder.
Jeg vil påstå at de formelle kravene er en fallitterklæring, fordi de er resultatet av udugelige voksne i skolen. Voksne som ikke forstår at det er barnets opplevelse som er sannheten, og at de voksnes tolkning og vurdering er uvesentlig. Dersom et barn føler seg utestengt eller mobbet, så blir det utestengt eller mobbet. Om barnet er «ømskinnet» betyr det at de voksne må være ‘enda mere på’. Det er det psykolosiale miljøet til barna som betyr noe, ikke de voksnes vurdering av «hva et barn bør eller må tåle», fordi disse vurderingene er subjektive og uten kobling til barnets øvrige erfaringer og behov.
Voksne som unnlater å hjelpe barn til en trygg og god skolehverdag uten mobbing og plaging hjelper mobberne ved ikke å beskytte barnet som mobbes.

Jeg ønsker å være naïv og leve i troen om at de som velger å utdanne seg til lærere er genuint opptatt av barn. Jeg ønsker å tro at lærere vil at barn skal ha det bra på skolen, ha godt arbeids- og oppvekstmiljø og få god undervisning. Lærerjobben, spesielt i småskolen er langt mer enn undervisning. Jeg er redd at dette er nærmere en drøm enn realitet på de aller fleste skoler. Jeg frykter at svært mange lærere er mer opptatt av å ha behagelige dager enn å aktivt støtte unger som trenger hjelp, og aktivt bekjempe mobbing og hendelser som gjør barn utsatt, at de blir ansett som sårbare av resten av elevene.

Det er vanskelig nok å være barn og ungdom uten voksne som snur ryggen til når enkeltelever blir utsatt for ubehag av medelever eller ‘venner’.

I mangel på ansvarlige voksne i skolen, så bør vi kjempe for mer disiplin fordi det fratar mobberne muligheten til å mobbe, skoleuniformer og standardiserte skolesekker og gymtøy, m.m. slik at flest mulig ‘erte-grunner’ tas ut av skolehverdagen.

Share

Urokråker i skolen. Egne klasser for urokråker?

Den norske Fellesskolen er en betegnelse Trond Giske fant på etter at Enhetsskolen fikk et litt negativt preg på 1990-tallet. I bunn og grunn er det snakk om skolen, den norske offentlige skolen. Alternativene er friskoler (offentlig finansierte private skoler), privatskoler (privat finansierte) og hjemmeundervisning. De aller fleste landene i OECD har samme oppbygging av skolesystemene sine, så å benevne skolen som Fellesskolen, handler mer om å stemple de som velger andre skoler som annerledes enn at Fellesskolen er noe spesielt å snakke om.

Et trekk som ofte trekkes frem om skolen, er at den inkluderer de elevene som har spesielle behov. Våre politikere har bestemt at vi ikke skal ha spesialklasser for unger som ikke er i stand til å ha normal omgang med andre unger. Jeg snakker om urokråkene, de som ikke er i stand til å forhold seg til disiplinen som strenge lærere praktiserer. De som ikke klarer å sitte på stolen sin igjennom en skoletime, de som tidvis kaster skolebøker og stoler, de som legger seg ned på tur og nekter å gå, de som kaster grus, stein og pinner på medelever i friminuttene. Disse ungene er ofte nærmest venneløse, de er ensomme fordi de andre ungene er lei av dem. I det politiske prinsippet at vi som skolebarn skal lære å omgås mennesker som er forskjellige fra oss selv, har vi også valgt at en del unger skal overlates til ensomhet, et evig stempel som vanskelige problembarn som har forstyrret og plaget sine jevnaldrende.
Skolen er pliktig til å forsøke å finne løsninger som kan hjelpe unger med utfordringer å passe inn i «normalformen» som alle ungene eltes inn i i skolekakedeigen. Disse løsningene innebærer dialog med foreldre for å få foreldrene til å hjelpe eller presse ungene til å tilpasse seg. Det innebærer også kontakt med barnevern, PPT (Pedagogisk Psykologisk Tjeneste) i kommunen, spesialpedagoger, assistenter og så videre. Alle disse tiltakene legger enten press på ungene (noe enkelte ikke trenger mer av) eller virker stigmatiserende overfor unger som allerede er i faresonen for ensomhet.

Jeg har lyst å stille spørsmål til denne politikken, kan det være bedre å samle de ungene som allerede har falt utenfor i egne klasser eller grupper. Ikke dustegruppa eller tjukk-i-hue-klassen, men C- eller D-klassen. På den måten kan skolene etablere små klasser for barn som trenger større voksentetthet enn de som passer inn i «normalen». Ved å samle disse barna i en felles gruppe, så slipper de å være alene. Noen av dem kan unnslippe ensomhet.

Argumentet om at de vil falle utenfor, bli stigmatisert som tjukke i huet og så videre, vil fremsettes av de som ikke forstår at ungene har det slik allerede. Det er ikke gitt at ungene får det verre av å samles i et fellesskap. Det er ingen ting i veien for at hver kommune har minst en «spesialklasse» for disse ungene. De trenger sannsynligvis ikke egne skoler. I tillegg kan det være slik at den tryggheten disse ungene får av å være del av et fellesskap kan gi dem trygghet til å bli med på fotballaget, håndballaget, friidretts- eller skigruppa. De kommer ikke til å bli utestengt fra disse gruppene fordi de går i klassen som har en lærer ekstra. Den ekstra læreren kan med fordel være spesialpedagog, ha spesialkompetanse innen barnepsykologi, ha barnevernskompetanse eller på annen måte være ressurspersoner for barna.
Jeg har ikke noe belegg for å hevde at ungene jeg skriver om her er mer utsatt enn andre for å ende opp som kriminelle, men det er ikke helt utenkelig at de kan være overrepresentert i en statistikk for dette. Dersom de er del av en gruppe, så vil de også ha støttepunkter som kan hjelpe dem til å unngå en slik voksenfremtid.

Noen av konsekvensene av dagens politikk er at en del unger stemples som ufordragelige urokråker, de er ensomme og venneløse, de deltar sjelden i idrett, de skaper støy og forstyrrer læringen til de andre ungene. De krever uforholdsmessig mye energi og fokus fra læreren, energi og fokus som går med til å holde noenlunde kontroll på barnet istedet for å undervise eller hjelpe andre unger med faglig forståelse.

Det er ikke gitt at de andre elevene vil oppnå målbar bedring i læringsutbyttet av en endring av denne politikken, men jeg tror det er ganske sikkert at en del elever kan oppleve langt mindre ubehag, slippe ensomhet, og føle mindre press fra foreldre, medelever, lærere og andre fagpersoner..

Når disse ungene krever så mye av lærerens oppmerksomhet og fokus, så sier det seg også selv at de legger beslag på en stor del av den tiden som lærere uten slike elever kan benytte til å lage tilpasninger i opplæringen av ungene, hjelpe barn som trenger støtte til forståelse eller for å komme i gang med arbeid eller oppgaver.

En god artikkel av Erling Lars Dale som handler om noe helt annet, men som det er vel verdt å lese: https://www.utdanningsforbundet.no/upload/Diverse/Utdanningsakademiet/Bedre%20Skole/BS_1_09/BS_01-09-Dale.pdf

 

Share

Burkini – muslimvennlig badedrakt

En barneskole i Troms har godkjent en heldekkende badedrakt i forbindelse med svømmeundervisning.

Badedrakten kalles en burkini, er heldekkende, og påkrevd for muslimske jenter muligens fordi imamen i den lokale menigheten syns ordinært badetøy for småjenter er seksuelt provoserende….? Hva vet jeg om årsaken til at de ikke kan bruke ordinært badetøy..?

Et par tanker slår inn umiddelbart:

  • I Norge er det norske normer, verdier, lover og regler, levesett osv som gjelder. I landet vårt er gutter og jenter likestilte, på alle vis. Det er et privilegie å få bo i Norge. De som er født her er svært heldige, de som velger å komme hit må innordne seg, på samme måte som vi må når vi reiser til deres land. Prøv deg på toppløsbading eller fyllekule på stranda i Jemen.. ‘When in Rome, do like romans..’
  • Norge er et land fullt av vann, og grunnleggende svømmeferdighet er en forutsetning for overlevelse. Mange klarer seg uten, og mange drukner hvert år (med og) uten..
  • Svømmeopplæring med klær er smart. De færreste drukningsulykker skjer i badetøy, og det er både tungt og vanskelig å svømme med klær på. Vanligvis lærer man å svømme uten klær (med badetøy) først for å få grep om teknikken før man lærer å bade/svømme med klær på. Dersom skolen ønsker å foreta svømmeopplæringen på annen måte, så er det en interessant vinkling på svømmeopplæringen. Hvis det viser seg at overlevelsesraten ved ulykker øker, så er dette noe å kopiere andre steder
  • Det er ingen grunn til at vi som samfunn skal nekte muslimske jentebarn svømmeopplæring bare fordi presten (imamen) i kirken deres (moskeen), eller foreldrene ikke vil at de skal vise frem huden sin. Det er ingen grunn til at barna ikke skal få godkjent skolegang bare fordi prest eller far/mor ikke har tilpasset seg normene og reglene i landet vårt enda. Dersom plaggene de stiller opp i svømmehallen med er så uegnede å svømme i at det blir farlig, (for eksempel full burka), så må de lære å kle den av seg i vannet, slik at de kan redde seg selv med svømming deretter. Dette må foreldrene bare finne seg i.
  • Svømmeopplæring er, fordi landet vårt er fullt av vann og har litt kyststripe, obligatorisk pensum i skolen. Det er faktisk slik at dersom elevene ikke evner å svømme, så har ikke skolen gjort jobben sin, og kan avkreves erstatning. Samtidig er det sånn at det er skoleplikt, og foreldrenes ansvar å sørge for at barna får den utdannelse de skal. Dersom barna ikke gjennomfører lovpliktig skolegang, så kan foreldrene straffes. Hvordan dette kommer til å fungere i rettsakene som må komme om noen år, er det umulig å si noe vettugt om nå. Det er litt vel norskt (les naivt) å tro at stortinget (lovgivende myndighet) har tenkt på dette dilemmaet og tatt høyde for det i lovgivningen.
  • Foreldre som nekter jentebarna sine svømmeundervisning med referanse til kvinnesyn og huleboer-verdier, må meldes til barnevernet. Det er barnvernet som har kompetanse på å vurdere om foreldre evner å gi barn en trygg og god oppvekst. Det kan hende at streng muslimsk oppdragelse er uforenlig med det vi vurderer som trygg og god oppvekst i Norge. I så fall er det viktig at dette informeres til befolkningen så raskt som mulig, slik at foreldre med huleboer-verdier kan velge et annet land å oppdra (jente)barna sine i. Vi må huske at det er frivillig å bo i dette landet. Det er et par hundre andre land man kan velge å bosette seg i dersom man ikke liker å bo i Norge.

Mitt syn på saken bør skinne tydelig gjennom – Svømmeundervisning er viktig! Alle mine barn skal gå på svømming inntil de har lært å svømme skikkelig, de har det som fritidsaktivitet alle sammen, og får det ikke lov til å velge bort..
Jeg ser ingen grunn til å nekte unger å stille med klær på i svømmehallen, men de må være forberedt å å måtte kle av seg i vannet dersom instruktøren vurderer klærne som uegnede til svømmeundervisning. Om de da ender opp med å svømme i undertøyet, ja – så gjør de det. Dersom de ikke gjennomfører svømmeundervisningen på grunn av krav hjemmefra, så må barnevernet tilkalles. Det er de som har kompetanse på å vurdere hvorvidt foreldre er egnede til å ta hånd om barn. Viser det seg at barnevernet vurderer foreldre som nekter jentebarna svømmeundervisning som uegnede, så kan det bli fordelingssak av det. Det er en risiko som alle foreldre som stiller krav om antrekk i svømmeundervisning må være klar over, enten de er muslimer, kristne, human-etikere, budhister, jøder eller …

Share

Kartleggingsprøver i småskolen

Sønnen min som i disse dager avslutter 2. klasse på småskolen har fått med seg resultatene etter kartleggingsprøver hjem. Kartleggingsprøvene er ment å skulle avdekke om elevene har lært det de skal, står det på skjemaet, slik at lærerne kan tilpasse opplæringen etter den enkeltes behov. Det er et pålegg som lærerne har fått. Uten at man har redusert antallet elever per lærer, så skal lærerne lage individuelle opplæringsmål, -planer og tilpasset -undervisning. «God dag, mann» – «Økseskaft» hører jeg i mitt indre øre..

Så til saken, min 7-åring kom hjem med en score på testen som må betegnes som lav. Det er ingenting i veien med hodet på gutten, men han er umoden (født i desember) og han er uinteressert i fagene. Poengoppnåelsen på årets prøve er godt under den såkalte bekymringsgrensen.

Dette får meg til å tenke følgende:

  1. Hvordan har spørsmålene på prøven vært formulert? er de formulert identisk med de oppgavene som vi har jobbet med som lekser? Hvis de har det, så vet jeg at han fint kan finne svaret om han får litt hjelp til å komme i gang med arbeidet, oppgaveløsningen som sådan altså. I leksene har vi jobbet med oppgaver typen 8 + 7 = ?
    Jeg kjenner sønnen min godt nok til å vite at dersom spørsmålet har vært stilt av typen, du har 8 kroner og får 7 til, hvor mye penger har du til sammen, så er han ikke i stand til å svare. Han er mer enn intelligent nok, men han er ikke vant til å koble spørsmålsformen til regneformen +. Hvis spørsmålet er hva er 8 + 7 ? så kan han svaret, men han må være motivert for å regne for at han skal gidde å forsøke
  2. Hvis nå denne prøven virkelig skal brukes til å lage individuell opplæring, slik det står på skjemaet, så er det rimelig idiotisk å gjennomføre prøven på slutten av skoleåret. Nå skal de ha 10-12 uker sommerferie, og bytte lærer før neste semester. Hvilket utbytte gir denne prøven i den sammenhengen? Neste år er det jo nytt pensum.. Dersom prøven hadde vært gjennomført til jul, så kunne man kanskje benyttet resultatene til noe, forutsatt selvfølgelig at man måler det man har øvet på.. eller øver på det man skal bli målt i. En prøve viser kun hvor flink prøvetakeren er til å ta en prøve – ikke noe annet..
  3. Sønnen min er født i desember, og sammenlignes med barn som er født i januar. Det er et ganske stort sprik i utvikling og modenhet blant barn i på dette alderstrinnet (7-8 år). Hvordan kan man tenke at slike tester på noen måte skal måle det samme på tvers av en gruppe med stor forskjell i modenhet?

Jeg er på ingen måte negativ til å teste ferdigheter og kunnskap, men det er svært viktig å ha hodet med seg når man utformer prøven. Hvem skal bruke resultatene? Hva skal de brukes til? Hvordan skal man kommunisere prøvens innhold, hensikt og resultat til foreldre og lærere (interessenter). Når jeg ser A4 arket som sønnen min har fått med hjem, så tenker jeg umiddelbart at denne prøven er ikke laget av eller for den som har undervisningsansvaret. Da hadde den hatt en annen utforming og annet innhold. Dette må være laget av noen som ikke har interesse av det som foregår i klasserommet til daglig, og som ikke er interessert i mitt barn. Det er forsåvidt greit dersom dette er én prøve av mange – men dette er selve PRØVEN. Det er denne ene som betyr noe – for en eller annen..

Når vi mottar slike prøveresultater, så tenker vi umiddelbart – Shit, vi har feilet som foreldre. Vi har ikke gitt barnet vårt tilstrekkelig og riktig backing og hjelp. Vi har gjort en dårlig jobb – her må noe gjøres anderledes.. Men hva? og hvordan?
Min kone er lærer i småskolen, og når hun og hennes kolleger deler ut resultater slik det vi fikk med hjem, så tenker de – Shit jeg har feilet som lærer. Jeg har ikke klart å gi barnet den undervisningen det har behov for.
Barnet føler seg misslykket. «Mamma – er jeg dårlig?» «Jeg er dårligst i klassen..» «Jeg vil ikke gå på skolen mere, det er ikke noe gøy» og så videre….  Dagen da resultatet på PRØVEN sendes med hjem er en dårlig dag for alle

Heldigvis vet jeg har mitt barn kun mangler motivasjon og vilje. Han har det som behøves av intellekt, og mere til. Jeg vet at han er født sent på året, og at han er både umoden og uinteressert i skolearbeidet. Det er ikke snakk om LEGO Ninjago eller drager og monstre, og da kan det være det samme, tenker han..
Jeg er trygg på at min sønn kommer til å klare å ta igjen 2. klasse-pensumet bare han får litt tid på seg. Jeg frykter at mange foreldre kanskje ikke har den samme tryggheten, og at de sitter igjen med en følelse av maktesløshet og mislykkethet.
Skolen informerer aldri om hva som forventes av innsats i hjemmet for at barna skal lykkes. Det snakkes aldri om at foreldre er nødt til å ta aktiv del i leksearbeidet, og hjelpe ungene med å få nødvendig mengdetrening. Det er ikke nok tid i skoledagen til at hver enkelt elev får jobbet nok med alt skolearbeidet i skoletiden til at de klarer å absorbere alt pensumet – det er en illusjon som mange hardnakket holder fatt i. Men en illusjon, det er det.

Så til slutt – hvis vi skiller snørr og bart – hva sitter vi igjen med?
Jeg har argumentert for at kartleggingsprøvene som i dag benyttes i småskolen langt på vei er tull. Ikke fordi prøver og kunnskapskartlegging er verdiløst, fordi det ér virkelig verdifullt i mange sammenhenger. Men, det må være sammenheng med hvem man tester, hva man tester, hvordan resultatene kommuniseres til de forskjellige interessentene, og hva resultatene er tenkt brukt til – og av hvem.
Jeg frykter at dette blir statistikk presentert av en byråkrat som ikke forstår å forklare begrensningene i målingene til en beslutningstaker som ikke selv forstår hvordan resultatene har fremkommet og verdien av dem..
De tror min sønns skole er dårlig, men sannheten er at min sønn var ikke interessert i å svare på spørsmålene i prøven. Skolen er helt grei den – læreren er bra. Jeg kan sikkert finne noe å klage på, men prøven avdekker ikke realitetene i dette tilfellet

Share

Leksehjelp og rettferdighet

Avisene skriver i dag om både forstå-seg-på’ere og politikere som føler det er urettferdig at noen elever kjøper kvalifisert hjelp til leksene mens andre ikke gjør det samme. Problemet virker å være todelt, noen syns det er galt at elever får et fortrinn gjennom å arbeide ekstra sammen med en lærer de må betale ekstra for, mens andre syns det er synd at elevene trenger å arbeide ekstra.

APs Trond Giske stiller i VG feil diagnose, men kommer med deler av riktig medisin. Han siteres på:  – Denne utviklingen er en fallitterklæring. Fordi den gir uttrykk for at foreldre ikke føler barna deres får god nok tilpasset opplæring i vanlig skole. Vi ser konturene av et klasseskille i skolen, sier Giske.

Terje Skyvulstad i Utdanningsforbundet kommer med denne avsporingen: – Konsekvensen av dette er at elever med foreldre som har råd til det, får et bedre tilbud enn de øvrige elevene. Det undergraver den politiske ambisjonen om at alle skal gis like muligheter i norsk skole. Dette er det alvorligste ved denne utviklingen, sier Terje Skyvulstad, nestleder i Utdanningsforbundet

Giske mener større lærertetthet, tidlig innsats, bedre oppfølging og flere spesialpedagoger kan demme opp for den massive etterspørselen etter privatlærere og privatskoler.

– Det sier seg selv at med 30 elever i klassen, blir det ikke mange minutter på hver i individuell oppfølgning. Det hjelper ikke å gi læreren mer faglig kompetanse hvis de ikke har tid til å følge opp hver enkelt elev, mener Giske.

Årsaken til at Trond Giske treffer riktig med utskrivelsen av medisin er at dette har mange tenkt på og sagt før ham. Lærerne har sagt dette i mange år, men det er tydeligvis ingen som gidder å gjøre noe med dette. Lærerne sa det samme det jeg gikk på skolen på 1980-tallet.

Det som ikke kommer frem, men som er underliggende for denne diskusjonen er følgende:

Læreren skal gjennom sin undervisning tilrettelegge for individuell opplæring av 30 elever i løpet av en skoletime på ca 45 min. Av de 45 minuttene går det med noe tid til tant og fjas, før elevene kommer til ro, og så er det alltid noen admin-saker som skal håndteres. Igjen sitter man med kanskje 35 minutter effektiv undervisningstid, altså litt over 1 minutt per elev per time. Dette leder oss til å løfte av lokket på boksen med god gammel kunnskap om skolen og læring:

Læreren bruker undervisningstiden på å presentere stoffet for elevene, og vise noen eksempler. Dette har som mål å sette eleven i stand til å lære stoffet på gjennom egenaktivitet (lekser) og mengdetrening (lekser og egen-repetisjon). Det er meningen at foreldrene skal hjelpe elevene med egenaktivitet og repetisjon.

Denne kunnskapen – denne eldgamle kunnskapen, har de aller fleste politikere og forstå-seg-på’ere valgt å se bort fra. Ideen om at skolen skal dytte læring inn i hodene på skolen uten at elever og foreldre skal belemres med lekser på kveldstid er en utopi som ha fått leve alt for lenge i norsk skolepolitikk. Hvor denne ideen har sitt utspring fra vet jeg ikke, men den vitner om total mangel på kunnskap om hvordan læring foregår. Det er meningen at elevene i for eksempel matematikk skal være i stand til selv å velge riktig metode et problem skal løses med, for deretter å være i stand til å løse problemet selvstendig. Det sier seg selv at dette ikke er mulig uten mengdetrening og utstrakt veiledning, alternativt strengt avgrensede problemstillinger. Matematikk som er et fag som presenterer en verktøykasse med forskjellige verktøy for løsing av forskjellige problemer, krever mengdetrening – mye mengdetrening. Det er et fag som man lærer gjennom å forsøke å anvende verktøyene på forskjellig måte. Undervisningen må selvfølgelig forklare hvilke problemer hvert verktøy er ment å brukes til. Dette forsøker man å gjøre gjennom konkretisering. Det å konkretisere handler om å presentere relevante eksempler til elevene, det vil si å presentere eksempler som gjør hver enkelt elev i stand til selv å forstå hva det enkelte verktøy brukes til, hvilket igjen betyr at læreren trenger å kjenne flere eksempler på bruk av hvert verktøy. Det er ingen selvfølgelighet at læreren lærer å kjenne disse eksemplene gjennom faglig spesialisering og fordypning. Ja, det hjelper selvfølgelig, men det er ikke nødvendigvis slik at en «fag-idiot» er den som er best på å forklare på en enkel måte. Det tror jeg de fleste av oss har erfart. Det kan ofte være slik at fag-idiotene er de som er minst egnet til å forklare på en forståelig måte.

Men tilbake til utgangspunktet; leksehjelp, noen kjøper det, andre ikke. De som kjøper leksehjelp lærer mer enn de som ikke gjør det.  Er det urettferdig?

Svaret er naturligvis nei. Enhetsskolen i Norge skal presentere lærestoffet til elevene slik at de aller fleste oppnår middels høy kompetanse etter endt skolegang dersom de gjør lekser og repeterer på egenhånd. Noen foreldre har oppdaget at mengden lekser som gis til elevene ikke på langt nær er tilstrekkelig, og undervisningstiden i skolen strekker ikke til for å gi deres barn de eksempler som behøves for at eleven skal kunne tilegne seg stoffet med tilstrekkelig forståelse til å prestere over snittet. Og her ligger enda en nøkkel – de som kjøper leksehjelp er ikke fornøyde med at barna presterer middelmådig – eller til det mål som er definert at elevmassen i gjennomsnitt skal prestere.

Hva skal til for at alle skal få den samme læringen?

  • Langt større lærertetthet enn vi har i dag, sagt med andre ord, mye mindre klassestørrelser
  • Læreverk som er rikholdige på eksempler slik at lærerne har enkel tilgang på mange forskjellige måter å presentere forskjellige problemstillinger og løsninger på
  • Flere sosiallærere som kan håndtere elevene som har adferdsvansker, eller på annen måte ikke fungerer (sosialt) i skolesituasjonen
  • Organisert leksehjelp på skolen med kyndig veiledning av elevene (slik det gjøres på en del høyskoler og privatskoler)
  • Betydelig økning i egenaktivitet og oppgaveløsning for elevene slik at de får nødvendig mengdetrening
  • Gode, etablerte støtteordninger for lærere som ønsker etterutdanning eller tilleggsutdanning uten at de «avskiltes»  dersom de mangler noen studiepoeng. Erfaring og egnethet er langt viktigere enn faglig spesialisering. Det er viktig å huske at lærerne først og fremst arbeider med mennesker (elevene) – ikke med faglige utfordringer

 

Med ønske om god bedring! Det er mye å ta tak i..

Share